Indikatorer for velferd

Regelmessig leser vi om Norge som verdens beste land å bo i. Vi er også det beste land å være mor i, vokse opp i og så videre. Mediene elsker slike verdensmesterskap i levekår. Politikerne er stolte av det. Men hvor alvorlig skal vi ta slike rangeringer – og hva sier de egentlig? Og hvorfor er de blitt så populære?

En ting er at resultatlister alltid er populære blant dem som kommer ut som vinner. Men det ligger noe mer under. Det er en gammel ambisjon innen samfunnsfagene om å utvikle et samlemål på velferd. Dette gjelder både for å beskrive totaliteten av hvordan et enkelt individ har det, og ikke minst, hvordan summen av alle personene i et land har det.

Frustrasjon over samfunnsforskere

I politisk debatt spiller begreper om slike totaliteter er helt sentral rolle: Politikere kappes om å sikre gode oppvekstsvilkår, bekjempe fattigdom, skape trygghet og sikre velferden. Ordene oppvekstsvilkår, fattigdom, trygghet, velferd er nettopp slike samlemål.

Politikerne og andre brukere av forskning er ofte frustrert over samfunnsforskere som blir stadig flinkere til å vite mer om sine snevre spesialfelt, men som ofte vegrer seg nettopp mot å stille sammen innsikt til et samlet bilde. Vi sier at et fenomen, – for eksempel fattigdom eller helse – består av mange komponenter og dimensjoner, og at det derfor er krevende å forsøke å sette dem sammen til ett mål eller en enkelt indikator. For politikerne, og andre brukere av forskning, fremstår forskningen derfor som lite nyttig. Politikerne trenger puslespillets bilde, forskningens logikk er å pusle med stadig mindre brikker.

Ulike samlemål

Det eneste faget som virkelig har lykkes med å lage et samlemål, er økonomifaget. De har, med sitt teoretiske begrep om ‘nytte’ som en sum av enkeltgoder, utviklet en metodikk som leder til at en nasjons velstandsutvikling kan måles ganske nøyaktig med det såkalte brutto nasjonalproduktet (BNP). Helsefagene har ikke kommet opp med noe tilsvarende begrep om helse (selv om gjennomsnittlig levealder og/eller barnedødelighet av og til brukes på denne måten.)

Psykologene jobber med å utvikle metoder for å måle det totale lykkenivået hos en befolkning. De mest optimistiske mener man kan lage et mål på befolkningens samlede lykkenivå som kan utfordre økonomenes BNP. Innen levekårsforskningen er det en tradisjon tilbake til 1960-tallet for å sette sammen ulike levekårselementer til samlemål for levekår. Begrepet levekårsressurser (og fra det ordet ressurssvake grupper) har kommet ut fra denne tradisjonen.

Uenighet om i indikatorer

Mange samfunnsforskere er kritiske til samlemål, ofte med vitenskapsteoretiske og filosofiske argumenter. Hva et enkelt individ opplever som nytte, lykke, trygghet eller helse er i bunn og grunn et spørsmål om en individuell, personlig opplevelse av den mer objektive målbare tilstand man er i.

I en viss forstand er dette fundamentalt riktig. Det finnes ulykkelige milliardærer og helt sikkert fattige som vil si de er svært lykkelige. Samtidig viser empirisk forskning at noen mønstre er allmenne og gjelder for alle: For eksempel er det slik at alle – eller de aller fleste – blir lykkeligere av å gå fra liten inntekt til en høyere inntekt. Men så på et visst høyt nivå på inntekt blir denne sammenhengen borte.

Levekårsforskningens liste over levekårsressurser (helse, utdanning, arbeid og anstendig arbeidsmiljø, meningsfull fritid, inntekt til å skaffe seg varer og tjenester, bolig, personlig trygghet og sosiale nettverk) kom som et resultat av et arbeid innen FN på 1960-tallet: Da ble mange land selvstendige etter å ha vært kolonier, og FN fikk mange nye medlemsstater. En ekspertkomité ble nedsatt for å leve en liste over hvilke ‘bekymringer’ alle mennesker har, uansett hvilket samfunn og kultur de lever i.

Fra denne listen har samfunnsforskningen kunnet sette sammen indikatorer og komme til begrunnede utsagn om hvorvidt en befolknings levekår bedres eller forverres. Samtidig er denne metodikken hele tiden blitt fulgt av en kritikk, hvor et mer individsentrert, psykologisk begrunnet begrep om livskvalitet er blitt lansert.

Ønsker hjelp fra forskere

Forholdet mellom (målbare) levekår og (ikke-målbar) livskvalitet interesserer politikerne: De ønsker å gjøre samfunnet bedre, og de ønsker samfunnsforskningens hjelp. Når FN kårer Norge til verdens beste land å bo i, er dette basert på et halvt århundre med samfunnsforskning som har identifisert at noen komponenter er fundamentale for menneskers levekår, og at de meningsfullt kan settes sammen til et samlende mål. Men om politikerne spør oss levekårsforskere om Norge er blitt et bedre land å bo i det siste ti-året, har vi ingen tradisjon eller metodikk for å gi et svar. Det blir økonomene som får ordet, de kan si at vår materielle velstand har økt med 80 prosent.

Men har vi fått det bedre som mennesker og befolkning? Jeg tror at om vi som driver med å utforske hvordan folk har det, hvordan folk mestrer utfordringer og opplever muligheter og begrensninger, økte våre bestrebelser på å sette sammen alle de innsikter som finnes rundt om i forskningsmiljøene til et samlet bilde, ville vi ikke bare bli oppfattet som mer relevante, vi kunne til og med risikere å bli lyttet mere til.

Av Kåre Hagen, direktør ved forskningsinstituttet NOVA og leder for Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Denne artikkelen står på trykk i magasinet Velferd nr. 5-2015. Klikk her for elektronisk utgave.