Hva er et bærekraftig liv for fattige rumenere?

Bærekraft er et godt ord. Det er et ord som viser at noe foregår på en moralsk forsvarlig måte – et honnørord. Mitt utgangspunkt for å interessere meg for bærekraft nå, er et intervju i Klassekampen nylig med overskriften: Økonom Kalle Moene mener fattige rumenere bør tilbys arbeid, slik at de kan få et bærekraftig liv.

Det var en ny og oppkvikkende vri, som fikk meg til å gruble over hva et bærekraftig liv innebærer. Har jeg et bærekraftig liv? spurte jeg meg selv.

På nettet er det mange treff for «bærekraftig utvikling». De fleste definisjonene lyder omtrent slik: BU er en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens konsumbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine.

Lever jeg slik at jeg ikke forringer mulighetene for kommende generasjoner? Her er svaret klart nei. Jeg er medlem av et forbrukersystem som per definisjon er ressursødeleggende. Men bærekraft betyr tydeligvis mange ting; hva betyr det når for eksempel LO proklamerer at det vi trenger nå er en bærekraftig vekst? Og hva kan Moene eller journalisten ha ment med et bærekraftig liv?

Kan de ha ment et liv som bærer seg selv? Kan de ha ment et anstendig liv? Eller kan de ha ment et liv som ikke forringer mulighetene for neste generasjon? Jeg tolker Moene eller journalisten dit hen at et bærekraftig liv først og fremst er et liv som bærer seg selv – eller for å si det på en mer allmenn måte, en livsform som gir økonomisk trygghet, der man ikke er avhengig av andres nåde.

Hva med millioner arbeidsløs ungdom?

Påstanden er altså at hvis fattige tiggende rumenere blir tilbudt lønnsarbeid, gjerne nødsarbeid, vil de kunne gjennomføre bærekraftige liv. Er det altså slik at arbeid, i motsetning til tigging, i seg selv fører til et liv som er bærekraftig, i betydningen uavhengig, anstendig og kanskje også ressursbesparende?

Man kan lure på hva de mange millioner europeiske arbeidsløse ungdommene ville sagt til en sånn påstand. De som har gjennomført sin barndom og ungdom til punkt og prikke, gått på skolen, lest leksene sine, hørt på de voksne og gjennomført utdannelse og påbegynt lønnsarbeidet… og paff så raser økonomien sammen og de mister den jobben de har brukt hele livet på å forberede seg til. Det var visst ikke så bærekraftig likevel.

Lønnsarbeid og alt arbeid er fint og viktig, men også avhengig av at noen har bruk for det og vil betale for det. Lønnsarbeid er vel noe av det livsgrunnlaget som er mest avhengig av en rekke uforutsigbare andre grunnlag; når spekulantene som ikke har noe med vanlige arbeidsfolk å gjøre, leker med pengene deres, kan de forsvinne på et blunk – sammen med jobben og huset. Og det bærekraftige livet basert på lønnsarbeid forsvinner i dragsuget.

Tilbake til foreldrenes småbruk

Nei, vi som har satset på et bærekraftig liv gjennom lønnsarbeid lever farlig. Da er det bedre å satse på et livsgrunnlag sammensatt av mange forskjellige økonomiske kilder. Når den ene svikter, kan den andre få ny betydning. Det sies at greske arbeidsledige nå reiser tilbake til småbrukene foreldrene deres reiste fra for å skaffe seg lønnsarbeid. Der pløyer de forfedrenes jord på nytt og satser på å dyrke grønnsaker og frukt, slik forfedrene deres gjorde. Det blir nok ikke fett, men kan kanskje betraktes som ganske bærekraftig, både i betydningen å bære seg selv og i betydningen ikke å forringe mulighetene for kommende generasjoner.

Men vil lønnsarbeid virkelig føre til et bærekraftig liv for tiggende rumenere? Eller vil det gjøre dem avhengige av en annen form for nåde enn den de nyter nå?

Lønnsarbeid, særlig midlertidig nødsarbeid, vil tvert imot gjøre dem avhengige av en enda mer usikker ressurs, som hviler på skiftende regjeringers godvilje. Mange av rumenerne som tigger på gata i Norge, har i likhet med grekere, italienere og spaniere gått på skole og hatt lønnsarbeid, inntil det ikke lenger var noen som ville betale for arbeidet deres.

Bærekraftig tigging

Det som skiller mange av rom-minoriteten fra andre rumenere, er at de i århundrer har utviklet mange strategier for å overleve. De har basert sitt liv på mange forskjellige ressurser uten å satse 100 prosent på én av dem. Dermed har de gjennomført sine liv relativt uavhengig av skiftende konjunkturer. Når det er jobb å få, og andre muligheter er stengt, kan de ta arbeid; når det er bruk for enkle redskaper, kan de produsere det; har de noe å selge, selger de det; er det noe å samle, samler de det – og når det åpner seg muligheter for å tigge, tigger de.

Og nettopp tigging må være en av de mest ressursvennlige og bærekraftige virksomheter, ifølge ordets opprinnelige betydning: ingen produksjon, ingen forurensning, ingen fordyrende mellomledd. Tiggere forbruker bare restene av vår overflod, bare lommerusket fra mange villige lommer, som til sammen blir den enes brød, men ingens død.

Av Ada Ingrid Engebrigtsen, forsker, NOVA

Denne velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 4-2013. Elektronisk utgave kan kjøpes her.