Var Faust en mannsgris?

Nationaltheatrets Faust-oppsetning heter «Vi må snakke om Faust». Og det er mye å snakke om. Jeg har med meg Claudia Lingscheid på teater. Hun er førstelektor i tysk litteratur ved Universitetet i Oslo, og mener at Nationaltheatrets Faust-forestilling må være en slags bevisst provokasjon. En fargerik, noen gang forvirrende, men allikevel tankevekkende provokasjon.

Den Faust-versjonen vi ser på scenen denne gangen dreier seg nemlig i påfallende liten grad om valget mellom godt og ondt, og risikoen for å tape sin sjel ved å inngå et veddemål med Mefistofeles – selveste djevelen. Her handler det om at Faust er en mannsgris. Hvis vi skal snakke om Faust, må vi primært snakke om 14 år gamle Gretchen, som Faust voldtar og lar gå til grunne, påstår oppsetningen.

Det hele begynner med at en gruppe skoleungdommer står på scenen og fordømmer all verdens kjønnsdiskriminering og ringeakt mot kvinner. Teksten er absolutt ikke tatt fra Goethe. Det virker heller som om det er noe de unge selv har funnet på nettet. Litt facts fra her og der, kanskje sakset fra Wikipedia, om hvordan kvinner har det i Saudi-Arabia og India og Pakistan og verden for øvrig. Tenåringene snakker belærende til oss – publikum – som om vi aldri har hørt noe av dette før. De skriker sitt budskap høyere og høyere, og de virker sant og si ikke så lite autoritære i all sin bestrebelse på å bryte ned det autoritære patriarkatet.

Dette setter tonen. Vi skal altså se et stykke om at Faust misbruker kvinner, og om at vi lever i et patriarkat som ikke står så langt tilbake for hvordan de har det i for eksempel Saudi-Arabia.

Eller skal vi det?

Det er ingen tvil om at Faust, også hos Goethe, utnytter Gretchen grovt og hensynsløst

Me too-Faust

Claudia Lingscheid er ikke så sikker.

– Ja, oppsetningen hadde helt klart et kjønnsperspektiv. Det var en temmelig spesiell tolkning av Faust. Men jeg synes ikke at selve forestillingen – altså det som kom etter ungdommenes prolog – stemte med alt det de påsto. Det var flere nyanser i selve forestillingen, påpeker hun når vi setter oss ned for å snakke om stykket et par dager etter at vi har fordøyd Nationaltheatrets støyende og rabulistiske «me too-Faust».

Foto

Gretchen blir spilt av flere skuespillere, alle med stereotypiske ­Gretchen-fletter og uskyldige blå småpikekjoler. Her møter en av Gretchen-figurene et dyrelignende monster. Foto: Øyvind Eide

– Jeg tror ikke vi skal mene at ungdommenes prolog skal beskrive hele stykket slik det utspiller seg etterpå. Det må være ment som en provokasjon for at vi skal rette oss opp i setene og skjerpe oss.

– Synes du dette er en adekvat omarbeiding av Goethes Faust for at den skal tale til publikum i vår tid?

– Jeg ser dette som en mulig fortolkning av Goethes drama. Gretchen er jo bare fjorten år gammel. Det gjorde de mye ut av i Nationaltheatret versjon, og der har de et poeng. Men kun hvis man ser det med vår tids øyne. På tiden da stykket ble skrevet derimot, for ikke å snakke om da myten om Faust oppsto i middelalderen, var fjortenåringer eldre enn i dag. Menneskene levde kortere, og særlig kvinner debuterte nok tidligere seksuelt. Men det var jo veldig viktig at all sex skjedde innenfor ekteskapet. Og det er ingen tvil om at Faust, også hos Goethe, utnytter Gretchen grovt og hensynsløst.

Et menneske som oss andre

– På den andre siden er dette kjønnsperspektivet bare én av mange muligheter som ligger i Goethes Faust, som forestillingen delvis baserer seg på. Denne tolkningen er litt spesiell, men den er gangbar. Stykket, slik Goethe skrev det, har mange muligheter i seg. Det ligger en sterk sosial kritikk i beskrivelsen av Gretchens tragedie, også i Goethes versjon.

Lingscheid forteller at motivet  «Kindsmörderinnen» (kvinner som myrdet barn, red.anm) var veldig populært i den epoken i tysk litteraturhistorie som kalles «Sturm und Drang»-tiden, fordi man kunne vise følelser og øve sosialkritikk samtidig.

– Gretchen-figuren er rett og slett et høydepunkt i bruken av dette motivet. Det er en av grunnene til at det er blitt en klassiker, sier hun.

Goethes Gretchen er en figur som uskyldig har blitt skyldig, drevet av ytre omstendigheter og indre konflikter. Gretchen blir skyldig ved å drepe sitt barn, uten at hun har bidratt mye til de ytre sosiale omstendighetene som fører til at hun gjør det.

– Hver tid har sin Faust, som filosofen Kierkegaard sa?

– Nettopp.

Livets store spørsmål

Lingscheid har forsket på tysk middelalderlitteratur, og dramaet om Faust bygger da også på en middelaldermyte.

Som oftest tror jeg han oppfattes som et menneske som strever med å finne ut av hva livet egentlig går ut på

– Hvordan blir Faust-skikkelsen i Goethes versjon av myten vanligvis oppfattet?

– Det er et stort spørsmål, for det er som sagt mange tolkninger, men som oftest tror jeg han oppfattes som et menneske som strever med å finne ut av hva livet egentlig går ut på. Hva består verden av? Hvordan skal vi leve? Faust stiller de store spørsmålene som vi mennesker aldri vil få noe endelig svar på. Faust har studert de universitetsfagene man kunne studere på hans tid for å finne svarene, men han er like langt. Verken filosofi, jus, medisin eller teologi har hjulpet ham. Han er på toppen av det vitenskapen kan by på i sin tid – og han skjønner ikke en dritt. Jo mer han lærer, jo mindre skjønner han. Dette er et allment tema, og det er like gyldig nå som da.

– Er han primært en god eller ond skikkelse?

– Han er et menneske, som vi alle er det. Med både gode og dårlige impulser i seg. «Det bor to sjeler i mitt bryst», som han sier. Mefistofeles og Gud, begge er en del av Faust og representerer på en måte Fausts indre. På den ene siden har han dette ønsket om å forstå, på den andre siden har han også trangen til å nyte livets enkle og kjødelige gleder. Gretchen er del av det siste, hun er kvinnen han begjærer. Faust inngår pakten med Mefistofeles, fordi han så gjerne vil forstå, men Mefistofeles kan ikke hjelpe ham med det – han bare viser Faust hvordan man kan ha det gøy og ta for seg av sanselige gleder uten samvittighet og moralske kvaler.

Gir oss noe å snakke om

Vi snakker om forutsetningene for regissørforfatter og regissør Thorleifur Örn Arnarssons valg om å presentere Faust som et slags brechtiansk lærestykke om kvinneundertrykkelse. Lever vi virkelig i et så rått og undertrykkende patriarkat at vår tids mest relevante måte å se Faust på, er å demonisere mannen, spør jeg. Lingscheid svarer at det ikke er slik her i Norge, et av verdens mest likestilte land, men kvinner har det jo ganske ille i en del andre land.

Foto

Goethe har tradisjonelt vært overalt i den tyske kulturen. Her viser Claudia Lingscheid frem en barnebok om det tyske universalgeniet. Foto: Nina Kraft

– Men jeg opplevde ikke at oppsetningen er så bastant i sitt syn på kjønn som den selv hevder at den er i prologen og i teatrets programhefte, sier Lingscheid.

– For eksempel er det en scene hvor to menn klager over forholdet til kona og barnepass, hvem som gjør hva hjemme og den berømte tidsklemma. De har også problemer med å finne sin rolle. Dette gjelder altså begge kjønn. Her og der ser vi glimt av et mindre bastant mannsbilde og kvinnebilde.

– Og Gretchen har senere i stykket fått tildelt samme monolog som Faust har tidlig i stykket. Også hun har studert filosofi, jus, medisin og teologi, uten å bli klokere, viser det seg …   

– Akkurat. Kjønnsspørsmålet har i denne scenen blitt irrelevant, fordi menn og kvinner sliter med de samme spørsmålene. Stykket ender med denne Gretchen-monologen. Og slik begynner vi å snakke om hva stykket egentlig dreier seg om, hvem Faust er, hvem Gretchen er, hva som er vår tids spørsmål. Akkurat som regissøren legger opp til med tittelen: «Vi må snakke om Faust». Vi sitter og snakker sammen om Faust. Uten å ende opp med et svar med to streker under, sier Lingscheid.

– Og da har vi vel oppfylt intensjonen hans?

Sprikende og uklart

– Synes du det er en styrke eller en svakhet ved oppsetningen at den er så uklart og mangetydig? Thorleifur Örn Arnarsson går inn for en frodig maksimalisme. Det meste av Goethes tekst er tatt ut og erstattet med for eksempel fortellingen om hvordan Elvis Presley forførte fjortenårige Priscilla under sin militærtjeneste i Tyskland, pluss en mengde andre anekdoter som i ulik grad støttet opp under det som presenteres som hovedtesen …

– Stort sett synes jeg det holder, selv når det spriker voldsomt. Det er i hvert fall underholdende, og det mener jeg at teater gjerne kan være. Eller kanskje helst bør være, i tillegg til å ha en kunstnerisk gehalt. For hvem har lyst til å se en kjedelig forestilling?

– Skjønt noen ganger er det virkelig vanskelig å gjette hvor forestillingen vil hen, med alle de sprø innfallene. Hva skal man for eksempel mene om skuespillerne som spratt rundt omkring, både i foajéen før det startet og på scenen, med noe som så ut som store, glorede dobørster på hodet?

– Nei, disse «dobørstehodene» lurte jeg også på! Men jeg synes i grunnen det meste var greit, selv om det ikke var så lett å se relevansen av alt sammen. Det var ikke kjedelig. Det var provokasjon og humor og fest og fart tvers igjennom og det var godt spilt. Unntaket var et par steder hvor det ble for langdrygt, blant annet historien om han som kom fra Jehovas Vitner. Kan det være et forsøk på å trekke linjen tilbake til den opprinnelige historien om et førmoderne samfunn med en streng seksualmoral eller en undertrykkende religion som setter moralske grenser?

Jo mer han lærer, jo mindre ­skjønner han. Dette er et ­allment tema

Sex og sex og mer sex

– I oppsetningen presenteres ikke bare figuren Faust som en mannsgris, men Johann Wolfgang von Goethe opptrer selv på scenen, og han beskrives også som en mannsgris?

– Den historiske Goethe var glad i kvinner og kjærlighet, men ikke noen mannsgris. Han bodde sammen med Christiane Vulpius i 18 år, en borgerlig dame av lavere rang enn ham selv. De fikk et barn før han giftet seg med henne. En skandale på den tiden, men ingen Gretchen-tragedie. Som jusstudent hadde han opplevd rettssaker som førte til dødsdommer, blant annet over kvinner som hadde født barn utenfor ekteskap og tatt livet av barnet. Slik som Gretchen gjør. Denne personlige erfaringen har sikkert vært en kilde til inspirasjon for ham. I Faust presenterer Goethe Gretchen som et offer, men vi vet at Goethe ga sitt samtykke til nettopp slike dødsdommer da han var ansatt ved hoffet i Weimar. Så kan vi spørre oss om dette gjør ham til en mannsgris eller bare til en statsmann som forholder seg til sin tids gjeldende lov?

– Til tider satt jeg og lurte på om oppsetningen prøver å fortelle oss at vi lever i et utsvevende og perverst samfunn uten normer og uten mening. Litt som Michel Houllebeqcs romaner eller Lars von Triers filmer … Disse kvinnelige skuespillerne, for eksempel, som tar på seg mannsdrakter med tøypenis og simulerer analt samleie i bakgrunnen …

Foto

Nationaltheatret nekter seg lite i sin maksimalistiske Faust­oppsetning. Det myldrer av figurer på scenen. En del av dem er dyre-menneske­skikkelser som kan ­minne om monstrene i bildene av ­helvetes ­pinsler av den ­nederlandske 1400-talls­maleren Hieronymus Borch. Foto: Øyvind Eide

– Det var kanskje en liten flik av en slik kritikk? Vi ble i alle fall vitne til veldig mye gledesløs sex. Goethe skrev da også stykket i en tid med normoppløsning; rundt den franske revolusjonen. Da gikk det gamle føydalsamfunnet under. Mennesker begynte å stille spørsmål ved overleverte forestillinger. Goethe spør også om den nye friheten gjør menneskene bedre, og svarer vel at det er ikke så sikkert. Du ser hvordan studentene i en fylle-scene i Goethes Faust oppfører seg som dyr, hvorpå Mefistofeles ironisk kommenterer at de ikke tåler friheten så godt. Gretchen er på sin side en pike fra den gamle samfunnsordenen. Hun er borgerlig, religiøs og tradisjonell. Hun møter Faust, den nye tidens mann, og se hva som da skjer.

Utfordre Gud

– Gretchen er en skikkelse som Goethe la til i sitt teaterstykke. Hun fantes ikke i den opprinnelige middelalderske Faust-myten?

– Nei. Det fantes imidlertid mange historier om forførte og tragiske unge piker i omløp. Men det var Goethe som la sammen Faust og disse historiene i ett drama. Gretchen heter egentlig Margarete. Navnet henspeiler på helgenlegenden om den hellige Margarete som ble fengslet fordi hun var kristen og ble satt i en celle. Djevelen kom i form av en drage. Så ba hun til Gud, som drepte dragen. Paralleller til denne legenden ser vi i fengselsscenen og i at Gretchen i Faust blir frelst til slutt. Goethe kan også ha vært inspirert av rettsaken til barnemordersken Susanna Margaretha Brandt, som han fulgte som jusstudent.

Den ­historiske Goethe var glad i kvinner og ­kjærlighet, men ikke noen mannsgris

– Den opprinnelige middelalder-Faust, før Goethes versjon og før Christopher Marlowes Dr. Faustus, hvem var han?

– Det fantes en historisk skikkelse som det ble spunnet mange fortellinger rundt. I disse fortellingene, som Goethe bygger på, inngår Faust en pakt med djevelen. I middelalderen var nysgjerrighet en synd. Det var moralsk problematisk å søke for mye kunnskap, å bli vitenskapsmann og alkymist, som Faust var. Faust aksepterer ikke grensene som Gud har satt om det som tilhører menneskene å vite. Det kom farlig nær å sette seg opp mot Gud, som hadde skapt alt. Hvem er vi mennesker som setter spørsmåltegn ved skaperverket og vil kikke Gud i kortene? Er vi ikke hovmodige hvis vi vil vite alt mulig? I de gamle fortellingene, som er ment som et varsel, går Faust til grunne, mens Goethe lar Gud frelse Faust til slutt. Faust blir frelst ved Guds nåde.

Meta-teater

– Hva hvis vi skal ta Kierkegaard på ordet og finne alternative Faust-tolkninger som kunne ha passet i vår tid, har jeg noen forslag: Vi lever i et forbrukersamfunn hvor vi krever stadig mer øyeblikkelig behovstilfredsstillelse – selv om vi vet at det straffer seg i det lange løp. Vi «selger vår sjel til djevelen», vi blir tomme. Eller: Vi forbruker jordas ressurser og ødelegger klimaet, selv om vi vet at vi selger hele planeten til «djevelen». Eller: Vi lar oss rive med av kjendishysteri og selger vår sjel til reality-programmer på TV. Eller i facebook-samfunnet forsøker vi alle å bli kjendiser, selv om vi egentlig vet at det ikke er noen vei til lykke …

– Gode forslag alle sammen. Det siste synes jeg Nationaltheatret har vært innom litt. De lar jo en person løpe etter Gretchen og filme henne og legge ut filmen fortløpende på et forheng på scenen. Kanskje en referanse til vår tids mediekonsum som avleder oss fra å stille livets store spørsmål? Jeg likte de mange innslagene av meta-teater – hvor skuespillerne åpent kommenterer handlingen.

Foto

Den islandske regissøren Thorleifur Örn Arnarsson arbeider mye i Berlin, og oppsetningen er sterkt inspirert av tysk regi-­teater. ­Scenografien er ved Daniel ­Angermyr. Monika Ulrich er kostyme­ansvarlig. Foto: Øyvind Eide

– Det er ganske vittig gjort, særlig når en av skuespillerne sa at nå er vi komme til veis ende. Vi kom ikke lenger i prøveperioden. Men så fortsetter de selvsagt. Tror du at teatret har rett i at dette blir siste gang de spiller dette «støvete» stykket, som de jo sier rett ut på nettsiden sin?

– Provokasjon, det også! Det kommer helt sikkert flere Faust-oppsetninger.

– Like relevant

– Og du blir ikke som tysk provosert av at et norsk teater og en islandsk manusforfatter og instruktør hevder at Faust er utdatert? Det regnes jo som et tysk nasjonalepos …

– Absolutt ikke fornærmet. For det første fordi jeg ikke tror de mener det bokstavelig, og for det andre fordi jeg ikke ser Faust-figuren som spesielt tysk. Jeg har aldri skjønt hvorfor han skulle være det. Vi leser alle Faust på tyske skoler, det er i generasjon etter generasjon blitt regnet som en del av den klassiske dannelsen i Tyskland. Stykket bygger på en tysk myte, og Goethes Faust er uten tvil et av de store verkene i tysk litteratur, men tematikken er ikke sær-tysk. Den angår alle mennesker. At det var nettopp Goethe som skrev dramaet om Faust, er sikkert en av grunnene til at det er så populært i Tyskland. Goethe blir regnet som et universalgeni, og noen fortolkninger liker å se ham i Faust-figuren. Goethe var en popstjerne allerede i samtiden. Han er en grunn til at Tyskland likte, og kanskje stadig liker, å se på seg selv som «Land der Dichter und Denker» (landet for diktere og tenkere, red.anm). Faust-figuren passer vel veldig godt i denne del av identiteten.

– Kunne man ha oppført Faust omtrent som Goethe skrev dramaet? Med forkortninger, for ellers blir det for langt, skjønt allerede der ligger det en tolkning …

– Nettopp, uansett hva du kutter, ligger det en tolkning i det. Da dramaet var nytt, ble det betraktet som ikke spillbart. Det blir alltid oppført med endringer og kutt. Først i 1829, 20 år etter at det ble gitt ut, ble det fremført; i en forkortet versjon. Å fremstille den vulgære, erotiske heksesabbaten på Bloksberg på scenen, var utenkelig på den tiden. Men det er et stort spenn mellom den fulle og uavkortede teksten og det vi så på Nationaltheatret. Jeg tror nok det hadde vært mulig å legge seg mye nærmere en «tradisjonell» Faust og fremdeles bli oppfattet som relevant. De store spørsmålene er like relevante i dag som for 200 år siden.