Unge utenfor har falt mellom flere stoler

Mange av de unge brukerne av NAV har hatt kontakt med barnevern, pedagogisk-psykologiske tjenester (PP-tjenester), helsestasjon, barne- og ungdomspsykiatri (BUP) og andre opp gjennom årene. Alle har vært i kontakt med grunnskolen. Sannsynligvis har disse aktørene klart å hjelpe mange slik at de ikke har havnet på NAV, men har klart seg gjennom skole og over i arbeid. Læreren som tok seg tid, helsesøsteren som så behovene, eller rådgiveren på ungdomsskolen som så et alternativt løp som ville være bra for denne eleven.

Hvordan disse aktørene bidrar generelt og hvor effektivt de forebygger at unge ender opp som NAV-brukere, vet vi relativt lite om. Det burde vært forsket mer for å finne ut hva som kjennetegner kommuner som på en god måte forebygger at unge havner utenfor.

Men fordi mange unge faktisk kommer til NAV med de utfordringene de har, kanskje særlig knyttet til lav mestringsfølelse, synes det å eksistere et betydelig forebyggingspotensial.

Kritiske overganger

Kritiske overganger finner sted i mange faser i den unges liv. Overgangen fra barnehage til skole er et kommunalt ansvar, og kommunen har et overordnet ansvar for å se til at alle kommunens barn får en god overgang fra barnehage til skole. Ventetid på tjenester fra PP-tjenesten synes å være et problem i mange kommuner, men vi har ikke funnet noen nyere oversikt over ventetiden. Hvilke konsekvenser forsinket utredning betyr, vil variere ut fra hvilke problemer det er snakk om. Mange av de unge NAV-brukerne har fått ADHD-diagnose i voksen alder eller fått påvist dysleksi først i ungdomstiden. Dette kan bety at de ikke har vært utredet godt nok tidligere.

Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen er også krevende, og særlig når eleven ikke har god nok kompetanse med seg fra barneskolen. Dette forsterkes i neste overgang, som er mellom ungdomsskolen og videregående skole. Den viktigste faktoren som predikerer frafall fra videregående skole, er svake karakterer fra grunnskolen. Det er ikke nok bare å se på overgangen fra ungdomsskole til videregående skole, fordi mange allerede lå langt bak kompetansenivået de trengte da de gikk fra barneskolen til ungdomsskolen.

Det har vært stort fokus på overgangen fra ungdomsskole til videregående skole, og blant annet har Ny Giv vært en sentral satsning. Satsning på karriereveiledning i ungdomsskolen og på faget Utdanningsvalg (innført ved alle ungdomsskoler i landet i 2008), har foreløpig ikke endret frafallsratene fra videregående opplæring i betydelig grad, i følge tall fra SSB.

Betydelig frafall fra høyere utdanning

Det er også en del som klarer å fullføre videregående skole, men faller fra når de starter på høyskole eller universitet. Da handler det ikke om dårlige grunnskolekarakterer, men det er andre årsaker til at de ikke mestrer studentlivet. Disse opplever ofte å få lite hjelp når de kommer til NAV. Kanskje antar NAV-veilederen at de har bedre mestring enn de har, fordi de tross alt har fullført videregående. Det er sannsynligvis riktigere å tenke at de aller fleste som kommer til NAV har behov for en eller annen bistand. Mange trenger hjelp til å finne en jobb.

Det betydelige frafallet fra høyskoler og universiteter har fått mindre oppmerksomhet enn frafallet fra videregående skoler. Kanskje bør en se nærmere på dem som blir langvarige trygdemottakere selv om de har noe utdanning fra høyskole eller universitet. Ofte er det helseproblemer som ligger bak dette frafallet. Hva høyere utdanning kan gjøre av tilrettelegging når for eksempel psykiske helseproblemer oppstår, er derfor også et tema som er viktig å følge opp videre for å identifisere forebyggingspotensialet.

For dem som har fullført en grad, er den kritiske overgangen å komme over i arbeidslivet. Hva disse sliter med, må også undersøkes for å identifisere forebyggingspotensialet.

Når stolene er ulike forvaltningsnivå

Barn i barnehager og i grunnskoler er kommunenes ansvar. Ungdommene er fylkeskommunens ansvar fra de starter videregående opplæring og fem år frem i tid, som oftest til de er 21 år. Deretter blir de statens ansvar, enten ved at de går på høyskole eller universitet eller at de blir mottakere av en statlig trygdeytelse. Noen unge blir kommunens ansvar og kommunen må yte økonomisk sosialhjelp. Men dette er kun dem som ikke har rett på en statlig ytelse som dagpenger, AAP eller uføretrygd.  

Kanskje burde alle som falt utenfor skole og arbeidsliv bli kommunenes ansvar. Det er i dag ikke kommunene som får konsekvensene for manglende oppfølging av unge, heller ikke fylkeskommunene. Insentivene til å forebygge er derfor i dag ikke sterke nok til at kommunene for eksempel forsterker grunnskoleopplæringen eller skolehelsetjenesten.

En kommune- og oppgavereform der for eksempel store kommuner tar over fylkeskommunens ansvar for videregående opplæring, vil kunne være et riktig steg på veien for mer helhetlig tenkning. Men trygdeordningene må også innrettes slik at de som har virkemidlene for å forebygge også får konsekvensene av manglende forebygging. Dette er nødvendig for å internalisere kostnadene ved at unge faller utenfor og for å skape riktige insentiver på riktig nivå. Om ikke noe gjøres, vil mange unge fortsette å sitte ustøtt på stol etter stol helt til de faller i gulvet.

Av Solveig Osborg Ose, dr. polit samfunnsøkonomi/seniorforsker, SINTEF Teknologi og samfunn, avd. Helse

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i magasinet Velferd 2-2015. Klikk her for elektronisk utgave.