Det nye utenforskapet

Det er bred enighet om at sysselsettingen må forbli høy for at vi skal sikre velferdsstaten også i fremtiden. Skal vi tro langtidsberegningene i f.eks. Regjeringens Perspektivmelding bør sysselsettingen øke en god del for at ikke skatteøkningene skal bli kvelende, oljefondet spist opp eller velferdsstaten avspist.

Hva er så mobiliseringspotensialet? Tradisjonelt ble ryggraden i arbeidsmarkedet utgjort av menn fra 25-54 år. På slutten av 1970-tallet var omtrent 19 av 20 i denne aldersgruppen i jobb. Mobiliseringspotensialet dreide seg da om kvinner og om seniorer.

Siden den gang har kvinner kommet inn i arbeidslivet nesten på lik linje som menn, men langt oftere i deltid. Seniorene, som jobbet stadig mindre helt frem til slutten av 1990-tallet, har siden starten på 2000-tallet jobbet stadig mer, og er nå eneste aldersgruppe som faktisk øker sin sysselsettingsgrad.

Svakere ryggrad

I dag er ikke ryggraden like sterk som tidligere, selv om den på ingen måte er brukket. Blant menn i alderen 25-54 år er nå omlag 17 av 20 menn i arbeid, omtrent 10 prosentpoeng færre enn for 40 år siden.

Mobiliseringspotensialet i dag er heller ikke det samme som før. Det som kjennetegner dem som står utenfor arbeidslivet, er ikke lenger først og fremst kjønn (kvinner) eller alder (seniorer). Nå ser det heller ut som om mobiliseringspotensialet først og fremst dreier seg om personer med liten formell kompetanse, og/eller redusert arbeidsevne.

Uklart om psykiske plager

Spesielt blant unge har det de siste årene vært kraftig økt rapportering av psykiske plager. Stadig flere ungdom, og spesielt jenter, sier seg plaget med depressive symptomer, går til psykolog og tar medisiner. Sammenhengen med det vi ser i arbeidsmarkedet er likevel ikke helt avklart.

Mitt inntrykk er at blant fagpersoner er det ingen enighet om at det er mer (alvorlig) psykisk sykdom enn før, selv om forekomsten av lettere psykiske plager ser ut til å ha økt. Generelt er det svært vanskelig å vite om det har blitt mer psykisk sykdom, eller om mer åpenhet og økt kunnskap gjør at vi avdekker en større del av «isfjellet» enn tidligere.

Det er heller ikke helt opplagt at psykiske plager i ungdomsårene fører til uførhet og manglende yrkesdeltakelse tidlig i voksenårene. Forskningen til Miriam Evensen ved Folkehelseinstituttet kaster litt lys over dette da hun studerer konsekvensen for senere utdanning og inntekt av ulike typer psykiske plager i ungdomsårene.

Hun finner at eksternaliserende plager som konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer har klare negative sammenhenger med både utdanning og inntekt som (unge) voksne. For internaliserende plager (depresjon og angst) er derimot ikke disse sammenhengene like sterke. Hun finner faktisk at denne type plager er positivt (!) relatert til utdanning, men svakt – og ikke signifikant – relatert til senere inntekt.

Utenforskapet har skiftet karakter

Går vi til data for stønadsmottakere er det helt klart sånn at utenforskapet har skiftet karakter over tid. Kort fortalt ser det der ut som om utenforskapet tidligere ofte dreide seg om ledighet, mens det nå dreier seg om uførhet. Disse skillene kan være mer villedende enn veiledende, da skillene mellom uførhet og ledighet i mange tilfeller er svært uklare. Ofte vil institusjonelle forhold, som varighet og kompensasjonsgrad, være avgjørende for hvilke livsoppholdsytelser en mottar.

Siden både helse og utdanning også kan påvirkes både av individuelle og samfunnsmessige forhold, kan det være nyttig å forsøke å gå ett hakk dypere for å forsøke å forklare hva som ligger bak det nye utenforskapet. Går vi litt bak tallene ser vi dette tydeligere.

I et forskningsarbeid jeg har jobbet med sammen med kollega Knut Røed har vi studert utviklingen i det som gjerne kalles sosial mobilitet i Norge. Et sentralt funn der er at de som har vokst opp i de 5-10 prosent fattigste hjemmene, gjør det relativt sett en god del dårligere nå, enn det de gjorde før (innvandrere er holdt utenfor). Deres andel av de samlede yrkesinntektene har falt, de er sjeldnere i jobb, er oftere trygdet, stifter sjeldnere familie og har ikke hatt den samme reduksjonen i dødelighet.

Mye handler om utdanning

Vår konklusjon er at mye av forklaringen på hvorfor disse sakker akterut dreier seg om utdanning. Mens «middelklassens barn» har klart å øke sin andel av den samlede utdanningen betydelig, har de fra de fattigste familiene ikke klart det samme. Når samtidig utdanning har blitt langt viktigere, i betydningen at det kaster mer av seg i arbeidsmarkedet, kan dette forklare en god del av hvorfor personene vokst opp i de fattigste hjemme gjør det (relativt sett) dårligere enn før.

Men hvorfor lykkes ikke barna fra de fattigste familiene i utdanningssystemet? Vi klarer ikke å svare fullgodt på dette, men kommer et stykke på vei ved å kombinere data for klassebakgrunn og utdanning med data for kognitive evner fra forsvaret (fra sesjon).

Litt karikert finner vi at barna med gode evner ofte tar utdanning, og det gjorde de også før, inkludert de som kom fra de fattigste hjemmene. Videre finner vi at den voldsomme økningen i utdanning først og fremst har dreid seg om barn fra middelklassen med svake og middels gode evner. Disse tok sjelden utdanning før, men gjør det ofte nå. Barna med svake og middels gode evner fra de fattigste hjemmene lykkes derimot sjeldnere i utdanningssystemet.

En tolkning kan være at for å lykkes på skolen kreves enten gode evner eller god oppfølging hjemmefra. Har du ingen av delene går det sjelden bra.

Av Simen Markussen, seniorforsker ved Frischsenteret, Universitetet i Oslo