Sailesh Thakur | Dreamstime
Morgendagens by?
Vi er mange som ønsker å redde verden, dessverre er det ingen som helt vet hvordan man går frem. Men jeg ble nysgjerrig på Auroville.
Jeg er på jakt etter et paradis.
Denne byen i India som er bygget på idéen om at meditasjon skaper en indre bevissthet som igjen gir opphav til en følelse av fellesskap. Slik vil innbyggerne lage framtidens by, et sted som viser alle andre byer hva som skal til.
Auroville
-
By sør i India som eksperimenterer med måter å skape et samfunn på. Meditasjon står sentralt. Målet er å utvikle en ny form for bevissthet, der mennesker går inn i seg selv og føler enheten med alt levende. Ideen er at det er først da innbyggerne evner å sette fellesskapet foran egne behov.
-
I Auroville legges det stor vekt på bærekraftig utvikling. Energikildene skal være fornybare, jordbruket økologisk og industrien både etisk og miljømessig forsvarlig.
-
Byen ble grunnlagt av franske Mirra Alfassa i 1968. Prosjektet hadde da allerede fått støtte av den indiske regjering og UNESCO. Sistnevnte beskriver det som et viktig prosjekt for menneskehetens framtid.
Jakten på et paradis
Jobben min som seniorforsker ved Folkehelseinstituttet går ut på å forstå hvordan evolusjonen har formet menneskets hjerne, og hvordan slik innsikt kan brukes til å gi folk bedre liv. Jeg er en lykkebiolog. Trolig den eneste. Jeg tenker at hvis vi klarer å gjøre folk lykkelige, så får vi dobbelt tilbake. For det første så bør jo målet for samfunnet være at folk har det bra. For det andre, hvis folk har det bra, så er de også mer villige til å jobbe for fellesskapet. Spørsmålet er hvordan man skal klare å forme den massen som ligger trengt inn mellom ørene våre.
Aurovilles idégrunnlag slo ned som lyn i tørr hamp blant alternativhungrige hippier.
Problemet med mennesker er at det er så vanskelig å gjøre forsøk på dem. Ved siden av å være praktisk krevende, så er tanken på noe slikt som å vandre i etisk kvikksand. Men det finnes et alternativ. Man kan finne fram til mennesker som gjør forsøk på seg selv.
Det er derfor jeg havner i Puducherry, en tidligere fransk koloni som nå er en enklave i den indiske delstaten Tamil Nada. Jeg er på jakt etter et paradis: intet mindre enn morgendagens by!
En eim av råtten fisk
Det som møter meg i Puducherry, er ikke spesielt lovende. Eimen av råtten fisk, ispedd solide doser urin og avføring, ligger tungt over den sprukne asfalten. I de mer trafikkerte gatene klarer heldigvis eksosen å trenge den vekk, men der ligger det til gjengjeld lik av hunder og katter så ufyselig tilredt at selv gribbene nekter å være i nærheten. Løsningen blir å flykte inn i en bar.
I Auroville i India forsøker noen å skape framtidens by, en by andre kan lære av. Folk kommer langveisfra for å se Matrimandir, et tretti meter høyt gullegg som rommer en sal for meditasjon. Foto: Bjørn Grinde
Damen på barstolen ved siden av meg ser ut som en pensjonert prostituert. Hun kompenserer for stanken ved å bruke solide doser av noe som minner om do-rens. Jeg prøver å få i meg en lunken pils og tenker at det neppe er mulig å komme lengre vekk fra paradiset enn der jeg befinner meg nå. Morgendagen har tydeligvis ikke nådd fram hit, og jeg har ikke veldig lyst til å vente på at den kommer.
Det må jeg. Først neste morgen får jeg tak i en drosjesjåfør som vet hvor jeg skal. I yr glede over å ha fått en utenlandsk passasjer, som alle vet betaler mye mer enn innfødte, raser vi ut av byen så døde og halvdøde bikkjer skvetter. Kun der det er mennesker i veien tar han seg bryet med å stå på hornet. Vi er på vei til Auroville.
Aurore og ville er fransk for henholdsvis morgen og by. Til sammen blir det morgendagens eller framtidens by. Et snedig navn for en snodig tanke. Hensikten er i det minste god. Jeg er fortsatt tvilende, selv etter at drosjen forlater de siste blikkskurene i Puducherrys utkant og beveger seg inn i grønnere strøk. Samtidig vokser den nysgjerrigheten som gjorde at jeg bare måtte reise hit.
Tamilene jobber her
Det er ikke så lett å finne Auroville – selv ikke etter at jeg har funnet stedet. Veiene i byen består av humpete rød jord som skjærer seg gjennom en dyp skog. Her er det plutselig veldig grønt. Husene ligger godt beskyttet av høye trær og er spredd utover de tjue kvadratkilometerne som byen eier. Når jeg først oppdager en og annen bygning, så oser det av stil og penger.
Heldigvis finner sjåføren en tamil med oksekjerre som sier noe på tamilsk og peker. Bak et skogholt, ispedd et utvalg av obskure gjenstander, ligger Center Guesthouse – hvor jeg blir tatt imot med te og åpne armer. Det lukter røkelse og dypere bevissthet av det enkle, men rene, rommet de gir meg. På baksiden er det en stor glassdør ut til en liten hage, og bak den enda flere trær.
Et tretti meter høyt ‘gullegg’ rommer en stor hvit sal for stille meditasjon.
Neste dag følger jeg stien som fører inn i skogen fra gjestehuset. Den er øde. Når jeg en sjelden gang ser et menneske, er det mest sannsynlig en turist som meg på besøk for noen dager eller år, eller en av de 5.000 lokale tamilene som er ansatt i Auroville og gjør det meste av det som må gjøres. Ekte innbyggere er sjelden vare. Derfor legger jeg veien bort til en av de lokale kaféene, der teen kokes ved hjelp av solenergi, og småkakene er så tørre og smakløse at de bare må være sunne. Jeg setter meg ned på en krakk ved disken og funderer.
Verden blir stadig mer ensartet. For hundre år siden fantes det fortsatt stammefolk som aldri hadde sett en antropolog, men nå er alle de gamle levemåtene overført til bøker, og cola blir solgt fra de fjerneste stråhytter. Vår vestlige kultur er i ferd med å feie vekk alternativene. Dessverre er ikke dette en udelt velsignelse, for vår kultur er kjent for å tømme jordens ressurser, skake opp klimaet og skape mentale lidelser. Finnes det virkelig ikke noe bedre?
Hippiene kom i busser
– Auroville handler om å bygge et samfunn basert på felleskap, sier Fabienne, som er fransk og har bodd her i over syv år. Mannen hennes kom med den første busskolonnen av hippier som var med på å grunnlegge byen i 1968. Aurovilles idégrunnlag slo den gangen ned som lyn i tørr hamp blant alternativhungrige hippier i Vest-Europa. Alt som kunne skrapes sammen av nedskrevne folkevognbusser og idealiserte 2CV-er beveget seg østover mot morgengryet. Selv jobber hun nå som frivillig i kaféen, men her er det mange nok hender, så hun har god tid til å prate med meg.
Ideen er at folk gjennom meditasjon skal oppnå en ny form for bevissthet, der de føler enheten med alt levende. Dette skal igjen skal få innbyggerne til å sette fellesskapet foran egne behov. Foto: Bjørn Grinde
– Noe slikt kunne bare skjedd i India, påpeker Fabienne.
– Fins det noe annet land med en regjering som bevilger penger til et forsøk som går ut på å bygge en ny verden på et spirituelt grunnlag?
Kanskje ikke. Spesielt tatt i betraktning av at Auroville ifølge sitt charter tilhører menneskeheten – ikke nasjonen India. Likevel dekker staten en betydelig andel av budsjettet. De får også pengestøtte fra blant annet UNESCO, samt spirituell støtte fra folk som Dalai Lama. Det er et seriøst forsøk. Jeg vet fortsatt ikke på hva, men alternativt er det.
– Ved å benytte de mulighetene som ligger i meditasjon, skal vi utvikle en ny måte å være sammen på. Når vi har vist at det går an, håper vi idéen sprer seg til resten av verden, utdyper Fabienne.
Et tre og et «gullegg»
Historien begynte i 1914. Mirra Alfassa ankom Puducherry fra Frankrike og innledet et forhold til en lokal guru med navnet Sri Aurobindo. Mirra vokste opp i Paris og utdannet seg som kunstner, men en spirituell dragning dro henne til India. Med åndelig inspirasjon fra Sri begynte hun å drømme, ifølge historien i bokstavelig forstand, om et framtidig samfunn basert på guddommelig bevissthet. Stedet skulle blande det beste fra Øst og Vest: Indias spirituelle dybde og Europas vitenskapelige tyngde. I dag blir hun omtalt som ‘Moren’ med stor M.
Det forventes at alle innbyggerne i Auroville deltar i frivillig arbeid for stedet. Fabienne hjelper til i kaféen. Hun er fransk og har bodd her i over syv år. Foto: Bjørn Grinde
For å finne en egnet plass vandret Mirra nordover fra Puducherry, ut i det tørre slettelandet, helt til hun fant et banyantre. Der hvilte hun litt, for så å grunnlegge en by. Banyantreet står der fortsatt som et åndelig midtpunkt. Løvverket er enormt, til sammen dekker grenene fra den gamle stammen, og nyere stammer som har skutt ned fra grenene, en diameter på minst tjue meter. Banyantrær er viktige, ikke fordi de bærer en slags halvspiselige fikener, men fordi de gir skygge og dermed blir en plass der folk kommer sammen og kan prate lavmælt om viktige temaer. Fortsatt flokker innbyggerne – og turistene som det er langt flere av – seg rundt akkurat dette banyantreet. Nå er imidlertid oppmerksomheten rettet mot det som står bortenfor.
I sentrum av drømmen, og byen, er det ført opp et storslått monument: Matrimandir. Navnet er sanskrit og betyr ‘mors tempel’. Det dreier seg ikke bare om Moren, men også om den universelle, guddommelige og altomfattende MOR. Mer konkret dreier det seg om et tretti meter høyt ‘gullegg’ som rommer en stor hvit sal for stille meditasjon; for ved hjelp av meditasjon skal innbyggerne oppnå guddommelig bevissthet. Ifølge Moren kan man riktignok oppnå den samme selvutvikling via arbeid, noe som jo er fornuftig sagt når man skal bygge en by.
Fellesskapet først?
Jeg treffer Mauna under banyantreet. Hun har langt, grått hår og utstråler medfølelse selv om blikket er fjernt. Som ekte innbygger har hun dessuten mange år med meditativ trening bak seg. I likhet med de fleste innbyggerne snakker hun flytende engelsk og en rimelig dose tamil ved siden av sitt franske morsmål.
– Oppgaven ligger i å utvikle en ny form for bevissthet. Det innebærer å gå inn i seg selv og føle enheten med alt levende, forklarer hun.
– Først da får man innbyggere som evner å sette fellesskapet foran egne behov.
Etter tretti år med hardt indre arbeid innrømmer hun at selv hun har et stykke igjen.
Et mer kinkig spørsmål er om framtidens byer skal være basert på billig tamilsk arbeidskraft.
Meditasjon viktigst
En gang for 2.500 år siden satt prins Siddharta Guatama under et banyantre. Han satt og satt helt til han ble opplyst, så opplyst at han senere bare er kjent under navnet Buddha – Den opplyste.
Verden går videre, og i Auroville har de forsterket banyantre-effekten med denne meditasjonsmaskinen av et gullegg, men målet er omtrent det samme. Meditasjon blir sett på som den viktigste metoden for å tilegne seg en høyere og bedre form for bevissthet. I mer moderne, vitenskapelig termer kunne man kanskje sagt at Matrimandir er tenkt som en rugekasse for sosial kapital.
Bjørn Grinde er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og opptatt av hvordan evolusjonen har formet menneskets hjerne. Ideen er å bruke innsikten til å gi folk bedre liv. Foto: Marianne Lystrup
I en presentasjon på internett står det at Auroville skal være en by der menn og kvinner lever i fred og harmoni; og at for å oppnå det, skal de skape et altomsluttende fellesskap. De har ambisjoner om å bli 50.000 innbyggere, men for tiden synes Auroville å være en av verdens mest langsomt voksende byer. Et lite tankekors, tatt i betraktning av at stedet er omsluttet av India; som er verdens raskest voksende nasjon. Selv i Norge ville man nølt med å hevde at et par tusen sjeler utgjør en by; i India kvalifiserer det knapt til landsby.
Jeg får mange svar når jeg spør folk om hva Auroville dreier seg om, men svarene synes å samle seg om én bærende tanke: Hvis folk klarer å nå den rette, lykksalige bevissthet, så smelter problemene som is under Indias sol. Fornøyde mennesker som har meditert seg fram til en følelse av ‘enhet med alt’, er det som skal til. Da går verden på skinner. De fleste ser ikke på dette som noe religiøst. Byen ønsker menneskelig mangfold, derfor er alle slags religioner tillatt, samtidig som all slags forkynnelse er uønsket.
Tanken er besnærende. Har de virkelig funnet veien videre?
I harmoni med naturen
Det er viktig å leve i harmoni, ikke bare med sin indre natur, men også med naturen rundt. I Auroville legger de derfor stor vekt på en bærekraftig utvikling. Energikildene skal være fornybare, jordbruket økologisk og industrien både etisk og miljømessig forsvarlig. Her er de flinke. De har skapt en oase midt i en ødemark. Du behøver knapt syn eller andre sanser for å merke kontrasten til Puducherry.
Også jeg vil gjerne delta i fellesskapet og melder meg derfor som frivillig til å plante trær. Det er meningsfylt, og sammen med disse hyggelige menneskene blir det en utmerket opplevelse. Foto: Bjørn Grinde
Jeg er mer usikker på om de organisatoriske prinsippene er like bærekraftige. Den rådende oppfatningen synes å være at den mentale utviklingen er alt som skal til for å føre samfunnet framover. Et slags spirituelt anarki basert på at lykkelige mennesker er snille mennesker. Jeg aner et beslutningsvakuum.
Auroville sliter med å skape boliger til sine hjemløse borgere. Jeg hørte noen forsiktige antydninger om at pengene som går til templet kanskje kunne vært brukt til andre formål. Trenger virkelig enhver by et monumentalt byggverk – banyantreet står der jo i alle fall?
Trengte Oslo et nytt operahus? Vi har blitt svært så glade i dette bygget; antakelig er det med på å løfte Oslo-sjelen ett hakk opp, samtidig som det neppe er noe lettere for vanlige folk å finne bolig i hovedstaden.
Som i kolonitiden?
Det er rimelig godt vitenskapelig dokumentert at meditasjon og lignende mental trening kan bidra til å bedre psykisk helse. Følelsen av ‘enhet med alt’ går igjen i beskrivelser av både meditative og religiøse opplevelser. Det er dit de vil. Det er tross alt følelsene som i stor grad styrer våre handlinger, så hvis meditasjonen skaper den riktige psyken, så er de langt på vei til å ha skapt et godt samfunn.
En annen indisk guru, Maharishi Yogi, forklarte The Beatles omtrent det samme: Hvis han fikk en tilstrekkelig andel av jordens befolkning til å meditere, så ville freden senke seg.
Det er mulig å trene opp hjernen i retning av å gjøre oss lykkeligere og mer empatiske.
Så langt er ikke påstanden motbevist. Auroville jobber med å skaffe bevis, og for det formål står Matrimandir sentralt. Jeg kjenner ikke til tilsvarende forskning hva gjelder operaens påvirkning av folks psyke. Meditasjonsmaskinen deres er dermed kanskje viktigere enn vårt operahus.
Et mer kinkig spørsmål er om framtidens byer skal være basert på billig tamilsk arbeidskraft. Det er vanskelig å unngå assosiasjoner til kolonitiden.
– Tar for mye av friheten
Gomathi og mannen hennes er tamiler. De har begge vokst opp i landsbyene rundt, men bor og arbeider nå i Auroville.
Jeg sitter hjemme hos dem i den lille leiligheten de har fått tildelt av byen. Den rommer mødre, bestemødre, svigermødre og flere barn; samt høner, svigerhøner, en hane, noen hunder og jeg tror jeg så snurten av en mus. De har dekket hele gulvet med mat til ære for meg. Påtrengende hunder og høns blir skånsomt viftet vekk fra palmebladene der det ligger lystige indiske småretter. Det smaker godt.
Stranden er bare en lang sykkeltur, eller en kort mopedtur, unna. Her kan man lett meditere bort noen dager. Foto: Bjørn Grinde
For å bli borger av Auroville må man innfri en del krav. Gomathi og mannen er ikke borgere, selv om de bor her.
– Vi kan hvis vi vil, men det tar for mye av friheten, sier hun. Gomathi understreker at de ikke føler seg utnyttet. Tvert imot. Folk i Auroville jobber ikke bare med å pusse opp sin egen psyke, selv om det kan være krevende nok; de oppretter skoler, helsesentre og utviklingsprosjekter for hele regionen. En rekke små bedrifter gir arbeid til lokalbefolkningen, og så vidt jeg skjønner til langt bedre vilkår enn i resten av Tamil Nada.
– Auroville har gjort veldig mye for oss tamiler, sier Gomathi, smiler, og viser meg symbolet for Auroville, et slags hjul, tegnet med henna på innsiden av hånden.
Hennafarging varer ikke evig, særlig ikke i håndflaten, så jeg spør Gomathi om framtiden.
– Vi liker å bo her. Kanskje blir vi en gang borgere, men får vi råd, kjøper vi nok heller vårt eget hus. Vi vil gjerne eie noe selv, men helst i nærheten av dette stedet.
Dugnadsånd og konflikter
Auroville har virkelig fått til mye. Det gjelder ikke bare skog og infrastruktur. Ettersom dagene går begynner jeg å ane en aura av medmenneskelighet. De har en dugnadsånd som ville fått et norsk borettslag til å sukke av misunnelse, men kan de redde menneskeheten?
I forskningen skal man helst starte med et tilfeldig utvalg, innbyggerne av Auroville er ikke akkurat det. For å bli tatt opp som borger kreves det et dypt og vedvarende engasjement. Spørsmålet blir derfor hvorvidt den gode følelsen som hviler over byen, skyldes en lokal utvikling av bedre bevissthet eller en seleksjon for mennesker med positive holdninger? Og om de har skapt noe lokalt, er det uansett et gigantisk skritt å skulle gjøre det samme globalt. Det å skape en positiv psyke er et godt utgangspunkt, men det finnes mye grums i menneskesinnet som man ikke så lett blir kvitt.
Det er all grunn til bekymring hvis dagens vestlige kultur er det beste menneskeheten kan få til.
Verken Fabienne eller Mauna legger skjul på at stedet har sin dose av konflikter. Ved siden av fordeling av midler, så gjelder det temaer som tildeling av boligtomt og forskjeller i ideologi. Og skal man bruke sykkel med eller uten motor? Spørsmålet krever tilsynelatende like mye energi som striden om bompenger hjemme i Norge. Center Guesthouse leier ut begge deler for en billig penge. Jeg starter med sykkel, men merker at livskvaliteten stiger et par hakk når jeg etter noen dager går over til moped. Avstandene er ganske store, og trærne gir bare delvis beskyttelse mot den tropiske varmen.
India versus Norge
Hva om en mørkhudet hippie fra India hadde skaffet seg tjue kvadratkilometer av Sunnmørskysten og proklamert at dette er nå et eget land uavhengig av kongeriket Norge? Ville regjeringen bifalt initiativet som et ledd i å redde verden, og dertil åpnet statskassen? Jeg tror svaret er ‘nei’, selv om Norge i min vurdering gir støtte til mange initiativ som har mindre potensial når det kommer til å hjelpe menneskeheten enn tilfellet Auroville. Kanskje er det mer høyde under taket i India.
Gomathi og mannen jobber begge i Auroville, men de ønsker ikke å bli borgere. Hun sier det krever for mye, samtidig som hun priser stedet for alt det har gjort for henne og de andre tamilene. Foto: Bjørn Grinde
Idéen om å bruke meditative teknikker for å forme menneskesinnet i en positiv retning er ikke dum. Det er mulig å trene opp hjernen i retning av å gjøre oss både lykkeligere og mer empatiske. I Norge er det vedtatt en økt satsning på å lære barn og ungdom om følelser, men vi har langt igjen før vi kommer på nivå med Auroville.
I min egen forskning på alternative samfunn har vi funnet at det som betyr mest for livslykke er et godt sosialt nettverk – samt det å finne en mening med livet. Auroville gjør ingen dårlig jobb når det kommer til å tilby begge deler. Jeg tror vi har noe å lære, dessuten er jeg overbevist om at verden trenger mennesker som tenker annerledes og prøver ut nye løsninger. Vi trenger variasjon i menneskelig levemåte, og at folk gjør forsøk på seg selv, fordi vi fortsatt ikke vet hva som skal til.
Lykkelig i Auroville
I Auroville er det nok å holde på med ved siden av meditativ trening. Stedet har mange tilbud som musikk, dans, foredrag og treplanting. Jeg velger det siste. Det er ingen krav om at besøkende skal delta i frivillig arbeid, men det føles riktig.
Claire har gått over til å redde hundene, hver morgen bringer hun mat til foringsplassen. Antall hunder synes å øke vesentlig raskere enn antall innbyggere. Foto: Bjørn Grinde
Trær er nesten like viktige som mennesker; de holder fuktigheten i jorden og solen på grenlengdes avstand. Aktiviteten oser med andre ord av mening, og den utføres sammen med en gjeng andre. Stemningen er god, så også mine sosiale behov blir dekket. Jeg tror arbeidet med de små barnetrærne løfter bevisstheten min flere hakk.
Auroville har, om ikke annet, skapt et godt liv for aldrende hippier. Veteranene bor i de fineste villaene bak de høyeste trærne; når de da ikke er tilbake i Europa for å slappe av og nyte et bredere utvalg av vin.
Det er ingen tvil om at de har gjort livet bedre for et stort antall tamiler, men de har også skapt noe større, noe som kanskje peker ut en retning. Eksperimentet deres har tross alt overlevd i over femti år. Kanskje er det litt tidlig å kalle det en by, men folk strømmer til, inkludert meg, og selv vi som drar videre, sitter igjen med en følelse av å ha lært noe. Om ikke annet så var jeg lykkelig i Auroville. Det er nok ingen gitt å løse alle verdens problemer, men klarer man å gjøre verden bare litt bedre, er det grunn til å applaudere.
Det kreves noe mer
Jeg sitter igjen med en ektefølt kjærlighet til Auroville og visjonene som ligger bak, men samtidig venter jeg spent på hva framtiden bringer. Det skal viljestyrke og innsats til for å opprettholde solidaritet med alle andre når man trekker på årene og livet egentlig er ganske så behagelig uten. Det virker som om Auroville er i ferd med å utvikle et klasseskille mellom veteraner og nykomlinger. Jeg tror på meditasjon som virkemiddel, men å skape morgendagens by krever nok noe mer.
Meditativ lykke- og fellesskapsfølelse er et godt utgangspunkt, men det gjør ikke en styrende hånd overflødig. Selv Mauna, som hadde holdt på i tretti år, hadde ikke kommet helt dit hun skulle – og de fleste innbyggerne har nok lengre igjen. Auroville trenger å ta høyde for at menneskets mer lyssky sider er tilstede også i morgendagens by.
– Fortjener applaus
Ved hjelp av mopeden kommer jeg raskt ned til havet. Der setter jeg meg i den varme, myke sanden og mediterer. Det er all grunn til bekymring hvis dagens vestlige kultur er det beste menneskeheten kan få til. Vi trenger å utforske alternativer. I Auroville har man innsett at den største utfordringen ligger i å håndtere menneskets iboende natur. Jeg er enig, men tenker at meditasjon ikke er nok.
Intet samfunn vil noen gang være perfekt, menneskets iboende egenskaper gjør det til en nærmest uoppnåelig oppgave. Man skal derfor bedømme alternativer etter hva de har fått til – hvor høyt de har hevet livskvaliteten til folk. For min egen del mener jeg at Auroville fortjener applaus.
