Brukermedvirkning utfordrer fagfolkenes rolle
Et framtredende utviklingstrekk i velferdsstatens forvaltning og tjenesteyting de siste 20-30 årene er endringene i klientenes posisjon. Klienter og pasienter er blitt brukere. Brukermedvirkning er blitt et politisk mål i helse- og sosialpolitikken. Hensikten med denne kronikken er å nyansere forståelsen av hva brukerorientering og brukermedvirkning er.
Blir sett på som en trussel
I mye samfunnsvitenskapelig forskning framstår brukerorientering og brukermedvirkning som kundegjøring av borgerne, og som markedsgjøring av offentlige tjenester.
I forvaltningsforskningen framstår brukerorientering som en trussel mot borgerrollen og den folkevalgte politiske styringen.
I velferdsforskningen framstår brukerorientering som en trussel mot den omsorgsorienteringen som velferdsstatens svakstilte har behov for.
Jeg har tre hovedpoeng
For det første: Brukermedvirkning er ikke først og fremst markedsstyring og kundevalg, men en videreføring av deltakelses- og samarbeidsformer som har lange tradisjoner i norsk forvaltning.
For det andre: Brukermedvirkning er ikke først og fremst en trussel mot den politiske styringen, men en utfordring for det autonome fagstyret.
For det tredje: Det er gode grunner for at velferdsstatens pasienter og klienter skal gis mer selvbestemmelse og medbestemmelse over velferdsstatlige ytelser og tjenester, som i stor grad former deres livssituasjon. Det er rimelig at velferdsstatens klienter får være deltakere i egne liv og påvirke egne livsbetingelser. Velferdsstatens brukere har kunnskap og kompetanse som hjelpeapparatet trenger for å svare på brukernes behov. Fagkunnskapen er feilbarlig, og i forvaltningen inngår avveininger som det bør være offentlighet omkring.
Les hele saken i Velferd 2- 2006