Jakten på den perfekte funksjonsvurdering – og problemer underveis

Først må pasienten få slippe til med sin vurdering av egen funksjonsevne, så er det behandlers tur til å foreta en faglig vurdering. Deretter rettes oppmerksomheten mot de krav som stilles til funksjon i pasientens arbeid. Til slutt skal behandler veie disse tre elementene opp mot hverandre, slik at funksjonsvurderingen både gir mening og har nytteverdi for de involverte parter: arbeidstaker, arbeidsgiver og behandler. Slik ser drømmescenarioet ut, men hvordan funksjonsvurderingsprosessen foregår på de mange legekontor vet man lite om.

Kvinnehelserapporten fra 1999 (NOU 1999:13) nevner funksjonsvurdering som en metode for å få fokus vekk fra trygdens rigide diagnosesystem. Tanken var å gjøre det enklere for kvinner med stor funksjonssvikt, men med uklare eller til dels uaksepterte diagnoser, å få rett til trygdeytelser. Man merket seg denne tanken sentralt og fulgte den nærmere opp i Sandmanutvalgets rapport bare ett år senere (NOU 2000:27) – vel og merke med en aldri så liten justering: Det hele var snudd på hodet.

Funksjonsvurdering kan nemlig også anvendes for å redusere tilgangen til sykmelding og uførepensjon – altså gjøre det vanskeligere å oppnå trygdeytelser.

Funksjonsvurderingens janusansikt

Allerede på dette tidspunktet kan man ane konturene av funksjonsvurderingens janusansikt: metoden kan med enkle grep skifte fokus frem og tilbake mellom svikt og ressurser.

Sviktfokuset har siden blitt aktuelt i uføresaker, mens ressursfokuset benyttes primært i sykmeldings- og rehabiliteringsarbeid, da som en strategi for å få folk tilbake i aktivt arbeid. Verken Kvinnehelserapporten eller Sandmanutvalgets rapport diskuterer den praktiske gjennomføringen eller ansvarsfordelingen ved funksjonsvurdering.

En enkel gapmodell

Det er ikke før inngåelsen av IA-avtalen i 2001 at funksjonsvurdering begynte å nærme seg sin nåværende form. En form som i prinsippet bygger på en enkel gapmodell – det vil si at det er et gap eller et misforhold mellom hva individet kan prestere og de krav arbeidslivet stiller. IA-avtalen ønsker å styrke relasjonen og dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, blant annet ved å ansvarliggjøre dem overfor hverandre i større grad enn tidligere. Hovedarenaen for det inkluderende arbeidsliv er derfor lagt til arbeidsplassen.

Behandlers rolle i IA-sammenheng har lenge vært uklar, men det forventes at behandler foretar en funksjonsvurdering. Videre indikeres det at behandler skal videreformidle opplysninger om pasientens funksjon til vedkommendes arbeidsgiver. Arbeidsgiver skal, med denne funksjonsvurderingen som basis, tilby sin «reduserte» arbeidstaker tilrettelagt arbeid, redusert arbeidstid eller rett og slett annet arbeid.

Her blir legens rolle av spesiell interesse. Nettopp fordi legen, med få unntak, er den første en arbeidstaker oppsøker ved sykdom. Det er legen som legitimerer arbeidstakers fravær og eventuelle krav om tilrettelagt arbeid overfor arbeidsgiver og trygdeetat.

Legene ble introdusert for en forenklet funksjonsvurdering på sykmeldingsblanketten i 2002. Den forenklede funksjonsvurderingen har gjennomslag til arbeidsgiver og skal følgelig gi arbeidsgiver informasjon som kan nyttes i tilrettelegging av arbeidet. Et år senere, i mai 2003, ble det klart av tall fra Rikstrygdeverket at kun 35 prosent av legene fylte ut denne obligatoriske delen på blanketten (Andersen 2003).

Sommeren 2004 ble sykmeldingsblanketten erstattet av en ny kalt «Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom». Med denne fulgte tydelige signaler om at allmennlegen skal få folk tilbake i arbeid – så fort som mulig.

Legens problemer med funksjonsvurdering

Et delprosjekt ved Universitetet i Oslo har gjennomført fire fokusgruppeintervjuer med til sammen 23 allmennleger. Intervjuene ble foretatt i den perioden hvor mange leger fremdeles vegret seg for å fylle ut den forenklede funksjonsvurderingen på sykmeldingsblanketten, altså før juli 2004. Disse intervjuene kan gi oss innblikk i og forståelse for noen av «funksjonsvurderingsproblemene» legene støtte på.

Folketrygdloven sier at enhver begrunnelse for arbeidsfravær skal inneholde sykdom, skade eller lyte óg funksjonsnedsettelse. De fleste legene vi snakket med hevdet at funksjonsvurdering ikke var noe nytt for dem. De har alltid tatt stilling til funksjonsnivå ved sykdom, og akkurat som foreskrevet av regelverket blir funksjonsevne i relasjon til pasientens arbeidssituasjon fremhevet.

Det er når de blir bedt om å beskrive funksjonsvurderingen, slik den forventes gjennomført og formidlet i dag, at problemene melder seg.

En frustrert legestand

Det er ikke tilstrekkelig å si til landets leger at sykefraværet skal ned ved at alle involverte parter tenker aktivitet fremfor passivitet. Det har vært et uttalt behov for konkrete arbeidsmetoder som kan fungere som rettesnor i selve funksjonsvurderingen og i den påfølgende formidlingen til trygdekontor eller arbeidsgiver.

Om legene hadde hatt en viss kjennskap til innledningens såkalte drømmescenario om en avveining av tre elementer: egenvurdering, legens vurdering og arbeidsplassbeskrivelse – så hadde de hatt en lettfattelig standard å strukturere sitt arbeid etter, både sin egen vurdering og sitt samarbeid med pasienten.

Nå har man på grunn av manglende innføring i visse ressursteoretiske grunnprinsipp og praktisk gjennomførbarhet endt opp med en svært frustrert legestand – som til dels demonstrerer med det de selv kaller venstrehåndsarbeid, eller ved å ikke fylle ut den forenklede funksjonsvurderingen på sykmeldingsblanketten.



Les hele saken i Velferd 3- 2005