Et barnevern med panserskjorta på

Nylig ble det holdt en åpen høring i Oslo bystyre om kulturkompetanse og rettsvern i Oslo barnevern. Høringen var delvis et resultat av det mange minoriteter opplever som overgrep og manglende kulturkompetanse i barnevernet. Komitéleder i Helse- og sosialkomiteen holdt innledningen. Deretter fulgte representanter for sju instanser i det sentrale og lokale barnevernet, fra direktorat via barnevernstjenesten i to bydeler til enkelte barnevernstiltak. Deretter innledet representanter fra Oslo krisesenter, Mira-senteret, somalisk kvinneforening i Norge, Oslo politidistrikt avdeling for mangfold, Oslo barnevernssamband og Landsforeningen for barnevernsbarn.

Ettersom jeg bare overhørte presentasjonene og spørsmålene fra bystyrerepresentantene og svarene fra barnevernets representanter, handler denne kommentaren om disse presentasjonene.

Hvor var selvinnsikten?

Allerede programmet burde gi bange anelser; her hadde ti representanter for stat og kommune og tre fra «klientene» fått talerett. I rettferdighetens navn må det sies at dette kan skyldes mange omstendigheter, men det ga likefullt høringen et ubalansert tyngdepunkt.

Barnevernets representanter viste seg først og fremst å være dets våpendragere. Hvor var selvinnsikten om at dette er et vanskelig felt fullt av fallgruver, dilemma og tvetydigheter? Hvor var viljen til å ta imot minoritetenes opplevelser av overgrep, manglende kommunikasjon og manglende kulturkompetanse?

Representanten fra Alna var den eneste som ga uttrykk for hvor vanskelig dette feltet er, og åpnet for en smule selvkritikk. Ellers fikk representantene mange spørsmål fra bystyrerepresentantene, som alle ble parert på politisk vis.

Kan ikke unnskylde overgrep

Et perspektiv som gikk igjen i flere presentasjoner var at kultur umulig kan unnskylde foreldres overgrep mot barn, og at kultur aldri må brukes som unnskyldning for ikke å sørge for at barnets beste blir ivaretatt.

Disse perspektivene viser en nesten fullstendig mangel på innsikt i hva kultur og kulturell kompetanse dreier seg om, og hvordan innsikt i kultur som kontekst for familiers levemåte må få betydning for barnevernets tiltak.

Det er selvfølgelig ikke slik at det er mer akseptabelt å slå barn som et ledd i oppdragelsen hvis du kommer fra et samfunn der dét forventes av foreldre. Det ofte svært vage begrepet «kultur» skal selvfølgelig ikke gi grønt lys for lovbrudd.

Det er i fortolkningen av hva som er normal oppdragelse i de enkelte familienes hjemland eller område, og i vurderingen av hvilke tiltak som kan endre familiens praksis, at kulturkompetanse er nødvendig. Det er ikke tilfeldig at målsettingen for offentlig tjenesteyting er «en likeverdig tjenesteyting til en mangfoldig befolkning».

Kjernebegrepet er likeverd

Det er likeverdigheten som er kjernebegrepet her; brukerne skal få tjenester som så langt det er mulig er tilpasset deres situasjon og behov, slik at resultatet av tjenesteytingen har tilnærmet lik verdi for alle brukere. Det innebærer at man går grundig og selvkritisk gjennom de virkemidlene man har for å sikre at barn får gode nok oppvekstsvilkår.

Et av virkemidlene er begrepet om «barnets beste». Det er et begrep som brukes til å slå i bordet med i mange diskusjoner, som om det i selve begrepet skulle ligge en eller annen overbevisende argumentasjon.

Hva som til enhver tid er til et barns beste, er imidlertid et svært hypotetisk og omdiskutert spørsmål. Selv om vi aksepterer at det er norske verdier som skal definere begrepet i Norge, må vurderingen bygge på hva man vet om hvilke muligheter et barn har i en familie eller i et samfunn, og det kommer an på hva man vet om framtidsutsiktene til dette barnet.

Med andre ord må enhver vurdering av hva som er til det beste for et barn, være basert på en ganske omfattende kunnskap om og forståelse av den konteksten som omgir barnet. Ettersom barn er avhengige vesen, innebærer det en nødvendig innsikt også i familiens og omsorgspersoners forutsetninger. Det gjelder også barn som er vokst opp i kulturelt sett norske familier; kulturen er bare en del av den konteksten som må forstås for å kunne vurdere hva som er til et barns beste.

Må få like gode livssjanser

En familie av flyktninger fra Irak med sju barn i alderen 2 – 14 år kan ha levd under svært psykisk belastende forhold, og kan bli apatiske og tiltaksløse overfor barna sine i en norsk virkelighet. Bekymringsmeldinger til barnevernet kan sette i gang en tiltaksrekke, som forhåpentligvis innebærer andre vurderinger og andre tiltak enn de tiltakene som settes i gang overfor en norsk familie med alkoholproblemer.

Målet for likeverdig tjenesteyting betyr her at barna får like gode livssjanser som andre barn – ikke at de får de samme tiltakene.

Det mest drastiske tiltaket barnevernet rår over er omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem. Vi må gå ut fra at det også her er barnets beste som er målet. Men barn med en annen religiøs, kulturell og språklig bakgrunn enn norske barn får ofte ikke et likeverdig tjenestetilbud; i de fleste tilfellene blir de plassert i norske fosterhjem, ofte uten annet enn sporadisk kontakt med foreldre eller andre omsorgspersoner. De mister ikke bare foreldre, men ofte også religiøs tilknytning, morsmålet og tilhørigheten til et etnisk eller kulturelt fellesskap.

Dette er i konflikt med de internasjonale barnerettighetene, men vurderes likevel å være til barnets beste.

Hvorfor ikke snakke om dilemmaene?

Jeg er ikke i tvil om at det finnes tilfeller der barnets liv er i fare i den egne familien, og at det i slike tilfeller må handles raskt. Det som er mitt anliggende her, er den nesten totale mangelen på refleksjon som kom frem i den offentlige høringen.

Hvorfor ble det ikke snakket noe om de dilemmaene, usikkerheten og flertydigheten som omgir barnevernets arbeid og vurderinger generelt, og som forsterkes når barnevernet skal hjelpe eller gripe inn i familier der de vet lite eller ingenting om de samfunnsmessige, kulturelle og personlige kontekstene?

Av Ada Ingrid Engebrigtsen, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA

Denne velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 7-2012. Elektronisk utgave kan kjøpes her.