En vei til bedre velferdstjenester

Valget av Donald Trump til president i USA har gitt oss et nytt begrep som går verden rundt – det post-faktuelle samfunn.

Ordet betegner en tendens til at politikere i flere land i det siste har kommet til makten ved å spille på grumsete understrømninger hos frustrerte velgere.

Det presenteres politikk hvor følelser, mediestrategier og innfall har erstattet fornuftige argumenter basert på kunnskap.

Mange er skremt av Trumps forakt for akademikere og fakta. Når verdens mektigste mann skal fatte sine beslutninger, så ønsker vi jo å tro at det skjer på grunnlag av de beste kunnskaper som er tilgjengelig fra forskning og utredning.

I velferdspolitikken har vi lenge hatt en spenning mellom praksis og forskningsbasert kunnskap. I et tiår nå har det vært en massiv etterlysning etter såkalte kunnskapsbaserte tjenester. Profesjonsutdanningene skal være mer forskningsbasert.

Det som gjøres i praksisfeltet skal være evidensbasert.

Under dette ligger et (over-)optimistisk syn på kunnskap: Om vi bare forsker mer, så vil velferdsstat og sosialfagene oppdage stadig mer effektive måter å avhjelpe befolkningens og brukernes behov.

Det skinner igjennom en beundring for hva naturfagene og sykehus-medisinen har fått til: Ved voldsom forskningsinnsats er det funnet stadig bedre behandlingsmetoder for stadig flere lidelser.

Sammensatte utfordringer

Det er selvsagt en god idé å basere velferdsfagene på forskning og kunnskap. Men en import av naturfaglig tenkning til sosialfagene er neppe en like god idé.

Utfordringene i barnevern, arbeidsinkludering, rusomsorg og vernepleie, sosialt utenforskap, vold i nære og fjerne relasjoner, i kriminalomsorgen osv. er av en mye mer sammensatt karakter.

Livskvalitet kan aldri reduseres til en behandlet diagnose. De som jobber i tjenestene vet godt at store hjelpebehov hos det enkelte individ skapes av mange, sammenvevde og sterkt individuelle faktorer, herunder også samfunnsskapte holdninger.

Effekten av mange tiltak og programmer er ofte svakere enn det politikerne ønsker. Sosialfagene har kommet under mistanke om ikke å arbeide nok forsknings- og evidensbasert.

Men om troen på et nærmest naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag er en illusjon, hva er da alternativet?

Erfaringsbasert kunnskap

Som et konstruktivt svar på den overoptimistiske jakten etter evidens, og med større anerkjennelse for den viten som ansatte i tjenestene opparbeider gjennom sin praksis, har forskere ved Socialforskningsinstituttet (SFI 2016)¹ i København utviklet en metodikk for å kunne underbygge kvaliteten av en konkret sosialfaglig praksis.

Utgangspunktet er en tanke om at det man faktisk gjør ovenfor brukere med bestemte behov, kan plasseres et sted mellom en famling i blinde og en evidensbasert ‘sikker praksis’.

I møtet med brukerne vil den enkelte profesjonelle befinne seg eller annet sted imellom disse to ekstremene.

De ansatte i tjenesten har opparbeidet seg mye erfaringsbasert kunnskap, samtidig som det er helt urealistisk å tro at det noen gang vil komme nok forskning som kan anvise en ‘sikker praksis’ som garanterer et vellykket utfall.

Hva bør man da gjøre, og hvordan kan man ta stilling til forslag om å endre arbeidsmetodikkene?

Lovende praksis

SFI-forskernes poeng er at heller enn å tro på en helt urealistisk evidensbasering, bør den praksis man utfører hele tiden gjøres til gjenstand for en systematisk gjennomgang, hvor formålet er å bestemme hvor ‘lovende’ den kan sies å være.

Forskerne har satt opp en liste med elleve temaer, som praksisaktørene skal diskutere og gi poeng etter hvor god den konkrete praksisen kan sies å være:

1: Praksisen må ha en teoretisk forankring; man må ha noen gode og plausible grunner til å tro at den virker.

2: Det finnes undersøkelser som peker i retning av at praksisen har den ønskede effekten.

3: Det foreligger en systematisk beskrivelse av hvordan praksisen skal utøves, og

4: det er formulert tydelige mål for hvilke resultater som skal oppnås for tjenestemottakeren.

5: Praksisen må kunne overføres til andre og liknende målgrupper, og

6: ressursinnsatsen må stå i et rimelig forhold til resultatene.

7: Praksisen må være understøttet av en faglig-profesjonell refleksjon, og

8: tjenesteutøverne må ha relasjonskompetanser så de kan samarbeide godt med andre profesjoner og brukere.

9: Praksisen må ta utgangspunkt i den enkelte brukers forutsetninger og ha metoder for involvering av brukeren.

10 Det må være en løpende evaluering av samlet måloppnåelse, og

11: rutiner for stadig forbedring.

Forbedring gjennom egenevaluering

Gjennom denne metoden kan man gi en egenevaluering av det man gjør, og man kan sammenlikne ulike praksiser etter hvor lovende de blir vurdert til å være.

I stedet for å tro at noen forskere utenfor tjenesten kan finne evidens for sikker praksis, baserer denne metodikken seg på at de profesjonelle selv må ta stilling til den praksis de utøver, og hvordan den kan forbedres gjennom systematisk refleksjon over hvordan man arbeider.

Metoden er spennende fordi den ikke avviser evidensbasering på et prinsipielt grunnlag, men mer realistisk legger til grunn at man i sosialfagene alltid vil måtte arbeide i en situasjon hvor sikker evidens ikke, og kanskje aldri, vil forekomme.

Men det trenger altså ikke bety at det ikke kan arbeides kunnskapsbasert, dersom den viten man allerede har anvendes på systematiske måter til stadig å utvikle en praksis som aldri kan bli ‘sikker’, men stadig mer lovende.

Av Kåre Hagen, senterleder, Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus

¹SFI 2016. Indkredsning af lovende praksis på det specialiserede socialområde. Rapport nr. 26. 2016. Socialforskningsinstituttet. København.