Landbruk, dugnad og A-en i NAV

Arbeidslinja har vært rådende politikk siden tidlig på 1990-tallet. Siden da har det vokst fram en deltakelse i yrkeslivet som plasserer Norge i verdenstoppen. Syv av ti i arbeidsfør alder er i arbeid. Men når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, er vi ikke bare middelmådige, det har knapt skjedd noe i det hele tatt. Sysselsettingen er økt med 350 000 siden år 2000. Antallet som står utenfor og som oppgir at de gjerne vil jobbe om de fikk en jobb tilpasset arbeidsevnen, har vært helt konstant, rundt 80 000 mennesker.

Hvorfor er vi da så sikre på at å gjøre mer av det vi har gjort før skal virke bedre fremover? Var det ikke mer nærliggende å tenke at vi fra nå må gjøre noe drastisk annerledes? Verken statsråden eller stortingsrepresentanten bringer noen nye tiltak til torgs, kanskje fordi de sliter med å akseptere de brutale forklaringene på hvorfor vi lykkes så dårlig?

Arbeidskraft er en vare

Den første forklaringen er rett og slett at vi har en markedsøkonomi. Det er fortsatt slik som Adam Smith og Karl Marx observerte, at i et kapitalistisk samfunn er arbeidskraft en vare som kjøpes og selges. Ingen vil kjøpe lav kvalitet til høy pris. At en liten norsk bedrift som sliter med å overleve velger en høyproduktiv innvandrer framfor en yrkeshemmet nordmann, bør ikke overraske noen. Men det er ubehagelig å leve med brutale sannheter. I stedet lages en fortelling om kompetanse som ikke blir oppdaget, om nødvendigheten av holdningsendringer. Denne fortellingen har altså ikke overbevist dem som kjøper arbeidskraft.

Den andre forklaringen er at vi er lutheranere. Lutheranere er ekstremt likhets- og arbeidsorienterte. Lediggang er roten til alt ondt, for i ditt ansikts svette skal du tjene til ditt brød. Verdighet dannes gjennom deltakelse i arbeidslivet. Men måten vi deltar i arbeidslivet må være lik for alle, for om ulikhet blir synlig undergraves den verdighet som (bare kan) skapes gjennom likebehandling.

Lite opptatt av nytte

Språket formidler dette hele tiden: Ordinært arbeid, normalarbeid, fullverdig deltakelse, yrkesaktiv alder. Vi er mindre opptatt av om bidraget i arbeidslivet er til nytte for den enkelte eller for samfunnet. Samfunnsnyttig arbeid er blitt et ord som brukes på tiltak i kriminalomsorgen. Når en jobb skal nedvurderes sier vi at det er et arbeid «hvem som helst kan gjøre». Underforstått: dette er en jobb ingen burde ha, Når dette er den kulturelle rammen arbeidet er støpt i, bør vi da bli overrasket over at mennesker med nedsatt arbeidsevne motsetter seg å bli tilbudt arbeid som vurderes som annenrangs?

Når økonomien bare tilbyr lave lønninger for lav produktivitet, og kulturen ikke tillater folk å arbeide med den produktiviteten de nå engang har, er det da mulig å sette mer trøkk på A-en i NAV? Ja, men da må vi la oss inspirere av hvordan liknende problemer er løst i andre deler av samfunnet.

Landbruk og dugnad

Om det var fri import av mat ville forbrukerne kjøpe billig importert mat. Norske bønder ville bli ekskludert fra arbeidslivet. For å unngå denne undergravinga av arbeidslinja brukes store summer på å holde bønder i (ordinært) arbeid. 58 prosent av bondens inntekt er overføring fra fellesskapet til det enkelte gårdsbruk. Bøndene kompenseres for sin lave produktivitet for at samfunnet skal oppnå et større gode; levende bygder, spredt bosetting osv.

Vi kaller ikke bøndene et b-lag i arbeidslivet av den grunn, nettopp fordi de kulturelle rammene rundt bonden er annerledes enn for andre grupper som har problemer med å få jobb i en markedsøkonomi. Holdningene som omgir bondens arbeid, tillater en frikobling mellom innsats og inntekt uten at verdigheten til den som arbeider undergraves.

Det samme finner vi i dugnaden. En dugnad er en felles arbeidsinnsats hvor det er akseptert, ja helt selvsagt, at alle deltar med den arbeidskapasitet de har. Den som har vondt i ryggen koker kaffe. De friskeste tar de tunge løftene. Alle kan delta fordi koblingen mellom den enkeltes forutsetninger og arbeidsoppgaver (tilrettelegging) ikke begrenses av forestillinger som kobler sammen arbeidsoppgaver og verdighet.

Det faller ingen inn å sortere deltakerne i en dugnad i a- og b-lag. Alle vet at alle trengs. Dugnad er en produksjon med stor toleranse for ulikhet i individuell produktivitet. Det er derfor dugnaden produserer samhold og fellesskap mellom deltakerne.

Inspirasjon til A-en i Nav

Og da får vi de to prinsippene som trengs for å få kraft i A-en i NAV.

Fra landbruket må vi la oss inspirere av at statlige inntektsoverføringer (trygdene, de såkalte passive ytelsene) tilføres til virksomheten slik at koblingen mellom den enkeltes lønn og arbeidsinnsats blir brutt. Bedriftene må ha råd til å kjøpe arbeidskraft fra personer med nedsatt funksjonsevne på samme måte som forbrukerne har råd til å kjøpe norsk mat.

Fra dugnaden må vi inspireres til å endre sammenhengene mellom status, verdighet og arbeidsoppgaver. Et inkluderende arbeidsliv kan bare skapes av bedrifter som er gode arbeidsfellesskap, hvor alle anerkjennes for det bidrag de er i stand til å yte.

Av Kåre Hagen, leder for Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Denne Velferdkommentaren står på trykk i magasinet Velferd nr. 1-2016. Klikk her for elektronisk utgave.