Avsporet velferd

Vår blåblå regjering sier det på denne måten: «du kan fritt velge hvilken som helst styringsform bare du velger individuelle løsninger, konkurranse og marked».

Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det treffende i Klassekampens kronikk 3. okt. 2016: «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav».

Privat eller offentlig

Som kunder skal vi kunne shoppe velferd og offentlige tjenester som om vi befinner oss i et supermarked og handler varer vi ønsker oss. Høyresiden i norsk politikk driver denne tanken langt.

Vi er ikke lenger for eksempel pasienter men kunder/brukere som skal tilpasse oss fritt til private behandlere, dvs. private sykehus kan velges like gjerne som offentlige sykehus når man trenger det. Privat sykeforsikring må vi ha.

Det argumenteres som velferd for fritt skolevalg hvor private skoler skal utbygges som et alternativ til den offentlige skolen.
           

Bøndene må vurdere sin gårdsdrift i et mer og mer konkurransetynget fritt marked. Gårdene forsvinner. Vi kan velge mellom å sende våre barn i en privat eller offentlig barnehage, eller som forelder forbli hjemme og ta ut kontantstøtte.

På arbeidsplassene har vi fleksitid og kan velge opplegget for arbeidsdagen. Det også velferd.

Frihet til å ytre seg selv

Innenfor media er valgfriheten blitt nesten uendelig. Vi utretter stadig mer selv uten tilgang på hjelpende offentlig tjenester, som har abdisert og overlater oppgavene til oss som kunder. «Gjør det selv digitalt».

NRK er blitt gammeldags, men forsøker å tilpasse seg den lette formen fra kommersialisert radio og TV med fokus på individuelt og personlig liv.

Realityserier er blitt populære. Plattformer for sosiale media er det blitt stadig flere av og gir den enkelte frihet til å ytre seg og kommunisere om nesten hvilket som helst tema etter ut fra individuelt ønske og behov. Er dette velferd?

Digitalisert velferd

Digitalisering skaper velferd og frihet. Det er blitt en retorisk lov. Men det er en avsporing, digitalisering skaper også strukturell tvang og ufrihet. Og universell og kollektiv velferd brytes ned.  

Det passer den nyliberale antistat-ideologien som har hersket den politiske retorikken de siste 30-årene.
           

Utviklingen og anvendelsen av valgfrihet vil få store negative konsekvenser for velferdsstatens funksjon i samfunnet. For mens noen forventninger om differensierte og individualiserte frie valg kan tilfredsstilles, og slik få legitimitet, så er likevel strukturell tvang involvert.

Vi er egentlige ikke helt frie når vi sitter stadig oftere og imøtekommer krav – pålagt oss av offentlige instanser. «Gjør det selv» betyr svekket velferd.

Borgerne må være med å bestemme

I en demokratisk velferdsstat dreier det seg ikke bare om rått å konsumere politiske beslutninger. Demokratisk styring inviterer til og forutsetter at borgerne er ansvarlige og deltar i debattene og meningsbrytningene, og slik er med å bestemme hva myndighetene prioriterer og tilbyr av velferdstjenester.

I prosessen må de formulere sine mål og ønsker for utviklingen som et råmateriale, og kaste dette inn i den politiske dialogen.

Avpolitiserer borgerne

Det legger ikke dagens regjering til rette for. Tvert imot – med sin prioritering av individ, konkurranse og marked – så avpolitiseres borgerne. For å motvirke dette må kollektive aspekter og løsninger komme på den politiske dagsorden.

Det gir grunnlag for en offentlig diskurs om velferdens fundament, noe fragmenteringen fra digitalisering og individuelle «frie» valg hindrer.

Resultatet blir da også sjelden produktivt sett fra et mål om det gode samfunnet for alle. Så til forskjell fra å bøye seg for teknologien, digitaliseringen, og shoppe i velferdsmarkedet må man finne tilfredshet med statlig kollektiv velferd, ved legitime politiskdemokratiske prosesser som har brakt fellesgoder fram.

Kortsiktig velferdspolitikk

Dessuten, ulikt det å være kunde og forbruker, er borgernes etterspørsel i forhold til samfunnets velferd avhengig av felles økonomiske ressurser.

Derfor betaler vi skatt som forvaltes kollektivt av staten. Statens pensjonsfond utland var tiltenkt dette formålet i et langsiktig perspektiv. Statsbudsjettet for 2017 med sin tapping av fondet viser regjeringens kortsiktige velferdspolitikk.

Velferd i et langsiktig perspektiv

Varer og tjenester produsert i statlig regi, og politisk styrt, vil aldri kunne bli så differensierte, mangfoldige og innovative som dem produsert i et åpent marked. Men de siste er også ofte kortsiktige og dermed verdiløse.

Politikkens funksjon er å skape og opprettholde velferd og sosioøkonomisk orden i et langsiktig perspektiv. Det gjør ikke den sittende regjeringen.

Det er slik at det norske samfunnet er blitt mer oppsplittet og tilpasset det enkelte individs behov og private velferdsprofitører. Konkurransen og markedet sliter på både velferdsytere og bønder, og regjeringen gjør ikke noe med det.

Den forholder seg taus om den forskjellen i kvalitet som eksisterer mellom fellesgoder og private goder. Resultatet er blitt en svekket motivasjon og nasjonal kapasitet til å bruke digitaliseringen som grunnlag for produksjon av kollektive goder; det er privatisering, konkurranse og forbruk som gjelder.

Nyliberalisme

Etter som markedstenkningen og nyliberalismen også har gjennomtrengt velferdssfæren internasjonalt, som følge av forventingene vokst fram fra og dyrket av den nyklassiske liberale markedsøkonomien, kalt nyliberalismen, så ser vi statenes kapasitet til å opprettholde sosial orden svekkes.

Vi kjenner konsekvensene av dette i den vestlige verden under benevnelser som Finanskrise, Brexit, Eurokrise og USAs famøse presidentkamp.

Statsmakten makter ikke å opprettholde den samfunnsmessige orden, for store private markedsaktører og velferdsprofitører har overtatt styringen.

Av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høgskolen i Innlandet