De som bærer byrdene av arbeidslinjen

Mens arbeidsetikken holdes oppe, er samtidig målet om full sysselsetting og ”arbeid for alle” i realiteten for lengst forlatt. Mens det under lavkonjunkturen i 1991 var 632 000 personer i arbeidsfør alder (18-67 år) som hadde en offentlig stønad som en viktig eller eneste inntektskilde, var tallet under høykonjunkturen i 2002 omtrent det samme. Åpen og skjult ledighet utgjør nå over 350 000 personer . Samtidig har vi i internasjonal sammenheng allerede svært høy yrkesdeltakelse – takket være oljeinntektene og en stor offentlig sektor.

Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå. Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden.

Arbeidslinjen som mål og middel

Arbeidslinjen gjennomsyrer sosialpolitikken. Det er for så vidt ikke noe nytt. Helt siden 1930-tallet ble det sagt at vi må ha en ”produktiv sosialpolitikk”. Den har sine historiske røtter i arbeiderbevegelsen, som kjempet for retten til å kunne leve av sitt arbeid og ikke leve på fattigforsorg.

Men siden begynnelsen på 1990-tallet er arbeidslinjen lansert som både mål og middel. Symbolsk kommer dette til uttrykk i at Sosialdepartementet nå er slått sammen med deler av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og døpt om til Arbeids- og sosialdepartementet. Mottoet er at ”arbeid skal være det naturlige førstevalget for alle arbeidsføre”. Det må lønne seg å jobbe. Veien til sosial inklusjon går gjennom lønnsarbeidet.

Arbeidslinjen tar utgangspunkt i et idealisert bilde av lønnsarbeidet. Ikke desto mindre frykter en at folk ikke vet sitt eget beste: trygd og sosialhjelp må derfor ikke være så sjenerøs at folk ikke ønsker å være selvhjulpne – gjennom eget arbeid. Lavt nivå på trygdeytelser og sosialhjelp og strengere vilkårskrav, samt handlingsplan for et ”inkluderende arbeidsliv”, er alle virkemidler som tar sikte på å få flere i arbeid og færre på offentlig stønad.

Terskelen for å bli berettiget til dagpenger under arbeidsløshet er hevet og varighetsperioden er redusert. Krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet er skjerpet. En må være villig til å godta hvilket som helst arbeid som arbeidskontoret finner passende. En må endog godta at lønnen er lavere enn dagpengeytelsen. Overgangsstønaden til enslige mødre er strammet inn både med hensyn til varighet og vilkårskrav. Foreløpig uførestønad er innført for å dempe tilstrømmingen til varig uførepensjon. Her gis lavere barnetillegg enn for den ordinære uførepensjonen.

Samtidig er det strammet inn på perioden for hvor lenge en kan gå på rehabiliterings- eller attføringspenger. Unge sosialhjelpsmottakere vil gjennom ”arbeid for sosialhjelp”, som en motytelse for stønaden, måtte arbeide for kommunen opptil 20 timer per uke. Folks arbeidsevner og arbeidsvillighet testes ut på stadig nye måter.

Paradokset: Kan fungere ekskluderende

Det paradoksale er at en slik inkluderende politikk kan fungere ekskluderende i forhold til utsatte kategorier i befolkningen, som av ulike grunner ikke er i stand til å arbeide, eller som lar omsorgsplikten gå foran arbeidsplikten. De møter skjerpede adgangskriterier for stønad og står i risiko for å bli trygdefattige og sosialt ekskluderte. De tjener ikke på mer fleksible arbeidsmarkeder, stramme sosiale stønadsordninger og aktiveringspolitikk. Tvert imot blir de møtt av et velferdsapparat på måter som kan bidra til å undergrave deres verdighet og selvrespekt.

I ly av arbeidslinjen skjer det dessuten en til dels brutal utstøting fra arbeidsmarkedet gjennom ganske drastiske omstillinger i privat sektor og såkalt modernisering av offentlig sektor. Mange overflødige hører lite om det inkluderende arbeidslivet. Økt velferd for noen, blir økt uvelferd for andre.

Utvalgte sitater fra kronikken:

”Arbeidslinjen gir jo inntrykk av at alle som ønsker et arbeid, kan få det.”

”Lønnet arbeid blir kuren for alle sosiale onder. Men hva så med de som aldri lykkes i dette?”

”Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave.”

”Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen.”

”Alternativet til arbeidslinjen er en eller annen form for garantert minsteinntekt. Ikke minst av hensyn til barnas sosiale inkludering må den økonomiske grunntryggheten sikres.”

”Arbeidslinjen må ikke få lov til å ta over stønadslinjen som det sentrale virkemiddelet i sosial- og omfordelingspolitikken.”

”Min påstand er at fattigdom blant stønadsmottakere ikke skyldes manglende skreddersøm, men er en uunngåelig konsekvens av at sosialpolitikken i dag i for sterk grad bygger på arbeidslinjen.” 

Les hele kronikken i Velferd 8-2004