Der fattigdom og sosial utstøting forårsaker motgang og krenkelse, koster det menneskeliv

I Norge har vi en betydelig sosial ulikhet i helse ( Gradientutfordringen, St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller) Mål på helse er dødelighet, forventet levealder, sykelighet, selvopplevd helse, livsstil, trygdeytelser. Ulikheten ser ut til å være stabil eller svakt økende.

Helseforskjeller berører ikke bare bestemte yrkesgrupper, de fattigste eller de med kortest utdanning. Studier tyder tvert imot på at det er en kontinuerlig økning i helseplager med synkende sosioøkonomisk status gjennom hele befolkningen. Helseforskjellene danner med andre ord en gradient. De som befinner seg lavets på den sosioøkonomiske stigen – målt ved inntekt, utdanning og arbeid – kommer dårligst ut. Det er i denne gruppen vi finner de fattige i Norge.

I tillegg til den direkte effekten av å være fattig, utsettes helsen også indirekte ved å leve i lokalsamfunn som preges av vanskelige levekår, høy arbeidsledighet og dårlige boforhold og utemiljø.

Fattigdom medfører også en opplevelse av underlegenhet og skam, og derved lav selvfølelse og dårlig selvbilde.

Kan redusere inntektsfattigdommen

Hva kan vi så gjøre for å bekjempe fattigdom? Det er selvsagt ikke ett enkelt svar på dette, men det er ett enkelt svar på hvordan vi kan redusere inntektsfattigdommen.

Avhengig av definisjon og målemetode, finner vi ulikt antall fattige. Holder vi oss til regjeringens eget mål, finner vi at en betydelig andel av de fattige er personer som mottar en eller annen form for offentlig inntektssikring. Ved å øke stønadsbeløpet kan fattigdommen reduseres, opplagt nok.

Tatt i betraktning at det neppe kan være særlig tvil om at fattigdommen, etter regjeringens egen definisjon, kan reduseres om nivået på offentlig inntektssikring økes, må vi spørre oss om hva det er som gjør at besluttende myndigheter fortsatt holder fast ved den arbeidslinja, som blant annet har som konsekvens at folk lever i fattigdom og i tillegg låser folk fast i fattigdom.

Det er selvsagt mange forklaringer. Jeg vil i det videre peke på en forståelse som etter mitt syn har vært lite framme i debatten.

Les hele kronikken i Velferd 1-2008