Opinionen som bremsekloss i velferdspolitikken

Publisert: 1. juli 2005 kl 01.00
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Når vi interesserer oss for opinionen – det vil si velgernes oppfatninger, holdninger og preferanser – er det fordi politiske reformer blir til i og virker innenfor et representativt demokrati. Politiske ledere er på valg og må stå til rette for de som har valgt dem. Partier som inntar standpunkter i utakt med oppfatningene til sine potensielle velgere, vil med stor sannsynlighet bli straffet på valgdagen. Hvis hele den politiske eliten fører en politikk som går på tvers av velgernes holdninger, vil det kunne svekke tilliten til det politiske systemet og dermed undergrave demokratiet som styringsform.


Selv om påvirkningen går begge veier er det ingen tvil om at opinionen legger begrensninger på hvilken politikk som kan føres av politiske ledere på nasjonalt og lokalt nivå. Vil vi forstå dagens politikk og hvilke frihetsgrader myndighetene opererer innenfor, må vi stille spørs¬mål som:

Hvordan reagerer velgerne på politiske reformbudskap og hvordan preger velgernes reaksjoner politikkutformingen og politiske styrkeforhold i regjering og storting?

Hva er stabile elementer i velgernes tilnærming til velferdspoli¬tikken og på hvilke områder er de disponert for overtalelse?

Hvilke saker mobiliserer velgerne og innvirker på deres stemme¬givning, og hvilke stiller de seg mer likegyldige til?


Velgernes holdninger


I kronikken i Velferd nr. 5-2005 drøfter Ann-Helén Bay først og fremst spørsmål om velgernes holdninger til reformer som har som formål å begrense utgiftsveksten innenfor trygdesystemet. Hun knkluderer med at den politiske elitens bekymring for utgiftsvekst ser ut til å ha svak forankring blant velgerne. Dette er et stabilt og gjennom¬gående funn.

Saken fortsetter under annonsen

Det opinionsmessige nedslagsfeltet for trygd- og velferds¬politiske reformforslag er en opinion som i utgangspunktet stiller seg spørrende til behovet for å dempe utgiftsveksten, som er positive til velferdsstaten generelt og offentlig inntektssikring spesielt, og som ser med skepsis på politikernes uvilje mot å bruke en større del av olje¬formuen.


For å selge en velferdspolitisk reform til velgerne er det altså ikke nok at den framstår som egnet til å spare penger. Det må være andre kvaliteter ved reformen som kan vekke begeistring. Reformer må utformes og formidles på en måte som appellerer til folks velferdspolitiske idealer og interesser for å oppnå tilslutning.


«Det er en politisk utfordring å sannsynliggjøre hvorfor vi må bremse veksten i utbetalinger fra folketrygden samtidig som oljefondet har vokst til et nivå som ingen bare for noen få år siden trodde var mulig.»


Saken fortsetter under annonsen

Les hele saken i Velferd 5-2005