Kynisk kjærlighetskamp
På Centralteatrets scene heter hun Madame de Merteuil, og han heter Valmont. Hvis navnene lyder kjent, er det trolig fordi det kom en film for en del år siden basert på samme historie, regissert av Stephen Frears, med Glenn Close og John Malkowich i hovedrollene.
I filmen var de harde og selvdestruktive, men det spørs om ikke forstillingen på Centralteatret er enda mer nattsvart.
– Dette var hardt og stramt og bittert! Her var det ingen humor eller kontraster til alt selvhatet og selvforakten, er første kommentar fra min teatergjest psykiater Marianne Mjaaland, overlege ved Drammen distriktspsykiatriske senter.
Farlige forbindelse
-
Teaterstykket «Kvartett» er skrevet av Heiner Müller i 1979. På Centralteatret i Oslo er det satt opp med Ilene Sørbøe som regissør.
-
Stykket er bygget på brevromanen «Les Liaisons Dangereuses» av Pierre Ambroise Cholderlos de Laclos, som kom ut i fire bind i 1782. Temaer er sex, kontroll, livslede, rivalisering, ødeleggelse, selvdestruksjon og død.
-
Romanen består utelukkende av brev, særlig mellom de to hovedpersonene Marquise de Merteuil og Vicomte de Valmont, som er tidligere elskere. Det er også brev mellom disse og andre personer, som Merteuils unge niese Cécile de Volanges, som nettopp er ferdig med klosterskolen. Hun skal giftes bort til en annen av Mertuils tidligere elskere, som hun forsøker å få Valmont til å «deflorere». En annen sentral person er den gifte og dydige Madame de Tourvel, som Valmont forsøker å forføre. Alle har hvert sitt perspektiv. I Müllers teaterversjon er bare de to førstnevnte på scenen, de øvriges synsvinkler mangler.
-
Romanen ble en suksess, og regnes i dag som et av hovedverkene fra 1700-tallet. Det er uvisst om Laclos’ hensikt var å beskrive overklassens holdning til liv, død og sex, eller om han ville fordømme den.
-
Laclos, som var militær og diplomat, skrev også en mye mindre kjent, feministisk tekst, «Des femmes et de leur éducation».
Forsmådd sex
Vi hadde nettopp sett den tyske dramatikeren Heiner Müllers teaterversjon av Choderlos de Laclos´ brevroman «Farlige forbindelser» fra 1782.
– Jeg synes både teksten og oppsetningen ble litt vel monoton. Det var ganske bra, men ikke med mye dramatisk stigning …
– Til å begynne med ble jeg overveldet av den groteske kynismen og fikk et helt fysisk ubehag, sier Mjaaland.
– Men for meg ble stykket etter hvert reddet ved at denne kvinnen, Madame de Merteuil, tross alt, under all kynismen, har en sårhet i seg. Det gjør at jeg blir interessert i henne. Hun spiller et destruktivt spill, men det er noe som står på spill for henne. Den mannlige motparten, Valmont, virker helt ødelagt, mens hun har fremdeles følelser.
Hun elsker jo ham, selv om hun ikke vil innrømme det
– Hun er forsmådd, og hun er bitter. Han er helt avisende, kommer henne aldri i møte. Hos ham ser jeg bare livslede og distanse. Han heller vil bli et vakkert lik enn å bli avdanket av livet. De er livredde for å bli gamle begge to. Hun forsøker å fange ham i håp om at noe skal skje. Det er liksom som om hun krafser og krafser, men aldri når inn. Det eneste hun når inn til er hans død – og sin egen.
– Som når Merteuil sier:
«Som ethvert dyr med fornuftens gave ler jeg av andres lidelse. Men ofte drømmer jeg at den skapningen kryper ut av mitt speil, på sine føtter ut av møkkahaugen og helt uten ansikt, men hendene ser jeg tydelig, klover og klør, når den river silken av mine lår og kaster seg på meg, som jord på en kiste, og kanskje er den uimotståelige makt den nøkkel som går til mitt hjerte.»
– Ja, nettopp. Det er en «danse macabre», nesten en slags dødsromantikk i hele stykket. Men også en svært litterær tekst, full av metaforer, holdt i et elevert språk, samtidig som det er veldig voldsomt og voldelig også.
– Hvem tror du Heiner Müller og denne oppsetningen snakker om her, det franske aristokratiet under Ancien Régimen eller oss?
– Oss! Helt klart.
– Enig. De færrest forfattere skriver om fortiden uten å ha noe de ønsker å si om nåtiden. Sier oppsetningen at menneskene er onde og bruker sex som maktmiddel mot hverandre? Eller sier oppsetningen at vi mennesker lever i en kort tid her på jorda med mye lidelse og vissheten om vår egen død, slik at alt, også sex, som er en kortvarig nytelse, er preget av død?
– Det vet jeg ikke. Alt sammen kanskje. Paradoksalt nok er det en kjærlighetskamp også. For hun elsker jo ham, bak den sosiale masken, selv om hun ikke vil innrømme det, sier Mjaaland.
Sex og synd
– Men det er påfallende at sex i så stor grad blir knyttet til destruktivitet. «Der ser du hvordan det går med de som lever et utsvevende sex-liv, de mister sin sjel.» Stykket begynner med jo med sex. Merteuil onanerer. Jeg tror hun spiller orgasme, for hun sier etterpå at hun er alltid kald. Og stykket ender med død. Sex betyr død, fører til død. Jeg ser dette som et utslag av nymoralisme.
Det har skjedd en endring mot en hyklersk aksept av «det perfekte seriemonogamiet»
– Er det vår tids tilbakevending – etter noen tiår med seksuell frigjøring - til en fordømmelse av andre menneskers sexliv, som vi ser på sosiale medier og i andre fora hvor andre menneskers «upassende» oppførsel blir kritisert i strenge ordelag?
– Ja. Jeg synes det har skjedd en endring de senere årene eller tiårene mot en hyklersk aksept av «det perfekte seriemonogamiet». Vi er ikke monogame lenger, vi tror ikke på det livsvarige ekteskapet. Vi har ett forhold og så et til, og så et til. Men det som skjer mellom forholdene snakker vi ikke så mye om. Eller om utroskap – for det finnes fremdeles og vil alltid finnes. På overflaten skal alt være klinisk rent. Når ektemann nummer én skiftes ut og ektemann nummer to flytter inn, skifter vi ut sengetøyet – som i en rituell renselse.
– Og brudemagasiner med hvit brud på coveret er blitt populært?
– Hver gang ekteskap inngås, står kvinnen igjen hvit brud. Jomfru igjen!
– Det er interessant at et stykke som ble skrevet for nesten 40 år siden, blir satt opp i dag på denne måten?
– Ja, ikke sant? Müller må ha reagert på sin tids ungdomsgenerasjon, 68-ere, da han skrev det. Og når det settes opp i dag – og er svartere enn natten – viser det kanskje at unge mennesker i dag er enda mer nymoralistiske enn Müller var for 40 år siden? Jeg tror i hvert fall at det er mye mindre toleranse for andres iblant utradisjonelle seksuelle forhold nå enn i vår ungdom, sier Mjaaland.
Sex og ansvar
Marianne Mjaaland har selv gitt ut bok i år. En sterkt selvbiografisk roman om sex og utroskap, som hun har skrevet sammen med sin mann, legen Kjetil Unneberg. Den har den bergmanske tittelen «Samtaler fra et ekteskap» og inneholder ikke bare samtaler, men en hel masse dyneløfting og sex med stadig nye partnere. Alt sammen mens de to er gift med hverandre, skilt og gift med hverandre igjen.
Det ville være absurd – og fornærmende – å insinuere at den ekstremt destruktive Merteuil og Mjaaland har mye til felles, men jeg spør allikevel – litt unnskyldende:
– Kjenner du deg – litt i hvert fall – igjen i hvordan Madame de Merteuil bruker sex som et maktmiddel?
– Ja!
Svaret kommer med ettertrykk.
– Jeg sier det med sorg og smerte. Mange i min generasjon har nok levd et liv som har skadet oss selv og andre – mest oss selv, tror jeg. Vi har hatt pasjoner som både har vært positive og negative for oss selv og andre. Oftest kom vi selv mer til skade enn de andre. Tror jeg.
– For noen tiår siden var det et kvinnekrav å få lov til å nyte sex uten å ha dårlig samvittighet. Og det var bra, kan vi være enige om. Men så skjedde det noe underlig. Mens moral og sex hadde vært nært forbundet, forsvant seksualitet nærmest fullstendig ut av moralen. Bør sex komme inn i moralen igjen – på en eller annen måte? Fordi utroskap kan såre partnere og barn?
– Jo, jeg tror det. Det er ikke moral jeg vil til livs, men moralisme, dobbeltmoral. Seriemonogamiet er ikke bra for barn, det tror jeg også vi kan være enige om. Det jeg også vil til livs, er denne urealistiske forestillingen om at sex alltid skal være passende og pent og pyntelig. Sex kan være gøy, og det kan være trist. Men å skyve ut alt erotisk er å fornekte en del av den menneskelige eksistens.
– Men jeg kjenner meg også igjen i Merteuils sårbarhet, tilføyer Mjaaland.
Det er ikke moral jeg vil til livs, men moralisme, dobbeltmoral
– Ser du en feministisk tendens i stykket? Det er kvinnen som river stykket fremover, og hun som har mest makt i forholdet dem imellom, for hun har en sterkere personlighet. Men i det samfunnet hun lever i, har hun minst makt på grunn av sitt kjønn. Valmont kan være libertiner helt åpenlyst, mens hun som er sosietetsdame, må passe på sitt gode rykte og ha elskere i skjul …
– Jeg la merke til en sterk replikkveksling når de skifter roller og han spiller henne, og hun spiller han. Han sier at han kunne ha vennet til å være kvinne, og hun sier at det skulle hun ønsket at hun hadde kunnet. Hun er satt i en underliggende posisjon i samfunnet fordi hun er kvinne, og hun reagerer mot det. Kanskje er det en av grunnene til hennes selvdestruktive adferd – at hun føler seg låst.
Sex og glede
– «Evigheten er en permanent ereksjon, og tiden er skapelsens svarte hull som kirken har stoppet igjen med gud for mobbens skyld», sier Merteuil. Videre sier hun at dyd er «en infeksjonssykdom», og sjelen «en muskel eller en slimhinne». Det høres litt ut som hun forsøker å overbevise seg selv … ?
– På meg høres det ut som om hun har kommet til et desperat sted. Hun spiller Valmonts spill, for det ser ut til å være det eneste spillet som finnes i deres verden. Og så har hun kjørt et løp som førte helt feil av sted, men som kanskje hadde noe frihetselskende i seg en gang.
– Ja, for sex er for de fleste ikke bare død og fordervelse – selv om noen kaller orgasmen den lille død? Sex er også frihet og nytelse og glede og eufori?
– Heldigvis! Men gleden og overskuddet mangler helt i dette stykket. Jeg synes det var trist.
– Hva betyr sex for deg selv?
– Sex er en kilde til veldig mye. Til liv, til nytelse. Det er en kraft jeg ikke vil være foruten – for det ligger en stor kraft i seksualiteten.
Sex og Freud
– Det er mye død i stykket. Freud snakket om en dødsdrift. Men du er vel neppe freudianer, for det er vel ikke så mange igjen av dem lenger …
– Jeg er nesten freudianer! Ikke i ett og alt, men i hovedsak synes jeg hans tanker om hvordan psyken er organisert, har mye gyldighet. For Freud var Eros en livsdrift. Han opererte også med en dødsdrift, Tanatos. Mellom de to polene foregår det en kamp, sier Freud. I dette stykket virker det som om Eros og dødsdriften er ett, sier Mjaaland.
Hun mener freudiansk tankegods til en viss grad er på vei tilbake i terapeutmiljøet, og refererer til en diskusjon som har pågått i Tidsskrift for Norsk psykologiforening mellom psykologer som er preget av tilknytningsteori og de som mener tilknytningsteorien mangler den erotiske dimensjonen i menneskets utvikling.
Tilknytningsteorien legger stor vekt på om den lille babyen har et trygt eller utrygt forhold til sin mor eller primære omsorgsperson. Og i motsetning til hos Freud, som mente at mennesker har en seksualdrift fra vi er født – i ulike stadier –, er det lille barnet ifølge tilknytningsteorien ikke seksualisert, mener kritikerne. Eros spiller for dem også en mye mindre rolle for det voksne mennesket enn hos Freud.
– Jeg mener tilknytningsteoretikerne kaster barnet, les sex, ut med badevannet, sier Mjaaland.
– Den erotiske driften er en sterk funksjon i menneskelivet, en forlokkende kraft. Når vi taper driftene av syne, mister vi en del av dybden og ekstasen. Dette er noe alle barn vet. Eventyrene er fulle av skrekk og gru, ofte forlokkende skrekk. Den skumle erotikken finnes i Rødhette og ulven. Men erotikken finnes også i det livsbejaende, i gleden og overskuddet.
Sex og vår tids psykiatri
– Du har jo også skrevet en bok som het «Tvang og tvil», en bok hvor du beskriver psykiatrien som en vitenskap som ikke er kommet særlig langt. Vi har ikke stort flere holdepunkter for psykiatriske diagnoser enn vi har for homeopati, har du sagt. Betyr det at du som psykiater ikke vil sette noen diagnose på disse sexavhengige og destruktive skikkelsene i stykket?
– Jeg vil helst ikke sette psykiatrisk diagnose på noen! Mennesker som har vondt i sjelen, lider ikke av sykdom, men av sjelesmerte. De har lidd noen grunnstøtinger i livet. Det er menneskelig, ikke sykt. Jeg mener at psykiatriens kunnskapsbase er veldig svak. Vi har som fagfelt akseptert at vi skal ha diagnoser på linje med legevitenskapen, men merkelappene vi bruker for å beskrive pasientene er relativt innholdsløse, og er dessuten lite egnede redskaper for å møte dem som pasienter og medmennesker. Og jeg mener medikamenter gjør mye skade, sier Mjaaland.
De er i en eksistensiell krise som blir forverret av at de ikke har noen empati for andre
– Personene i dette stykket er i en eksistensiell krise som blir forverret av at de ikke har noen empati for andre. Når de ikke gjenkjenner den andre som medmenneske med følelser og behov, gjenkjenner de ikke det samme i seg selv. Resultatet blir en forgiftende selvforakt som forgifter andre også. Madame de Merteuil forgifter Valmont, og dermed også seg selv.
– Er kunsten kommet lenger enn psykiatrien i å forstå det menneskelige?
– Kunsten bærer i seg det menneskelige. Den kan løfte det menneskelige opp for oss, så vi kan betrakte det og gjenkjenne det – og kanskje tåle det bedre.
– Vi kan oppleve en renselse, en katarsis, ved å betrakte helsens lidelser på scenen, som Aristoteles sa i «Om dikterkunsten»?
– Ja, det kan være mulig å bearbeide vonde fellesmenneskelige erfaringer ved å betrakte heltens lidelser. Det kan bidra til å åpne opp både den store og den lille lidelsen i oss selv, vår egen livssmerte. Slik at vi kanskje kan se oss seg selv med et mer omsorgsfullt blikk.
Sex og kikkere
– La oss snakke litt om regien og scenografien. Det nedstrippede scenebildet, som bare besto i et par speil, en klokke som tikket ubønnhørlig over et av dem, noen parykker som de kunne maskere seg med, og et par vannbeholdere - med gift i den ene … Men mer var det vel ikke behov for?
– Nei, det er et kammerspill, med få, men velvalgte rekvisitter. Enkelheten kler fortettingen i teksten – det klaustrofobiske, følelsen av at det ikke er noen utvei.
– Et særtrekk ved regien som vi har vært inne på tidligere, er at den mangler humor. Når man leser teksten er det mange passasjer med vanvittige overdrivelse og bastante påstander, og det ligger et komisk potensial i både det høylitterære språket, den høflige tonen hvor de to bruker De-formen, og i alle beskrivelsene av sex-handlinger og ekskrementer …
– Det er jeg helt enig i. Jeg savnet humor, et skråblikk, ikke så mye ensidig selvsikkerhet. Det er ikke akkurat antydningens kunst vi er vitne til.
– Det mest spesielle valget i oppsetningen er vel likevel at publikum sitter i en firkant over scenen med skuespillerne. Vi sitter over hodene deres og ser ned på dem …
– Som guder! Vi kan dømme sceneskikkelsene fra oven. Vi er kikkere. Jeg synes også det passer med stykkets tema.