Limet som forsvant

For omtrent tre år siden ble dørene til T-baneinngangen på Tøyen i Oslo skiftet ut med dører som åpner og lukker automatisk. Inntil da hadde jeg gledet meg over å gå gjennom disse dørene og se hvem som slang dem i fjeset på meg og hvem som holdt dem til den neste som kom.

Det var med stor glede jeg kunne konstatere at de aller fleste på Tøyen stasjon holdt dørene oppe for hverandre og med en sånn sivilisert gest fulgte ofte en utveksling av diskré, anerkjennende smil: Jeg ser deg og du ser meg.

Nordmenn har et rykte og en selvforståelse om å være uhøflige. Vi trenger oss gjennom dører, bumper borti hverandre på gaten og gir ikke fra oss setene våre til eldre på trikken. Særlig en del antropologer har skrevet om nordmenns notoriske uhøflighet og sammenlignet med mer sydlige samfunn, der kvinner og eldre slippes først gjennom dører, der gamle får sitteplass og der man ber om unnskyldning om man kommer borti noen på gata.

Høflig lovlydighet

Da jeg bodde i Paris en periode for å skrive i fred var denne urbane etiketten min beste redning fra en følelse av total intethet. Jeg kjente ingen, ble ikke kjent med noen, og det kunne gå dager uten at jeg snakket med et menneske. Hver gang jeg trodde jeg skulle forsvinne helt, fór jeg ut i byen og inn i butikkene og ble sett: Bonjour Madame – hva skal det være i dag? Og når jeg noen ganger dultet borti noen på fortauet ble det smil og «pardon» – og noen ganger førte det til en liten samtale.

Men hva er egentlig høflighet? Og er det virkelig sånn at nordmenn er så uhøflige?

I Frankrike er det livsfarlig å krysse en gate, man blir ikke bare uhøflig behandlet, man blir rett og slett truet på livet. I Norge, derimot, stopper bilistene lenge før fotgjengerovergangen med et underdanig smil.

Norske bilførere må være blant de høfligste i verden, mens franske er blant de verste? Det faktum at det er påbudt å stoppe for fotgjengere i Norge hjelper sikkert også her, men lovlydighet er kanskje også en form for høflighet?

Høflighet og etikette

Hvorfor er det sånn? Det er ikke godt å si, men jeg har to forklaringer. Den ene har med nære og fjerne relasjoner å gjøre og den andre har med lagdeling å gjøre. Den siste først:

Høflighet og etikette er litt forskjellige versjoner av et lignende fenomen, nemlig å rutinisere og lette omgangen mellom folk. Jeg sjekket Wikipedia som sier at:

Etikette henviser til regler for skikk og bruk i selskapslivet, særlig ved hoffet og i diplomatiet. I bredere forstand betegner etikette et sett av regler som influerer forventninger for sosial oppførsel, i samråd med gjeldende konvensjonelle normer innen et samfunn, en klasse eller en gruppe.

Høflighet (egentlig: «som sømmer seg ved hoffet») vil si at man snakker med sin aktelse, oppmerksomhet, årvåkenhet eller ærbødighet. At man iakttar de hensyn som skikk og alminnelig dannelse fordrer, som f. eks. oppmerksomhet, toleranse, belevenhet, bedre kjent som skikk og bruk.

Ikke så store forskjellen kanskje, det som er felles for begge begrepene er at de er knyttet til en eller annen form for lagdeling. Og både etiketten og høfligheten har sin funksjon i å opprettholde denne lagdelingen og å hjelpe folk å vite hvordan de skal oppføre seg mot hverandre i dette hierarkiet.

Dette kan kanskje forklare hvorfor nordmenn ikke er så opptatt av høflighet eller i alle fall av etikette: I et samfunn der alle er like eller iallfall burde være like er det ikke noe lagdeling å ta vare på, tvert imot bør man motarbeide lagdeling og behandle alle på samme måte. Frankrike er derimot et sterkt lagdelt samfunn der noen, og kanskje mange, helt uten å vite det, vedlikeholder denne lagdelingen ved å opprettholde etiketten.

Ung og gammel urbanitet

Den andre forklaringen tror jeg henger sammen med den første, men har å gjøre med hvor gammel og hvor ung «urbaniteten» er. I Norge er byen et ganske nytt fenomen; i alle fall byen der ingen kjenner hverandre. Vi har rett og slett ikke utviklet ett felles repertoar av regler for hvordan vi skal omgås i byer. En måte å forholde seg til dem man ikke kjenner og ikke skal bli kjent med, er å late som de ikke er der, å overse dem.

Jeg tror dette er et umodent stadium i urbaniteten. Byer som Paris har vært storbyer bestående av fremmede siden middelalderen og befinner seg på et mer modent urbant nivå, der man anerkjenner den andre som fremmed og omgås han med den etiketten som er utviklet for omgang mellom fremmede.

Jeg tror en annen grunn er at bygda der alle kjenner alle fremdeles er i oss, slik at vi ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til de ukjente som kommer fysisk nær oss, som de vi bumper borti på gaten. Da er det kanskje lettere når vi sitter godt beskyttet bak en bilrute?

Høflige på andre måter

Men er vi helt uten høflighet av den grunn? Neida, vi er høflige på andre måter. Vi hilser kanskje ikke på naboen, men vi lar henne være i fred, det kan også være et uttrykk for høflighet. Vi dumper borti hverandre på gata, men vi sier takk for maten og takk for meg og takk for i morgen, i går og til og med i dag – jeg tror ingen takker så mye som nordmenn. Vi spiser opp maten vår og snakker behersket til hverandre.

Så det er hermed dementert at nordmenn er uhøflige – vi er høflige men på en annen måte.

Og høflighet er viktig – det er en av de små hverdagslige tingene som limer folk sammen i samfunn. Derfor var jeg så glad for dørene til T-banestasjonen på Tøyen. Tøyen er kjent for innvandrere, og det kan se ut som deres høflighetsregler smittet over på oss nordmenn for en stakket stund.

Men nå har vi fått automatiske dører og den lille urbane høflighetsgesten er blitt overflødig, og med den det lille anerkjennende smilet som fulgte med. En liten limstift er blitt fjernet.

Av Ada I. Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Høgskolen i Oslo og Akershus