Malik Beglerovic - Illustrasjon: Henry Bronken
Fellesskapet bør sikre arbeid til alle
I 1954 ble Grunnloven vår beriket med den aller første velferdsbestemmelsen. I § 110 het det dengang: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»
Det var et symboltungt øyeblikk i Norges utvikling fra rettsstat til den velferdsstaten vi i dag er så stolte av.
Men bestemmelsen ga dessverre ikke de arbeidsledige innbyggerne retten til arbeid. For 63 år siden var ikke samfunnet vårt modent for å pålegge forvaltningen et ansvar for at alle sikres arbeidslivsdeltagelse.
Omfattende ledighet bidro til bred enighet om at gifte kvinner skulle holde seg ute av arbeidsmarkedet.
I dette spørsmålet endret opinionen seg først midt på 1960-tallet, da ingeniørene i stor nok grad hadde frigjort husmødrene fra kjøkkenbenken og antall kvinner som tok utdanning økte.
Rett til offentlig støtte
I 1984 ble § 110 utvidet med følgende passasje: «Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.»
Det var en logisk utvikling. I 1954 ble staten pliktig til å legge forholdene til rette for arbeid. Nå skulle de som ikke selv kunne forsørge seg gjennom arbeidet, også ha grunnlovsfestet rett til støtte.
«Forskjellen mellom borgerlønn og borgerjobb er som forskjellen mellom tomme kalorier og næringsrik kost.»
Silvana Soce, sosionom
For 33 år siden stoppet vi imidlertid der, selv om det logiske endepunktet lå enda et skritt videre langs denne utviklingsbanen:
Arbeid og utdanning er det godet en arbeidsledig først og fremst har behov for. Derfor burde vi tilby beskjeftigelse eller kompetanseheving til den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold.
Borgerlønn er tomme kalorier
Vi feilet altså i å presisere hva paragrafens ord om «støtte fra det offentlige» egentlig burde innebære. Å motta økonomisk sosialhjelp fra det offentlige, uten mulighet til å gjengjelde noe, føles som å få en maskert almisse, en ensidig gave.
Det er en mager trøst å bli minnet om at «sosialhjelp jo også er dine skattepenger», eller i alle fall «dine fremtidige skattepenger» – om du ennå ikke har fått noen erfaring som skattebetaler.
Sosialhjelpsordningen har likhetstrekk med borgerlønn, en universell ytelse som ikke krever forpliktelser fra mottakers side. Noen land eksperimenterer nå med borgerlønn som et tiltak for å stoppe økte økonomiske forskjeller i samfunnet.
Flere tiår med sosialhjelpsordning i vårt land viser imidlertid at borgerlønn aldri kan bli nok til å frigjøre mennesker fra fattigdom. Forskjellen mellom borgerlønn og borgerjobb er som forskjellen mellom tomme kalorier og næringsrik kost.
Verdighet i «vi»-et
Vi forventer at vi selv leverer, og vi forventer det av våre medborgere. Fra kollektivets perspektiv er det bedre jo flere som er i jobb. Jo flere som arbeider for det daglige brød, jo bedre samfunn får vi nemlig.
«Vi» er til fordi vi alle, du selv og alle andre, løfter i lag. Det er troll som er seg selv nok, skrev Ibsen. Mennesker tilfører noe til fellesskapet. Det er også derfor vi gjerne gir hverandre hjelp til selvhjelp.
«Å motta økonomisk sosialhjelp fra det offentlige, uten mulighet til å gjengjelde noe, føles som å få en maskert almisse, en ensidig gave.»
Vi har med folketrygdens bestemmelser om arbeidsledighetsstønad definert at det å søke arbeid skal regnes som en fulltidsbeskjeftigelse i et eller to år, avhengig av forutgående inntekt.
Erfaring viser at jo lengre man går ledig, jo vanskeligere er det å komme seg tilbake i arbeid.
For den enkelte går arbeidsløshet på helsa løs. Samfunnsvitere rangerer det å miste jobben som den tredje mest alvorlige livskrisen etter sykdom/død i nær familie og samlivsbrudd.
Nesten i mål med borgerjobb
Veien til målet om garantert fulltidsbeskjeftigelse eller utdanning er heller ikke så veldig lang.
Vi har lovfestet retten til å delta på utdanningsarenaer når man er ung: full barnehagedekning er en realitet, grunnskole er lovpålagt og i den videregående skolen finnes det ungdomsrett til og med 24 år.
Ved å lovfeste rett til videregående opplæring på denne måten, styrket vi ungdoms sjanser til å unngå ledighet.
Fra 1. januar 2017 kom det også pålegg om å skaffe aktivitet/arbeid til alle stønadssøkende medborgere i alder 18-30 år. Loven om sosiale tjenester i NAV ble utvidet med § 20a Bruk av vilkår for personer under 30 år.
Dessverre knyttes arbeid/aktivitet, som i virkeligheten er et gode, her til vilkår for å utbetale stønad. Likevel var det et skritt i riktig retning. For folk som er over 30, derimot, finnes det ingenting som minner om dette.
Det er de rundt 400 kommunene i landet vårt som har fått i oppdrag å stable ordningen på beina for ungdommen. Samtidig har geografisk mobilitet mye å si for å lykkes med jobbsøkingen. Det naturlige ville derfor være å organisere borgerjobbene på statlig nivå.
En borgerjobbsordning har en rekke positive samfunnseffekter. I tillegg til det som er nevnt, vil den for eksempel avhjelpe svart arbeid-problematikken, redusere trygdemisbruket og segregeringen i samfunnslivet, samt bedre balansen mellom antall yrkesaktive og pensjonister.
Borgerjobb bør derfor være det store politiske prosjektet i Norge de neste ti årene.
Av Silvana Soce
Kronikkforfatteren er utdannet sosionom ved Høgskolen i Stavanger (2000). Hun arbeider i kommunal sektor på Vestlandet.
(En lengre versjon av denne kronikken har tidligere vært publisert av Agenda Magasin – www.agendamagasin.no)
