Høyere arbeidsledighet – et nødvendig onde?

I disse dager behandler Stortinget statsbudsjettet for 2016. Et sentralt spørsmål som da står på dagsorden er hvor mye penger staten skal bruke for å bremse veksten i ledigheten. Den norske staten har «penger på bok», og har dermed alle muligheter til å holde arbeidsledigheten nede. Det kan gjøres ved å øke offentlige utgifter til, for eksempel, samferdselsinvesteringer, vedlikehold av offentlige bygninger og infrastruktur, eller til utbygging av den kommunale eldreomsorgen.

Men Norge står overfor et betydelig omstillingsbehov. Oljeindustrien er på vei ned. Og vi trenger nye lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor – arbeidsplasser som kan bidra til å finansiere den offentlige sektoren i framtida framfor å belaste den med økte utgifter. Er det fare for at økte offentlige utgifter i dag vil bidra til å hemme en slik omstilling, og undergrave offentlige finanser på lang sikt? Er høyere arbeidsledighet nå et nødvendig onde for å tvinge fram innovasjon, entreprenørskap og kreativitet?

«Nød lærer naken kvinne å spinne»

Ja, det finnes forskning som tyder på at arbeidsledighet av og til representerer kimen til etablering av ny virksomhet. I en fersk empirisk studie som jeg selv har gjennomført sammen med min kollega Jens Fredrik Skogstrøm, finner vi at tap av arbeid flerdobler norske arbeidstakeres sannsynlighet for å starte egen næringsvirksomhet i de nærmeste årene etterpå.[1] Og mange av disse bedriftene gjør det bra.

For noen er det dermed klart at arbeidsledighet faktisk gir opphav til kreativitet og nyskapning. Dette argumentet får ytterligere kraft når vi vet at mange av dem som nå blir arbeidsledige er høyt utdannede personer, med gode forutsetninger for å lykkes i nye og framtidsrettede virksomheter.

Omstilling til overpris

Men denne tilsynelatende gunstige effekten av arbeidsledighet oppnås til en høy pris. For tap av jobben fører ikke bare til mer entreprenørskap. Det fører også til mer varig arbeidsledighet, økt tilstrømning til uføretrygd, og økt tilbaketrekning fra arbeidslivet. Mange av dem som forsvinner ut av arbeidslivet i en periode med høy arbeidsledighet, kommer aldri tilbake i jobb igjen.

De samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med en periode med høy ledighet er dermed langt større enn den tapte verdiskapningen i denne perioden.  Nyere forskning tyder også på at en periode med høy trygdeavhengighet bidrar til å senke terskelen for å søke trygd ved senere korsveier, og dermed til å øke folketrygdens utgifter på varig basis.

En dynamisk og velfungerende økonomi vil alltid ha noe arbeidsledighet. Det følger av at gamle arbeidsplasser forsvinner og nye etableres, og at det tar tid å finne en god match mellom ledige jobber og ledige arbeidstakere.  Men unødvendig høy arbeidsledighet er sløsing med ressurser.

Norge har gjennom mange år vist at det er mulig å kombinere et ledighetsnivå på 2-3 prosent av arbeidsstyrken med høy økonomisk vekst og effektiv allokering av arbeidskraftressursene. I internasjonal sammenheng er dette et svært godt resultat. Det er ingen grunn til at vi skal godta en arbeidsledighet som er langt høyere enn dette nå.

Ta utgifter nå istedenfor senere

I motsetning til de fleste andre land har den norske staten store økonomiske reserver som gjør det mulig å bekjempe arbeidsledigheten med finanspolitiske virkemidler. Framskrivinger av offentlige inntekter og utgifter viser imidlertid at dagens budsjettoverskudd etter hvert vil bli erstattet med store underskudd. Tiltak for å bekjempe arbeidsledighet bør derfor iverksettes på en måte som ikke blåser opp offentlige utgifter eller reduserer offentlige inntekter på varig basis.

Aller helst bør de iverksettes på en måte som reduserer framtidige offentlige utgifter. Det kan skje ved at man framskynder investerings- og vedlikeholdsprosjekter som uansett må gjennomføres i nær framtid, slik at vi tar kostnader nå istedenfor om noen år. I tillegg vil det være fornuftig å framskynde utbyggingen av offentlige tjenester som det uansett er behov for å bygge ut i nær framtid. Dette gjelder for eksempel eldreomsorgen, der både demografiske endringer og politiske løfter om kvalitetsheving tilsier betydelig vekst i årene som kommer.

Sist, men ikke minst: Ved å få folk i arbeid sparer fellesskapet utgifter til dagpenger, uføretrygd, og sosialhjelp. Det er bedre å betale folk for å gjøre noe nyttig enn for ikke å gjøre noe.

Denne Velferdkommentaren står på trykk i magasinet Velferd nr. 7-2015. Klikk her for elektronisk utgave.