Det er visst noe psykisk…

Jeg har over flere år intervjuet ledere, personalsjefer, tillitsvalgte, verneombud, fastleger, NAV og andre aktører som er i kontakt med folk som faller ut av arbeidslivet eller utdanning. Veldig ofte beskrives de som blir sykmeldt eller som dropper ut av skolen som noen som sliter med «noe psykisk». For å finne ut hva som faktisk ligger i bruken av begrepet, har jeg nå begynt å spørre mer om hva som ligger bak en slik begrunnelse.

Grovt sett ser det ut som om begrepet brukes om tre grupper: a) de som har alvorlige og diagnostiserte psykiske lidelser, b) de som har symptomdiagnoser men ikke en diagnostisert psykisk lidelse og c) de som ikke har psykiske problemer, men sosiale problemer.

Høy terskel for å få hjelp

I noen tilfeller handler det klart om alvorlige psykiske lidelser som psykoser, schizofreni, alvorlig depresjon med suicidal atferd eller alvorlige tvangstanker forbundet med angstforestillinger (a). Ved alvorlige psykiske lidelser er det viktig at personene det gjelder får adekvat helsehjelp og behandling, men terskelen for å få hjelp synes i mange tilfeller å være for høy.

I grundige kartlegginger og analyser av behovsdekning til pasienter med alvorlige psykiske lidelser, finner vi at mange mangler kommunale tjenester som boligtilbud, arbeids- og aktivitetstilbud og ulike former for støttekontakt. Udekkede behov skyldes i mange tilfeller at de kommunale tilbudene ikke er tilstrekkelig bygget ut, men også at personer med alvorlige psykiske lidelser ikke ønsker tilbudet som er tilgjengelig.

«Noe psykisk»

I andre tilfeller når det er «noe psykisk», handler det om symptomdiagnoser som depresjonsfølelse eller angstfølelse (b). Dette er ikke psykiske lidelser, men en indikasjon på at et menneske sliter med noe. Dersom fastlegen gir en slik diagnose, kan trolig NAV og andre tolke dette som noe som nærmer seg en psykisk lidelse. De kan ha relativt forbigående og situasjonsbestemte problemer, men ut i fra diagnosen behandles vedkommende av «hjelperne» som å ha psykiske problemer eller lidelser.

Den tredje gruppen som har «noe psykisk», er de som ikke er syke nok til å få en diagnose, men som omtales som å ha psykiske problemer (c). Når vi går bak disse tilfellene, er det svært ofte det handler om noe helt annet enn psykiske problem. Det vanligste ser ut til å være sosiale problemer.  

Sosiale problemer oppstår når enkeltindivider får problemer som skyldes forhold i samfunnet eller når enkeltindivider har manglende tilpasning til samfunnets lover og regler.

Årsakene til sosiale problemer er mange: Det kan for eksempel være dårlige arbeidsforhold, dårlig bolig, dårlig nærmiljø, manglende sosialt nettverk, fattigdom, arbeidsløshet, familieoppløsning, mishandling, prostitusjon, misbruk og kriminalitet. Om man ikke får hjelp med sine sosiale problemer, står man i fare for å utvikle psykiske problemer.

Risikerer feil kur

Hvorvidt det er de sosiale problemene eller de psykiske problemene som håndteres og behandles, vil sannsynligvis være avgjørende for hvor effektiv hjelpen vi faktisk får er. Om hjelperne overser de sosiale problemene og fokuserer på de psykiske problemene, kan det ende med at en forsøker å behandle konsekvensen heller enn årsaken, og effekten er sannsynligvis dårlig.

Noen vil kanskje si at det ikke er så farlig om man kaller det sosiale eller psykiske problemer, men det tror jeg er feil. Både fordi kuren er forskjellig og fordi løsning av de sosiale problemene kan hindre at det faktisk utvikles psykiske problemer.

Sosial angst nevnes hyppig når det gjelder unge utenfor skole og arbeidsliv. Eksempler som nevnes kan være at de er redde for å ta kontakt med arbeidsgiver for å spørre om å få prøve seg i arbeid. Ofte dreier det seg ikke om sosial angst, men naturlig ungdommelig usikkerhet fordi de opplever å ikke ha noe å tilby arbeidsgiver. Mange unge utenfor sliter med dårlig mestring, dårlig selvtillit og lite tro på fremtiden. Dette er relativt vanlig blant unge mennesker, men mange stemples altså som å skulle ha psykiske problemer.

For snevert normalitetsbegrep?

Kanskje har det som vurderes som normalt i ulike faser av livet blitt snevrere? Kanskje har terskelen for å si at det er «noe psykisk» blitt veldig lav? Dette fører i så fall til en sykeliggjøring av relativt normale tilstander, og terskelen for å trenge behandling i psykiske helsetjenester blir lav. Dette ser vi faktisk tendenser til i dag. Private avtalespesialister (psykologer og psykiatere) opplever at det henvises pasienter til dem som ikke har psykiske lidelser, men som trenger hjelp med sine sosiale problemer. Det er altså noen som har henvist dem til spesialister, uten å ha forstått at det er sosiale problemer og ikke psykiske problemer som ligger bak.

Det er viktig å finne ut mer om hvorvidt sosiale og psykiske problemer blandes sammen av ulike aktører, og om dette skyldes at det mangler et godt alternativ for dem med sosiale problemer. Å sende folk med sosiale problemer til behandling i psykisk helsetjenester, fører til at de som har alvorlig psykiske lidelser må vente alt for lenge før de får behandling.

Av Solveig Osborg Ose, dr. polit i samfunnsøkonomi/seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn, avd. Helse

Denne Velferdkommentaren sto på trykk i magasinet Velferd 6-2014. Klikk her for elektronisk utgave.