Fra kamp mot systemet til formidling av gode løsninger

Det er først og fremst foreldres egne fortellinger, om møtet med tjenesteapparatet og hverdagsliv med barn med nedsatt funksjonsevne, som kan bidra til å utvikle gode tjenester.

Stadige medieoppslag forteller om tilbud som er ulikt fra den ene kommune til den andre. I sommer har vi for eksempel kunnet lese i Dagbladet om at foreldrene til Thorstein i Sandnes ikke får de typer tjenester de selv vurderer som det beste i deres situasjon, brukerstyrt personlig assistent, mens Daniel i nabokommunen får nettopp det fra kommunen. Og vi har lest om foreldrene til Nils Andreas sin kamp mot systemet og om gutten som måtte vente i sju måneder før han fikk de brillene han trengte. Foreldrene til Nils Andreas skriver om sine rystende erfaringer, kampen mot systemet og det de omtaler som systemkamp mot dem som har bedt om hjelp.

Alle kontorene!

«Det er ikke barnet som er mest slitsomt, men alle kontorene du må forholde deg til!» Dette hjertesukket kommer fra en mor. Hun ikke er alene om å ha opplevd hverdagen slik. Oppslag i media, forskning, organisasjonsarbeid og offentlige utredninger har gang på gang dokumentert at mange foreldre til barn og unge med funksjonsnedsettelser har en tidkrevende og belastende jobb bare med å forholde seg til et utall ulike tjenester, instanser og enkeltpersoner.

Bildet som ofte beskrives, er at man i tillegg til det daglige – og for noen også nattlige – arbeidet med oppfølging, omsorg, oppdragelse, tilsyn, aktivisering og pleie, skal forholde seg til et komplekst hjelpeapparat. Dette kan omfatte skole, SFO, skiftende personale på turnus i avlastningsboligen, støttekontakter som kommer og går, sykehus, leger, fysioterapeut, ansvarsgrupper, logoped, PPT, saksbehandlere på sosialkontoret, hjelpemiddelsentralen, trygdekontoret – med mange flere.

Beretningene om glede over barnet overskygges ofte av fortellinger om frustrasjon over møtet med det mangehodede hjelpeapparat-trollet.

Tjenestetilbudet må bli bedre samordnet, mer fleksibelt og mer brukerrettet, sier foreldre og forskere.

Mye er skrevet og sagt fra statlige og lokale myndigheter for å fylle disse begrepene med innhold. Mye er også gjort, både fra statlige og lokale myndigheter, fra ansatte i tjenesteapparatet, fra organisasjoner og fra familier selv, for å bidra til et bedre koordinert og brukertilpasset tjenestetilbud og en enklere hverdag.

Det er nå tid for å flytte fokus fra kritikk av systemer, personer og et fragmentert hjelpeapparat, til formidling og spredning av positive erfaringer og gode løsninger.

TaKT og løsninger

Regjeringen fastslo allerede i Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, at den vil stimulere til systematisk erfaringsutveksling mellom kommuner for å spre gode erfaringer med nye måter å utforme tjenestetilbudet til familier med barn med nedsatt funksjonsevne på.

Sosial- og helsedirektoratet gjennomfører nå det to- årige TaKT- programmet, ”Tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet”, med konferanser, opplæring og formidling av gode eksempler. Det er rettet mot alle som er tilknyttet det kommunale tjenestetilbudet til barn og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier. I prosjektet har det vært vesentlig å få tak i familienes erfaringer og vurderinger av hva som er gode løsninger, hvorfor tilbudet oppleves som bra når det gjør det, og hva som kjennetegner det gode møtet med tjenesteapparatet; av hva familiene er opptatt av.

For mer informasjon om TaKT-programmet: http://www.shdir.no/takt



Les hele saken i Velferd 6-2006