Vår tids redsel for alvor

Det minner meg om Neil Postman, som på 1980-tallet kom med den sterkt mediekritiske boken «Vi morer oss til døde». Boken er blitt et referanseverk, ikke minst fordi Postman på mange måter forutså massemediesamfunnets utvikling. Han påpeker underholdnings-industriens, særlig fjernsynets, påvirkning på kultur og informasjon. Alle budskap blir tilpasset underholdningens og fjernsynets rammer. Resultatet er at alt blir performance, og vi står i fare for å bli underholdt til døde, mener Postman.

I et intervju i dette nummeret av Velferd forsøker den norske samfunnsmedisineren og debattanten Per Fugelli å fortelle om hvordan vi kan bruke tanken på døden som en veiviser i det livet vi lever: – Tanken på døden kan få oss til å undersøke om vi sløser med livet.

Fugelli har nylig utgitt boken «Døden, skal vi danse?» Under arbeidet med denne boken ble han selv konfrontert med døden gjennom en kreftdiagnose. Nå reiser han land og strand rundt og holder foredrag for fulle hus – om døden. Han tror forklaringen på den store interessen for døden er at folk er sulteforet på dette alvorlige temaet.

Vårt forhold til døden er et sosialmedisinsk makrokosmos, som kan lære oss noe om tidsånden i det samfunnet vi lever i. Vi kan bruke døden som et analytisk verktøy for å forstå oss selv og våre verdier, mener Fugelli.

Neil Postman traff den tidsånden han levde i. Nå kan det se ut som om hans analyse har nådd fram til folkedypet, og at underholdnings-industrien har støtt på en motreaksjon. I hvert fall kan oppmøtet til Fugellis foredrag tyde på at folk er trøtte av innholdsløs moro, av å synke enda lenger ned i sofaen foran skjermen – som stadig blir større.

Kanskje det er alvorlige samtaler om livets komplekse sider som nå treffer tidsånden. Det store oppmøtet på Litteraturhuset i Oslo til undersøkende samtaler med forfattere, er et nytt fenomen som kan tyde på det samme. Vi vil ha litt føde til hjernen også, takk! Vi vil forstå mer av det kompliserte livet vi lever – mens vi ennå lever. Vi orker ikke mer underholdning av typen: hvem svelger det ekleste insektet først.

... Det er i hvert fall lov å håpe at det er det som er i ferd med å skje...

Med sitt uredde innspill i samfunnsdebatten gir Fugelli oss en mulighet til å møte vår redsel for alvor. Kanskje hans åpenhet om døden kan bidra til at vi nekter å more oss til døde – selv om vi jo må ha lov til å more oss også, kanskje særlig på dødens bekostning.

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 8-2010