– Man må være motoren i sitt eget liv

I møte med kunst har jeg hatt opplevelser det er vanskelig å sette ord på. Særlig musikk som treffer meg rett i det sentrale nervesystemet, tilsynelatende uten å gå via hjernen. Den utløser både fysisk og mental bevegelse. Gåsehud. Lyst til å danse, tenning og avspenning, en blanding av lykkefølelse og undring. Det kan ramme plutselig. Jeg vasker badet med radioen på full guffe, og plutselig befinner jeg meg sittende på kanten av badekaret og strigråter fordi Jussi Bjørling synger en arie fra Perlefiskerne som treffer meg rett i kroppen.

Når hadde du for første gang en slik opplevelse av musikk?

Da jeg var tolv år brakk jeg benet i en slåsskamp og kunne ikke spille klassisk gitar. Da fikk jeg tilsendt en plate fra min svenske morbror, med Olle Adolphson. Der var det to sanger som kom til å bli nært knyttet til mitt livssyn. Det var definitivt ingen barnesanger: «Mitt eget land» og «Det gåtfulla folket». De er dypest sett humanistiske i hele sitt grunnlag. «Mitt eget land» har et refreng som nesten låter banalt, men det lyder sånn:

«Man säger att ensam är fri. Den frie lär vara den starke.

Men du och jag blir ändå vi, och jorden får blommande marker.

Skimrar av bloss, bara för oss.»

Da jeg hørte denne første gang tenkte jeg: Sånn er det! Det tror jeg på. Tankene hadde jo vært der, men å få det formulert, og formidlet musikalsk, gjør at det synker inn. Der fikk jeg i all enkelhet grunnlaget for mitt livssyn og mitt politiske syn på det meste. Det har å gjøre med hva man er i kraft av andre. I kraft av et fellesskap, i kraft av det andre har gjort før deg og de som kommer etter deg.

Foto

Artist, kulturpersonlighet og politiker Åse Kleveland meldte seg ut av statskirken allerede i ungdommen og har vært medlem av Human-Etisk Forbund i over 40 år. Foto: Per Ole Hagen, pressefoto

Jeg kan forstå at 1960-tallet ga grobunn for et optimistisk, humanistisk menneskebilde. Hvordan vil du skissere din egen livssynsbiografi?

Jeg kom fra et meget areligiøst hjem. Min far var direkte hatefull i forhold til religion. Han kom fra Setesdal, oppvokst i et miljø han mente var innsyret av dobbeltmoral.

Det var det sikkert, óg?

Ja, pappa foraktet en kultur som han opplevde som grenseløst intolerant, uten rom for å stikke seg ut. Mens min mor var en urban, selvstendig svensk kvinne. Jeg tror knapt noen hadde nevnt Gud i hennes barndomshjem. Men allerede da jeg var åtte år, flyttet vi til Sørlandet, til Froland. Vi kom fra storbyen Stockholm til Blakstad på den norske landsbygda. Der ute i bedehusland bodde vi i to år. Jeg hadde aldri hørt om Jesus før jeg kom til Blakstad, men der var han overalt.

Plaget han deg?

Ikke i det hele tatt. Jeg hadde et greit forhold til Jesus som åtte–niåring, han var jo en slags supermann, og vi sang om Jesus hver dag på skolen. Du kan vekke meg når som helst på døgnet og få høre at jeg kan mine trosbekjennelser og bud på rams. Det var som eventyr. Fantastiske historier. Bygdefolket tok oss vel imot. Vi var sannsynligvis blant de første utenlandske innvandrerne i bygda. Jeg introduserte jodling med «barnebass» i Froland, og fremsto etter sigende som ganske eksotisk. Men pappa hadde blandede følelser for vårt nye oppvekstmiljø og ble opprørt da jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde sett lysbilder på bedehuset og gitt alle ukepengene mine til misjonærene og barna i Afrika. Da ble han skikkelig sinna, og jeg skjønte ingenting.

I møte med kunst har jeg hatt ­opplevelser det er vanskelig å sette ord på

Men du tok ikke skade av tiden i bedehusland?

Nei, det var en kort, men viktig del av mitt liv. Forkynnelsen falt på stengrunn, men for meg har det aldri vært verken plagsomt eller problematisk.

Bare litt irrelevant etter at du fant et bedre livssyn?

Nei, ikke irrelevant. Jeg tror at all kunnskap om jorden og menneskene som vandrer på den, er god å ha. Tiden på Blakstad lærte meg litt om hvordan kristendommen har påvirket vår kultur, enten vi tror eller ei. Det var en viktig ballast. Mens min ingeniørpappa oppdro meg til å dyrke nysgjerrigheten, finne ut av ting. Ikke fortrenge dem. Man skal være som en svamp, sa pappa. Det er jo bare sånn man kan skape seg et helhetlig bilde av verden.

Foto

Åse Kleveland er samfunnsengasjert. Før jul besøkte hun, i egenskap av å være styreleder i Oslo World, festivalen VårtNabolag på Dikemark Asylmottak i Asker sammen med kronprinsesse Mette-Marit. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Konfirmerte du deg?

Nei, da den tiden kom, sa mine foreldre at jeg måtte bestemme selv. «Men hvis du ikke konfirmerer deg, skal du fremdeles få et sølvsmykke og en vårkåpe og en ny kjole», sa mamma. «Du får selv tenke over om tror du på dette eller ikke. For det er jo det det handler om.» Jeg tenkte meg ganske kort om og fant ut at det gjorde jeg jo ikke. Så fikk jeg likevel vårkåpe og sølvsmykke, men ble ikke konfirmert.

Når tok du et valg som ateist og humanetiker?

Allerede som femten-sekstenåring jobbet jeg nærmest fulltid som artist. Da jeg nettopp hadde fylt atten, tok jeg en pause fra gymnaset for å reise på en lang turné i Asia. Mine kloke foreldre oppmuntret meg til å fortsette å synge, og sa jeg fikk lov å ta pause fra skolen på den betingelse at de reisene jeg gjorde skulle være steder der jeg kunne lære noe om hvordan verden virkelig så ut. Min mor var med som «anstand» og reiseleder og hadde lagt opp hele reiseruten, til Roma, Teheran, Bangkok, Hongkong, Hawaii og San Fransisco, midt i den blomstrende hippie-tiden. Store deler av Japan, og så «studiebesøk» i slummen i Hongkong, i sjømannskirker, flyktningeleire og templer i hopetall. Jeg sang allerede da protestviser, deriblant Bob Dylans «A Hard Rain’s a-Gonna Fall» og «Times they are a-changin’». Det er nesten umulig å forestille seg i dag hvordan det var å komme fra Lillestrøm til slummen i Hongkong i 1967. I dag ser jo ungene verdens elendighet på TV, men den gang var TV så vidt kommet, så møtet med verdens urettferdighet, opplevd med alle sanser, ble så utrolig mye sterkere. «Men hvorfor gjør de ikke opprør», spurte jeg, «hvorfor gjør de ingenting med det?» En klok mann forklarte tålmodig at religion av ulike slag ofte ble brukt til å gjøre folk passive og lydige, for noen har nytte av at de mange er lydige …

Det er jo nesten umulig å forestille seg i dag hvordan det var å ­komme fra ­Lillestrøm til ­slummen i ­Hongkong i 1967

Hva slags religion var dette?

Asia utgjør jo et brokete religiøst landskap der kombinasjonen av religion og maktpolitikk er en effektiv miks. Da vi kom ut i de enorme ghettoene, fikk vi vite at religionen ofte formidlet det budskap at hvis du er lydig og snill i denne verden, kommer du til å få det mye bedre etterpå, i ditt neste liv ... når du kommer til himmelen.

Det er interessant hva man møter i de formende år. Jeg intervjuet din jevnaldrende Edvard Hoem som fortalte det stikk motsatte. Han reiste til Latin-Amerika og opplevde kirken som en revolusjonær kraft der prestene sa: «Ikke bli ved din lest! Guds rike er her og nå. Krev rettferdighet i dette liv, ikke vent på det neste!»

Foto

Åse Kleveland opptrådte sammen med Oslo Domkor under feiringen av Bob Dylans 70 års dag på Rockefeller i 2011. Ingen visste at hun var syk. – Jeg tenkte, om dette er det siste jeg gjør, så skal jeg være med her! Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Det skulle jeg gjerne ha opplevd! Det var jo en reell forskjell. Kirken i Sør-Amerika, med de revolusjonære bevegelsene var jo helt annerledes enn i store deler av verden for øvrig. Men der og da i slummen bestemte jeg meg for å melde meg ut av statskirken. Da jeg kom hjem gikk jeg til presten i Lillestrøm og meddelte ham dette. Jeg trodde ikke på Gud, og da hadde jeg ingenting å i kirken å gjøre. Dessuten var jeg nå blitt dypt skeptisk til all religion.

Hva sa presten?

Han lurte på om jeg ikke kunne gå hjem og tenke meg riktig godt om, og komme tilbake om en måned eller to.

Sånt sier man ikke til en attenåring!

Nei, da skal man ikke holde på å dille!

Når ble du medlem av Human-Etisk Forbund?

Jeg passerte 40-års medlemskap for et par år siden, så det var på midten av 70-tallet. Og da jeg var drøyt 30, holdt jeg min første konfirmasjonstale. Det har jeg fortsatt å gjøre gjennom årene, og jeg opplever det som veldig meningsfullt.

Min datter ble konfirmert i Rådhuset. Det var litt morsomt, for talen som ble holdt der, var til forveksling lik en man kunne hørt i en kirke. En konfirmant leste til og med et dikt av teologen og bibeloversetteren Hans Olav Mørk. Hva tenker du om det? Har kirken blitt mer humanistisk, og humanetikerne mer tolerante overfor religion?

Min teori er følgende: En kirke som vil favne store deler av folket, må lytte til folket. Siden det pågår en omfattende sekularisering i Norge, har kirken dempet den religiøse forkynnelsen. Dermed blir den humanistiske kjernen som i varierende grad også gjenfinnes i de store religionene, mer synlig. Kirken kan derfor fremtre som mer humanistisk, kanskje rett og slett av nøden tvunget. Men kanskje det også beviser at det i ytterste konsekvens finnes en humanistisk kjerne i de store religionene. At humanismen er noe grunnleggende allmennmenneskelig. Det velger jeg å tro. Jeg er en begeistret tilhenger av Charles Darwin. Hans teori om survival of the fittest ble lenge feiltolket som den sterkestes rett. Darwin bygget imidlertid sin utviklingslære på forståelsen av den best tilpassedes rett. At det ikke var den fysiske styrken hos mennesket som var avgjørende for å overleve, men de som kunne samarbeide og hente styrke sammen.

Hva med det onde? Hvorfor gjør vi ikke det gode vi vet er riktig? Vi vet godt at vi burde delt godene og burde samarbeidet?

Mennesker har jo fått forskjellige utgangspunkt. Det er og blir en grunnleggende urettferdighet i verden. Men jeg tror at mennesket i utgangspunktet har både det onde og det gode i seg. Spørsmålet er bare hva som får næring, hva det er som stimuleres, hvilken lærdom det er som tales.

Mener du at mennesker også må jobbe med seg selv, ta ansvar …?

Ja visst. Det store flertallet av mennesker på denne jorden står på for å utvikle seg, tar ansvar for seg selv og andre, skaper et bedre liv for seg og sine. En digresjon: Jeg liker biler. Og jeg mener virkelig at voksne mennesker, ikke barn, men når man er voksen, må man til syvende og sist være motoren i sitt eget liv. Det betyr ikke at man skal forlange det samme av alle, fordi vi har så forskjellig utgangspunkt, men ut fra det man har av evner og ressurser ...

Du brukte akkurat den formuleringen i et intervju med Hallgeir Opedal i Dagbladet i 2005: «Man må være motoren i eget liv», sa du. Jeg ville be deg utdype den.

Ja, det tror jeg på, og det gjør jeg på grunnlag av egen erfaring. Hvis du står opp, sier din mening og engasjerer deg i et land som vårt, så er mulighetene store for at du får bidra til beslutningene.

Der og da, i ­slummen, ­bestemte jeg meg for å ­melde meg ut av ­statskirken

«Det kan i visse sammenhenger være lett å se seg selv som et offer for omstendighetene. Det tror jeg ikke noe på», sa du videre. «Alt jeg har gjort, er selvvalgt, og jeg har ingen grunn til å klage. Jeg har ikke lidd et sekund.»

Det var nok i overkant eplekjekt, og jeg vil definitivt ikke snakke for flere enn meg selv. Så streng er jeg ikke lenger. Men det med å være en motor i sitt eget liv, er et budskap jeg pleier å gjenta i konfirmasjonstalene mine. Det handler om den egne viljen. Barn og unge har aldri blitt stilt overfor så mange valg som nå, så tidlig. Da er det viktig at vi ikke legger livet vårt i hendene på andre mennesker og makter, det er altfor verdifullt til det. Vi trenger andre, vi trenger hverandre, men jeg fastholder at å bli voksen handler langt på vei om å være motoren i sitt eget liv, og tenke selv.

Ta seg litt sammen?

Ja, i større eller mindre grad må vi alle gjøre det innimellom. Jeg mener virkelig at når man er et voksent, friskt menneske, så hjelper det å være forberedt på å takle motgang. For meg selv har det vært slik. Men til syvende og sist handler det om å finne et balansepunkt mellom ansvaret for sitt liv og sine gjerninger, og det felles ansvaret for medmennesker og samfunn.

Foto

Dette bildet er fra 1965. I 1966 vant Åse Kleveland Melodi Grand Prix med Arne Bendiksen-låten «Intet er nytt under solen». Den ble nummer tre i den internasjonale finalen. Foto: Henrik Laurvik / NTB Scanpix

Vi kan godt snu på det, og si det er ulykkelig at vi har fått et samfunn hvor mange ikke får lov å være en liten motor som bidrar til samfunnet, får lov til å bruke seg selv, være en del av fellesskapet, men faller utenfor som trygdede og uføre. Hva tenker du om arbeidet som meningen med livet?

Mitt liv taler vel sånn sett for seg selv, i og med at arbeidet har stått øverst og tatt mest tid. Det har også hatt en pris, blant annet at jeg ikke skaffet barn i tide. Nå er det mye enklere å gi arbeidet en stor plass i livet hvis du kan holde på med det du brenner for. Det har jeg gjort, og det er et stort privilegium. Mennesket er jo det eneste levende vesen som kan dø av mangel på mening, og som har et grunnleggende behov for å høre til, å bidra og være til nytte. Derfor er det å ha et mangfoldig og ryddig arbeidsmarked så viktig. Det gjelder ikke minst for de unge. Arbeidsoppgaver har vi virkelig nok av.

Men arbeidet kan brenne oss ut. Og du fikk kreft. Brystkreft. Jeg må bare spørre ... etter diagnosen, operasjonen og cellegift, ble du da tvunget til å skrelle vekk ting? Gi avkall? Færre plikter, færre arrangementer, færre verv. Var det sånn at omstendighetene tvang frem glemte sider ... du begynte jo å lage musikk igjen?

Ja, det er mye rart som pipler ut når du får en sånn bråstopp. Når man er så heldig å få drive med sånt man brenner for, risikerer man å brenne lyset i begge ender. Har man engasjement og sterk fysikk, ja, da løper man av bare farten. Det er som en flow. Hele samfunnsdynamikken er jo slik at hvis du holder på med mye, så yngler det enda flere oppgaver. Sykdommen var et skudd for baugen som tvang meg til å stoppe opp. Plutselig innså jeg at det liv jeg hadde foran meg, var en brøkdel av det livet jeg hadde tilbakelagt. Hver dag ble enda mer verdifull. Men det var også en lege på Ullevål som utløste noe i meg. Etter jeg var ferdig med alle kurene, spurte jeg ham: «Hva skal jeg gjøre for ikke å få dette igjen?» For det gjør de fleste, de får det igjen. «Skal jeg bli vegetarianer, hvor mye skal jeg trene?» Men denne sindige trønderen sa bare: «Nei, jeg er forsiktig med å gi råd, men min erfaring tilsier at det man gjør av lyst, det er sunt. Nå har jeg litt på følelsen av at du jobber veldig mye ... Kanskje skulle du sette deg ned og tenke litt over hva du har mest lyst å gjøre i tiden som kommer?» Det sa han. Jeg tenkte ikke lenge før det slo meg at jeg faktisk ikke hadde sunget på 35 år ...

Å bli voksen ­handler langt på vei om å være ­motoren i sitt eget liv, og ­tenke selv

Hva sier det om deg? Jeg trodde folk som var musikalske, spilte for seg selv? Men du har spilt for andre, du?

Jeg har bare spilt for andre, bortsett fra når jeg øvde for konserter. Og jeg er nok egentlig ganske ensporet, for når jeg har skiftet jobb, har jeg heller aldri sett meg tilbake. Dette er jeg ikke stolt av, men jeg har heller ikke gått tilbake en gang om året og besøkt mine gamle arbeidskamerater.

Har du ikke hatt lyst til å spille på en personalfest engang?

Nei.

Ingen som har prøvd å lokke deg utpå?

Av og til har jeg tatt et stev, men aldri noe ordentlig. Jeg har alltid hatt det i meg at man skal gjøre ting ordentlig. Og da må man forberede seg. Hvis man ikke øver, og ikke har et publikum, er en stor del av meningen borte. Sånn er jeg bare, kanskje fordi jeg begynte så tidlig. Nesten helt fra jeg begynte å synge og spille gitar, har jeg hatt det som jobb. Da skal man skal være forberedt. Men nå er det annerledes. Nå synger jeg både sent og tidlig. Før var jeg alltid redd for at noen skulle høre meg øve, nå gir jeg beng, og nyter det!

Du begynte å synge igjen da du fikk et oppdrag i forbindelse med Dylans 70-årsdag på Rockefeller i mai 2011. Måtte du øve i flere år, da, før du turte det?

Ikke i det hele tatt. Ett år før jeg ble syk, hadde jeg fått en henvendelse fra en forening av Dylan-entusiaster. De ville jeg skulle lede tribute-konserten til Bob’s ære på Rockefeller, siden jeg var den første som sang Dylan i Norge. Men så ble jeg syk, og da dagen kom, var jeg midt i en cellegiftkur. Jeg var som et løv med gelé i knærne. Men jeg tenkte, om dette er det siste jeg gjør, så skal jeg være med her! Og jeg kom gjennom på en eller annen merkelig måte.

Sykdommen var et skudd for baugen som tvang meg til å stoppe opp

Med parykk?

Ja, da hadde jeg det. Blek og skjelvende, men fattet. Og det ble en fantastisk opplevelse. Jeg sang gamle låter som jeg hadde turnert med i inn- og utland i gamle dager, «The Times They Are a-Changin’» og «A Hard Rain’s a-Gonna Fall». Den første på engelsk, den andre som Klaus Hagerup hadde oversatt til meg allerede på midten av 60-tallet.

Siden du var så syk, må det ha gjort ekstra sterkt inntrykk?

Forhåpentligvis var det ikke bare det.

Det må ha vært en ekstra nerve?

Det var nok en nerve på grunn av meg, fordi jeg ville så mye, jeg ville klare det, og jeg hadde ikke sunget på så lenge. Men ingen visste jeg var syk. Jeg ville ikke si det høyt før jeg hadde kommet gjennom alle kurer med hodet opp og bena ned.

Var du redd for smerten og ubehaget ved behandlingen, eller var du også livredd?

Jeg var ikke redd, og hadde en enorm tillit til det helsevesen som tar så godt hånd om oss når vi trenger det. I all min naivitet trodde jeg at dette skulle gå bra.

Den troen hjelper, tror du ikke?

Absolutt. En av legene jeg traff da jeg hadde fått diagnosen og skulle begynne på behandingsløpet, spurte meg: «Tror du på Gud? Jeg har ikke noe med det», sa han, «men jeg er bare litt nysgjerrig.» «Nei», sa jeg, «det gjør jeg ikke.» «Men da kan det hende at dette blir enklere for deg», sa han. «For det er fremdeles mennesker som lurer på om sykdom er en straff. Er det noe de har gjort galt? Kunne de gjort ting annerledes? Så min erfaring er at det oftere er mindre komplisert for mennesker som ikke har en tro å forholde seg til dette.»

Foto

Åse Kleveland gjorde comeback som artist i 2014. Her er hun fotografert med sin gamle bil, en Saab Sonett 1968-modell. Kleveland er over gjennomsnittlig opptatt av biler og bilkjøring. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix

Og du sang, for første gang på 35 år. Hva fikk deg til å tenke at du kanskje også kunne skrive? Før i tiden sang du vel nesten utelukkende andres låter?

Det gjør jeg fremdeles.

Jeg trodde du også hadde begynt å skrive selv?

Jeg prøvde, men det holdt ikke. Så det endte med at jeg tok kontakt med Klaus Hagerup: «Klaus, jeg har noen ideer om noe jeg gjerne ville skrive, men jeg får det ikke til. Og jeg er for gammel til å sitte her og være sur på meg selv, det har jeg ikke tid til.» «Ja, men det kan vi gjøre det sammen, vet du.» Han var en fantastisk venn, alltid entusiastisk. «Nå kan du fortelle for meg, og så kan vi se om vi kan gjøre det sammen.» De siste par–tre årene møttes vi med jevne mellomrom. Vi skrev blant annet en norsk tekst til Händels fine låt «Lascia ch’io pianga», den sang jeg i hans begravelse nå i Domkirken. Jeg har alltid trodd det var en salme, og så viste det seg å være en inderlig fredssang.

Det var sterkt, jeg var der. Den, og «Hard Rain».

Vi oversatte flere, også «Still crazy after all these years» …

Du har faktisk også sunget inn en salme på plate, hvor du spilte nydelig klassisk gitar – på en av de tidlige platene?

«Jeg råde vil alle i ungdommens dage.» Det er Aslaug Vaa som har skrevet den.

Men det er da en veldig kristelig salme? «Når lyset blir utslukt, og himlens dør er lukt ... da er det for sent til å tenke seg om.» Mens din versjon dropper himmelen: «Når lyset blir utslukt, og døren er tillukt.» Vi må bruke tiden, grip dagen ... var det noe slikt du tenkte da du valgte å synge den?

Først og fremst syntes jeg den var vakker. Dessuten fantes det et strålende gitararrangement til den. Husk nå også at det finnes forskjellige slags ikke-religiøse mennesker. Noen er nøye med å ikke synge religiøse sanger i det hele tatt, fordi de ikke tror på dem. Selv synger jeg salmer med stor glede og frimodighet hvis jeg er i kirken. For en sang er en sang. Uten at jeg dermed legger stor vekt på den åndelige eller religiøse siden ved teksten.

Blir du likevel beriket selv om du ikke tror på det?

Musikalsk. Jeg blir beriket musikalsk. Det er noe fint med å synge sammen i kirkerommet. Jeg kan også synge en sjømannssang. Det gjør meg ikke til sjømann.

Som kvinnelig artist vil jeg ­gjerne holde flagget høyt for de høylydte ­damene

Feirer du jul?

I høyeste grad. Min mor pyntet alltid huset til jul, med nisser og engler og stjerner og gud vet alt mulig. Det gjør også jeg. De fleste synes bare det er hyggelig. Mens en del mennesker blir høye og mørke og spør hvorfor jeg har alle disse symbolene og Jesusbarnet hengende. Men de er jo symboler på julen! Vi gir dem jo selv innhold. For noen kan det være et dekorativt innhold, for andre et åndelig og religiøst innhold. Men å ta alt bokstavelig og tyne ting ut i det ytterste, er jeg veldig lite begeistret for!

Det er vel ingen hemmelighet at det har eksistert en del dogmatisme på human-etisk hold?

Det er klart det har, men jeg tror på mange måter det har vært nødvendig, siden kristendommen til de grader har vært normalen. Derfor var det nødvendig, i en periode, å sette opp noen grenser og tydeliggjøre retten å være ikke-religiøs. Men dette har forandret seg veldig, og Human-Etisk Forbund representerer i dag et bredt spenn av ikke-religiøse medlemmer fra brennende ateister til agnostikere.

Du fyller 70 år i mars, men hvor blir det av din lenge bebudede plateinnspilling?

Det stemmer at jeg har fått noen forespørsler om ikke jeg ville gjøre et album nå etter at jeg begynte å synge igjen. En høst for et par år siden tok jeg med meg alle mine permer med hver eneste papirlapp og satt her oppe i tårnet på Fornebu og sang meg gjennom alt jeg har sunget fra jeg var ti år. Min mor var ordensmenneske på sin hals og samlet på alt. Ingenting er kastet. Den høsten var det et skikkelig drittvær, det regnet og regnet, og store flokker med svarte kråker, hundrevis av dem fløy rundt her. Her satt jeg med alle mine permer og sang meg gjennom livet mitt. Bare jeg og en gitar.

Da spilte du for deg selv for første gang på ordentlig?

Jeg har aldri snakket mye på scenen om meg og min historie. Jeg har i liten grad sett bakover. Jeg har gjort nye ting hele tiden og når man er ferdig med det, går man inn i det neste. Men ja, det var spennende å friske opp deler av livet gjennom sangene. Når jeg nå skulle ut på veien igjen, var det mange som etterlyste historiene og sangene fra 60- og 70-tallet. Det var også som om jeg måtte frigjøre meg fra det man har gjort, før man kan gjøre noe nytt. Jeg har jo egentlig bare hatt ti–femten år med intensiv artistisk virksomhet tilbake i steinalderen, i hvert fall når det gjelder musikk. Fra jeg var femten til jeg var 27 år. Så hadde jeg et par «Ballade-år» etterpå. Senere har jeg holdt på med helt andre ting. Nå, 50 år etter, har jeg i tre år gitt ganske mange konserter, det har vært et program som i mye større grad enn jeg hadde tenkt har blitt et mimreprogram. Jeg har fortalt historier og sunget sangene, og så har jeg hatt en del nye sanger på slutten. Men 75 prosent har vært gammelt stoff.

Foto

Da Åse Kleveland skulle gjøre comeback, skulle hun ut på turne med sin gamle gitar fra 60-tallet og øvde i det gamle flytårnet på Fornebu. Hun sang seg gjennom livet sitt. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix

Selvfølgelig, det er det folk vil høre.

Selv om det fortsatt lages mange fine sanger, er det et faktum at de fleste og beste sangene allerede er gjort. Det lages mye musikk, men det er bare noe som er så godt at det lever videre. Og vet du hva, jeg har aldri hatt behov for eller lyst til å skrive sangtekster. Jeg er ganske god på å skrive fortellende tekst, men å sitte og gnukke på verselinjer, det er bare ikke meg. Selv om man kan synge, er det ikke gitt at man har et talent for å stable ord.

Jeg prøver å få deg til å røpe hva du sitter og gjør nå?

Jeg skal gi ut en plate. Etter planen kommer den til høsten. Det kommer til å bli en overraskende blanding, av fortid og nåtid. En broket blanding av musikk som er meg i dag. Jeg sier bare: take it or leave it.

Har du alt vært i studio?

Vi kommer til å holde på hele våren. Dette er noe man gjør til og fra, på helt andre måter enn vi gjorde i urtiden.

Du vil sikkert ikke like det jeg sier nå, men du husker at Johnny Cash på sine gamle dager lagde disse American Recordings, med hjelp av en produsent som fikk ham helt nedpå. Jeg skulle ønske du fikk en slik produsent ...

Alle vil det, vet du.

Da du sang «Hard Rain» i begravelsen, begynte det så fint, men det ble liksom for mektig etter hvert.

For mektig for hvem?

For meg.

Responsen fra mitt publikum har vært den motsatte.

Sa du ikke nå at alle ønsker du skulle vært mer nedpå? 

Nei, tvert imot! Det jeg sier er at parhestene Johnny Cash og produsenten Rick Rubin skapte noen legendariske innspillinger med coverversjoner av halvkjente låter, nedstrippet med tre musikere.

Hva vil du gjøre, da?

Jeg kommer til å gjøre begge deler. Når jeg er ute og jobber, opplever jeg at det jeg får sterkest respons på, særlig fra unge mennesker, er når jeg gjør låter med skikkelig øs. Ja, som kvinnelig artist vil jeg gjerne holde flagget høyt for de høylydte damene! Min høyeste ambisjon vil alltid være å få veggene til å falle ned i siste verset av «Hard Rain».

Jeg leste et sted at du ikke drakk alkohol før du var 25?

Det stemmer. Jeg møtte tidlig en artistverden som på 60- og 70-tallet da, jeg startet, var veldig preget av alkohol. Mye mer enn nå, det er en enorm forskjell. I dag er det nesten ikke grenser for hvor mange sunne mennesker det fins blant kunstnere!

Den gang må det ha vært et veldig bevisst valg?

Det var det. Men jeg erstattet det med bilkjøring i stedet. Jeg kjørte alltid bil, og startet med en egenfinansiert Ford Mustang på attenårsdagen.

Det var din rus?

Det var min rus.

Med musikk på fullt på anlegget?

Jeg kjørte bane og jeg kjørte på skogsveier og jeg kjørte på is. Alene i bilen. På nettene og i det hele tatt.

Var det for å komme seg vekk på noe vis?

Kanskje, jeg vet ikke. Det er en lengre historie, med flere dimensjoner enn vi kan ta ut her.

Jeg synes det henger på greip. Det metafysiske har ikke interessert deg, og heller ikke rusen. Men bilen. Bilen ga deg noe som verken religionen eller alkoholen kunne gi?

Absolutt. Jo, det har gitt et kick og en rus. Men det gjør det ikke nå. Da jeg var ung, gjorde det det.

Hvor kjørte du?

Da var det ikke så strengt, vet du. Det var ikke fartsdumper og fotobokser, man kunne kjøre fort langt oppover i Nordmarka, foreldrene mine bodde på Lillestrøm, vi kjørte til Fetsund og oppover skogene i Aurskog og mange forskjellige steder. Så kjørte jeg også mye i jobben, fordi jeg stadig vekk var ute på plateslippejobber.

Hoiet og sang du av full hals når du var alene i bilen? Det kjenner jeg noen som gjør.

Innimellom. Jeg var kanskje litt mer sammenbitt ... Eller konsentrert. Det er jo forskjellige stemninger. Av og til kjører du fordi du vil kjøre fort og skal få til den der svingen som du ikke fikk til sist. Av og til er du atten–nitten år og cruiser gjennom Østfold klokken seks om morgenen når solen går opp og du har Simon & Garfunkel på stereoanlegget. Det er to forskjellige ting, men bilen er fellesnevneren.

Var det en slags dødsforakt i å ta de svingene?

Kanskje litt. Det er kanskje hobbypsykologisk, men … jo, det er vel som du sa, at alle finner sin form for rus. Eller, om ikke rus, så et kick. «Ah!» «Den satt!» Jeg husker et TV-intervju for flere år siden, han som var kameramann fortalte meg at han også hadde vært kameramann på den der store eurovisjonsfinalen i Bergen.

Hvor du hadde den kjolen hele Norge snakket om?

Hvor jeg hadde den kjolen og snakket fransk og jeg vet ikke hva. I kaffepausen kom denne kameramannen bort til meg og sa:

«Men jeg veit hva du tenkte før du skulle gå på scenen den gangen i Bergen.»

«Å ja», sa jeg, «det husker ikke jeg.»

«Ja, men husker du ikke det?» sa han. «Du sto der i kulissene og mumlet noe. Så gikk jeg bort til deg og spurte: ‘Hva er det du står og mumler, Åse?’ Da svarte du: ‘Nå skal jeg ta rotta på dem!’»

Det hadde han aldri glemt.