Arbeidet adler mannen?

 

Andreas Hompland forteller den samme historien fra Norge på 1950-tallet: Når mor mi blei spurt av folk i dalstrøka innafor kva det var eg dreiv på med, svarte ho: «Nei, Andreas har aldri hatt noe ordentlig arbeid». Eg hadde gått på skule og universitet i mange år; eg skreiv i aviser og blader og snakka i radio; eg hadde vore forskar. Men ikkje noe av det var «ordentlig» arbeid, for det var lite fysisk og produktivt over det.

 

Sigøynerne i Romania, som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen og stort sett ble tilbudt tungt og skittent arbeid til lavest mulig lønn, betraktet arbeid som en tvang som brakte mer skam enn ære over arbeideren. Man var sunket dypt hvis man var tvunget til lønnsarbeid.

 

Det tok lang tid før husarbeid ble betraktet som arbeid i Norge, men det er fremdeles ulønnet og bør kanskje heller defineres som slaveri – og er det rimelig å forstå ulønnet virksomhet som arbeid?

 

 

Med denne vide definisjonen er det meste av menneskelig virksomhet arbeid: enten det er lønnet eller ulønnet, frivillig eller tvunget.

 

I Norge som i skandinaviske velferdsstater generelt, er arbeid synonymt med lønnsarbeid og nærmest blitt en vei til frelse. Ikke bare vil «alle i arbeid» frelse velferdsstaten, det vil også langt på vei kurere psykiske plager, ensomhet og alkoholisme og skape integrering og samhold.

 

Lønnsarbeidet er altså både en velsignelse for den enkelte, og en nødvendighet for staten.

 

På universitetene og i samfunnet generelt legges stadig flere funksjoner over på arbeidere og forbrukere. Vi henter, slår inn og pakker maten vår selv på super’n slik at flest mulig ufaglærte ansatte kan bli overflødige. På universitetene er alle hjelpefunksjoner overtatt av forskerne selv, fra timeregistrering til kopiering og alle typer tidkrevende administrative oppgaver, men administrasjonen bare vokser.

 

Men samme hva som skjer i verden og i Norge er lønnsarbeidet like hellig! Kan det bli mer schizofrent? Hva er det de vil? Og hva vil vi?

 

Hva om arbeidslinja først og fremst er et moralsk disiplineringsprosjekt som går ut på å holde folk lengst mulig i fabrikker, kontorer, klasserom og arbeidsplasser så de ikke finner på no’ tull.

 

For mange år siden laget den tyske filmregissøren Rainer Werner Fassbinder en tysk TV-serie som het 8 timer er ingen dag og som stilte spørsmålstegn ved lønnsarbeidet slik det var organisert og slik det lukket fantasien og muligheten for alternative livsprosjekter.

 

Målsettingen om hele folket i arbeid er fullstendig løgnaktig; som om det fantes arbeid til alle i et land som Norge. I stedet for å innse at de 20 prosent som står utenfor arbeidslivet i dag stort sett vil stå der resten av livet, legger man med et slikt slagord ansvaret over på de arbeidsløse for at de ikke har arbeid.

 

 

Hvorfor kan ikke kvinner og menn som ikke klarer eller kan kvalifisere seg for arbeidslivet, få lønn og støtte til f.eks. å få barna sine gjennom skolen og livet? Er ikke det å oppdra 5-6 barn f.eks. et arbeid som bør premieres? For ikke å snakke om alle de andre omsorgsoppgavene og mulighetene for meningsfylt virksomhet som finnes.

 

Hvorfor blir ikke mer «frivillig arbeid» lønnet ettersom det er virksomhet som vedlikeholder, etablerer eller endrer allment verdsatte institusjoner?

 

Diskusjonene om borgerlønn er heftige for tiden, og som Hadia Tajik understreket i et innlegg, er et av problemene at det kan undergrave lønnsarbeidet som ideologi. Og det er en av genistrekene ved borgerlønn; det stiller spørsmål ved lønnsarbeidet som moralsk og derved disiplinerende prosjekt. Det blir nok aldri innført!