Maritim erfaring slår akademisk kompetanse

I en undersøkelse fra Forskningsstiftelsen Fafo kommer det frem at ansatte med erfaring fra sjøen besitter kompetanse som anses som svært viktig for innovasjonskraften i den norske, maritime næringen. Resultatene i rapporten, «Fra sjø til land; Betydningen av sjøbasert erfaring i maritim næring frem til 2020», bygger på en omfattende spørreundersøkelse der 316 representanter for rederiene, utstyrprodusentene, verftene og maritime tjenester har svart. Sju av ti mener at ansatte med praktisk erfaring fra sjøfart er avgjørende for innovasjon og nytenkning i næringen. De mener videre at arbeidstakere med erfaringer fra arbeid på sjøen i hovedsak vil dekke kompetansebehovet fram til 2020 (se figur 1). 

Praktisk erfaring vektlegges med andre ord tungt, og det hersker bred enighet om at erfaringer fra arbeid til sjøs er avgjørende for å skape fremtidige vekst. 

– Rapporten viser også at det er viktig at vi har norske sjøfolk, for når tiden på sjøen er over, i gjennomsnitt etter 10 år, vil norske sjøfolk gå på land og kompetansen kommer næringen som helhet til nytte, sier Jon Rogstad, forskningsleder ved Fafo, og prosjektkleder for rapporten, til Mandag Morgen. Han peker på at det er viktig at den maritime næringen, som i alle sine mange fasetter er svært avhengig av erfaringsbasert kompetanse, ikke overakademiseres. Han ser på den maritime næringen som konservativ, men understreker at den samtidig takler hyppige omstillinger, sterk internasjonalisering og sterk global konkurranse.

En mer akademisk tilnærming når det gjelder utdannelsen av nøkkelpersonell vil i alle næringer føre til en videre internasjonal horisont, men den maritime næringen er allerede internasjonal i sitt vesen. Derfor vil ikke større akademiske studiemiljøer og mer forskning gi næringen vesentlig større internasjonal kontaktflate og tilnærming til globale problemstillinger, mener Fafo-forskeren.  

For en enkelt yrkesgruppe, sjøoffiserene, tar rapporten opp spørsmålet om hvilken utdannelse den maritime næringen selv opplever som ønskelig og mest relevant. Fafo-rapporten viser at næringen er positiv til at sjøoffiserene har en akademisk utdannelse, men at den tradisjonelle offisersutdannelsen på fagskolene fortsatt står sterkt: 36 prosent av de spurte foretrekker at sjøoffiserene får sin utdannelse på høyskoler, mens 25 prosent mener at det holder med fagskole. Men hele 28 prosent har ikke noen klar formening om hvilken utdannelse som er best for offiserene (se figur 2). 

8 prosent av dagens ansatte i den maritime næringen har sjøoffisersutdannelse. Halvparten befinner seg i rederier, mens de øvrige jobber for tjenesteleverandører, verft og utstyrprodusenter. Den største andelen med sjøoffisersbakgrunn finner vi i offshorerederiene, mens short-sea-redereine – rederier med nærtrafikk, blant dem Hurtigruten og Color Line – har den laveste andelen. Rogstad sier til Mandag Morgen at næringen tradisjonelt sett ikke har hatt et nært forhold til akademia, men når det gjelder sjøoffisernene legger næringen vekt på både erfaring og akademisk kompetanse.  

– Utfordringen er at vi i Norge har en desperat mangel på sjøoffiserer i akademia for å kunne utdanne nye sjøoffiserer, samtidig som det ikke ligger noe insitament i systemene for å få sjøoffiserer til å skaffe seg den formelle kompetansen vi ser at de vil trenge i fremtiden i form av mastergrader, for ikke å snakke om doktorgrader, sier Paal Aamaas. Han er prosjektleder i MARKOM 2020 (Maritim kompetanse sett i et 2020 perspektiv), et kompetanseprosjekt som tuftet på regjeringens maritime strategi «Stø kurs” fra 2007. Prosjektet som involverer høgskolene i Ålesund, Stord og Haugesund, Vestfold og Universitetet i Tromsø. Målet er å følge opp myndighetenes ønske om høyere maritim kompetanse. 

– Vi må arbeide for å få stadig flere videre i systemet, for å bygge kompetanse for fremtiden, sier Aamaas. Samarbeid mellom høyskolene skal styrkes, og det skal utvikles spesialkompetanse som en endret shippingindustri etterspør. Ett eksempel er at Universitetet i Tromsø tilbyr kompetanse skreddersydd for arktiske forhold.

• Akademisk samarbeid om kompetanseheving: Utnyttelse av nisjekunnskap og et nordeuropeisk maritimt universitetsnettverk skal gi flere sjøfolk med akademisk bakgrunn.
• En sjøfartsnasjon uten akademisk kraft: Her hjemme erdet maritime, akademiske miljøet svært lite, og Norge ligger langt etter land som Tyskland, Japan og Polen. 

Samarbeid om bedre sjøoffiserer

MARKOM 2020 har satt seg som mål å utvikle både førsteklasses sjømenn og maritim forskning ved at undervisingsinstitusjonene legger seg på et nivå som er høyere enn kravene i STCW- konvensjonen (The International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers). Dette er et regelverk som setter kvalifiseringskrav for skipsførere, offiserer og annet vaktgående personell på handelsfartøy. STCW ble godkjent i IMO i 1978, og har vært gjeldende fra 1984 med kraftig utvidelser i 1995. Aamaas mener at rederiene er tilfreds så lenge STCW-kravene oppfylles, og de har til nå i liten grad ønsket seg en akademisering av offisersutdannelsen. På nasjonalt nivå har det maritime fokuset ligget på den teknologiske utviklingen, ikke den operasjonelle, og slik Aamaas ser det er MARKOM 2020 et nødvendig prosjekt for å sikre innovasjon i næringen og for å kunne henge med intellektuelt i en stadig mer teknologisert shippingverden.

De fire lærestedene i som omfattes av prosjektet skal utvikle master- og doktorgradsstudier, og i mindre grad enn før ha overlappende kompetanse. 

• Ved høyskolen i Ålesund settes kreftene inn på å kvalifisere studentene for krevende maritime operasjoner. 
• Stord og Haugesund fokuserer på offshoreteknologi og ledelse.
• Høyskolen Vestfold setter samspillet mellom mennesker og teknologi i høysetet og fokuserer på organisasjon og ledelse, og i tillegg tar høyskolen i Vestfoldgrep for å gjøre sine studenter i stand til å håndtere LNG-drevne fartøyer. På verdensbasis er det i dag rundt 300 fartøy som drives av LNG, og flåten er i rask vekst.

På EUs årlige maritime konferanse, European Maritime Day, som ble avviklet i Göteborg i vår, ble det lagt stor vekt på at ulike europeiske akademiske miljøer må samarbeide for bedre utdannelse og mer maritim forsking. Shippingindustrien står for 90 prosent av den globale varetransporten, og 40 prosent av den internasjonale flåten er hjemmehørende i Europa.  

Siden 2010 har arbeidet pågått med å etablere Northern Maritime University Network, en sammenslutning av nordeuropeiske universiteter og høyskoler som har som mål å skape tettere bånd mellom de akademiske institusjonene og shippingmiljøene i Danmark, Sverige, Tyskland, Storbritannia og Norge. Høgskolen i Molde er den norske deltakeren i prosjektet, og arbeidet støttes av både offentlige institusjoner og industrielle partnere. Lisa L. Froholdt, som er danskenes prosjektleder for oppbyggingen av nettverket, peker på at den fremtidige, maritime utdannelsen krever større fleksibilitet fra både undervisingsinstitusjonene og studentene. Hun mener at kompetansen som tilbys på de ulike lærestedene må være differensiert, og at studentene må innse at om de skal få en topp maritim utdannelse, må de kanskje flytte på seg og til og med reise utenlands for å studere. Dette vil skjepe fagmiljøene, mener hun, og trekker frem det norske MARKOM 2020-prosjektet som et foregangsprosjekt for å skape gode undersvisningsmiljø innefor en akademisk tradisjon, men med nær kontakt med næringen.

Offiserer som kan tenke selv

Ifølge Egil Pedersen, professor i ingeniørvitenskap og sikkerhet ved Universitetet i Tromsø, er ikke utdannelsen ved høyskolene og fagskolene veldig forskjellig, da begge bygger opp utdannelsen for å tilfredsstille STCW- konvensjonen. Høyskoleveien innebærer et treårig studium etter videregående skole med studiespesialiserende utdanningsprogram, pluss nødvendig fartstid. Offisersutdannelse i fagskolene bygger på videregående skole med yrkesfaglig studieretning, og to års læretid ombord på et skip. 

Pedersen peker på at det finnes klare grunner til at det er viktig å bygge ut kompetansen til sjøoffiserene: 

– De har ansvar for store materielle verdier, og en kaptein på et passasjerskip er i tillegg ansvarlig for store folkemengder. Om det oppstår kritiske situasjoner holder det ikke å stole blindt på teknologien, da kreves det et sett av vurderinger som et akademisk studium vil kunne gjøre studentene i stand til å takle, mener han. 

Selv om realkompetanse har gått foran akademisk kunnskap, mener Pedersen at det ikke er et motsetningsforhold mellom den erfaringsbaserte kompetansen og akademisk ballast for sjøoffiserer. 

– Vi snakker om et utøvende yrke, og det er essensielt at det ligger praktisk øvelse som basis for kompetansen. Men gjennom en høyskoleutdanning er det meningen at studentene skal bli i stand til å forstå begrensingen av for eksempel de teknologiske navigasjonssystemene, sier Pedersen. Slik han ser det er et av poengene med en akademisk bakgrunn, at studentene gjennom studiene ved høyskolene skal stimuleres til i å tenke selv, mener Pedersen, som også er professor i maritim teknikk ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet, NTNU, i Trondheim. Han tilhører et svært lite maritimt akademisk miljø, og sier til Mandag Morgen at vi i Norge ligger langt bak land som Tyskland, Japan og Polen.I dag er det bare fire personer i Norge med doktorgrad i nautikk, og det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte lærere til både fagskolene og høyskolene.

Fafo-rapporten peker på at i sjøoffiserenes tilfelle er næringen opptatt av at det utdannes folk med betydelig praktisk erfaring fra sjøen pluss høyskolebakgrunn. I spørreundersøkelsen svarer flere at høyskoleutdannelsen gir bedre språkkunnskaper og gir mer solid bakgrunn for å møte dagens utfrodringer med hensyn til ledelse av eget mannskap, i tillegg til operasjonell ledelse i en større sammenheng. Et argument som brukes mot høyskoleutdannelsen er at offiserer med høyskolebakgrunn ofte forsvinner til jobber på land, og at de ikke er like motivert for å arbeide på sjøen som de som kommer fra fagskolene. De med høyskolebakgrunn «kan være mer skoleflinke enn arbeidsflinke», kommer det frem i spørreundersøkelsen. Argumentene for fagskolene går ut på at studentene herfra «gjerne har større erfaring i generell sjømannskap», og kommer fra et skolemiljø som i større grad enn høyskolen ivaretar den praktiske kompetansen fra «noen som har gått opp løypa.»

Vil forme egen arbeidskraft

Rapporten viser også til at offshorebransjen i stor grad stikker av med de mest attraktive arbeidstakerne; de med kombinasjonen sjømannskap og akademisk bakgrunn. Lønningene offshore er høyere enn ellers i næringen. Et av næringens problemer er knytte til et kommende generasjonsskifte: Intervjuundersøkelsen påviser at det er høy gjennomsnittalder på ansatte med erfaring fra arbeid på sjøen. For å bøte på dette har de største rederiene igangsatt sin egen kadett- og lærlingordning, både som rekrutteringskilde og kilde til kompetanseoppbygging. I rapporten skriver Jon Rogstad og hans medforfatter Kaja Reegård «at på denne måten får virksomhetene mulighet til å lære opp og ‘forme’ unge mennesker i tråd med sine behov for bedriftsspesifikk kompetanse.»