Integrering – som å være i utlandet

Integrering og inkludering er noe velferdssamfunnet satser mye på å få til. Mange funksjonshemmede satser også det de har av krefter, og kanskje litt til, for å lykkes i dette prosjektet. Nå er det på tide å diskutere om kravet til integrering er for unyansert. Det er på tide å kikke litt over skuldra på de som bærer byrdene av integreringsiveren.

– Ingen snakker om hvor mye det koster av menneskelige ressurser – spesielt hos den som skal integreres, sier antropolog og forsker Hilde Haualand. Og hun vet hva hun snakker om, for hun har følt det på kroppen. Hun har gått langdistansen i integrering. Etter mange års studier og etter seks år som forsker ved Fafo hoppet hun nylig av de hørendes verden midt i et doktorgradsløp. Hun trengte en pause. Integrering ble for tøft, selv for en dame som sies å ha bein i nesa. – Som døv blir du ikke en naturlig del av miljøet på jobben, sier Haualand.

Det er da vi blir rådville. Hva skal vi gjøre da? Motstykket til integrering og inkludering er diskriminering, og det har i hvert fall en negativ klang. Et samfunn der ikke alle borgere har rett til å delta på lik linje, det vil vi ikke ha noe av. Vi lager lover og bøter for å unngå den slags.

Og her er vi kanskje ved sakens kjerne. I avsnittet over har det sneket seg inn et lite ord: rett. Integrering bør være en rett. Men bør det også være en plikt – til enhver tid?

Mens storsamfunnet er opptatt av inkludering og integrering, er døve like opptatt av retten til å være annerledes. Det er en viktig debatt i deres miljø. Der snakker man om å integrere grupper, om at det ikke går å plassere én døv i et hørende miljø. Døve kommuniserer skikkelig bare med folk som kan tegnspråk fullt ut. Ellers blir alle samtaler bare overfladisk kommunikasjon. Haualand sammenligner det med å være i utlandet uten noen gang å kunne lære seg å forstå bedre hva folk sier.

Ansatte som skal sette velferdspolitikken ut i livet, har lært seg at man skal tenke individrettet. Man må se den enkeltes behov og muligheter. Men kanskje nettopp det å tenke integrering av grupper er å ta individuelle hensyn. Kanskje like barn leker best i «utlandet» også. 

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 6-2007.