Fakta og myter om trygd og innvandrere

Vel en av ti førstegenerasjonsinnvandrere har enten alderspensjon, uførepensjon eller pensjon til gjenlevende ektefelle. I befolkningen totalt har en av fem personer en eller annen av disse pensjonene. Førstegenerasjonsinnvandrerne utgjør 5,5 prosent av totalbefolkningen, men de mottar bare 2,3 prosent av alle alderspensjonene fra folketrygden, 4,5 prosent av alle uførepensjonene og 5,2 prosent av alle pensjonene til gjenlevende ektefelle.

Opplysningene er for 2000 og omfatter personer som er bosatt i landet.

Uførepensjon: Mye lavere enn landsgjennomsnittet

I 2000 mottar nesten 12 300 førstegenerasjonsinnvandrere uførepensjon, og disse personene utgjør 6,0 prosent av alle førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 18-67 år. Blant alle bosatte personer i samme aldersgruppe mottar 9,6 prosent uførepensjon i 2000.

Med unntak for flyktninger, setter folketrygdens regelverk krav til at botiden må være på minst tre år for å ha rett til uførepensjon. Blant førstegenerasjonsinnvandrere med minst tre års botid er likevel andelen personer med uførepensjon bare på 7,9 prosent i 2000, og altså mye lavere enn landsgjennomsnittet.

Det er grunn til å stille spørsmål om hvilke faktorer som forklarer denne lave uføreandelen blant førstegenerasjonsinnvandrere. Uførepensjon er knyttet til sykdom eller manglende arbeidsevne, men det er ingen grunn til å tro at det er mindre sykelighet blant førstegenerasjonsinnvandrere enn generelt i befolkningen.

Flere uføre menn

Det er forholdsvis flere menn og flere personer med minstepensjon blant uførepensjonerte førstegenerasjonsinnvandrere enn blant alle bosatte uførepensjonister. Blant førstegenerasjonsinnvandrere med uførepensjon er andelen menn i 2000 på 52 prosent, 32 prosent av uførepensjonistene har minstepensjon, og 63 prosent av minstepensjonistene er kvinner. Blant alle uførepensjonister i landet er 42 prosent menn, 22 prosent mottar minstepensjon, og 87 prosent av minstepensjonistene er kvinner.

I alt 16 prosent av førstegenerasjonsinnvandrere med minstepensjon mottar sosialhjelp, og sosialhjelp er dobbelt så vanlig blant disse som blant alle uførepensjonister med minstepensjon.

Nesten to av tre førstegenerasjonsinnvandrere med uførepensjon har bakgrunn fra ikke-vestlige land.

Store forskjeller mellom landene

Det er til dels store forskjeller i uførepensjonering mellom innvandrere med ulik landbakgrunn. Førstegenerasjonsinnvandrere fra for eksempel Marokko og Pakistan har en gjennomsnittlig botid i Norge på om lag 13-16 år, og andelen uførepensjonister blant disse er på mellom 13-15 prosent, eller over dobbelt så stor som gjennomsnittlig uføreandel for alle førstegenerasjonsinnvandrere.

På den annen side finnes det førstegenerasjonsinnvandrere som har forholdsvis lang botid i Norge, men hvor uføreandelen er lav. Eksempler på dette er førstegenerasjonsinnvandrere fra Kina og Sri Lanka. Personer fra disse landene har en gjennomsnittlig botid på om lag 10 år, men andelen uførepensjonister blant disse personene er bare på vel 2 prosent.

Alderspensjon: Ikke rett til pensjon

En del førstegenerasjonsinnvandrere har ikke krav på alderspensjon selv om de er 67 år eller eldre. Med unntak for flyktninger, gjelder dette de som har en botid på under tre år før fylte 66 år. Eldre innvandrere kan således ha bodd i Norge i mange år uten å ha krav på alderspensjon, dersom de ikke var bosatt i landet før fylte 63 år.

I alt 12 prosent av alle førstegenerasjonsinnvandrere som er 70 år eller eldre mottar ikke alderspensjon i 2000.



Les hele saken i Velferd 1- 2005