– Jeg opplevde en stor sorg da jeg ikke fikk til å leke lenger

Anna Fiske reddet en mann fra å drukne da hun var tenåring. Men det var to gutter som fikk æren og pengebelønningen. Det plager henne ikke. Hun fikk noe viktigere: økt selvbevissthet i en sårbar tid.

I en nedlagt melkebutikk på Sinsen sitter nå svenskfødte Anna Fiske med dagslyslampe og tusj. Hun er nyslått vinner av Brageprisen. Hennes første ungdomsroman «Elven» er ganske selvbiografisk. Den handler om Helena som er i ferd med å vokse ut av sin glade, enkle barnekropp, uten å finne seg til rette i den lange, ubehjelpelige ungdomskroppen. Hvor i all verden skal hun gjøre av hendene sine? Åååå nå ser alle på meg og syns jeg er rar! Historien er blitt en tegnet roman.

I boka heter hovedpersonen Helena. Det er neppe tilfeldig, for det er nemlig ett av Anna Fiskes tre fornavn. Ikke sånn å forstå at foreldrene hennes slet med å bli enige da hun skulle navngis. I Sverige er det vanlig å ha flere fornavn, forteller Anna Karin Helena. Alle i hennes familie har tre fornavn og alle damene heter Karin. Det er veldig hyggelig når de feirer navnedag.

Forvandlingen

Det skjer en forvandling med Helena gjennom boka «Elven». Hun finner en indre styrke som hun ikke visste at hun hadde. Dette er del av den selvbiografiske biten. Andre ting er diktet opp, som enkelte av de andre personene som er med i boka, samt Helenas taushet omkring sin egen rolle i redningsdåden. I virkeligheten ble Anna presset av sin far til å ringe forsikringsselskapet og fortelle hvordan det skjedde. Men Helena i boka hadde ikke så mye å tape på å la være, for alt Anna fikk, var et standard brev med takk for at hun hadde reddet et liv, samt to kulepenner med bilde av en redningsbøye på.

Åååå nå ser alle på meg og syns jeg er rar!

De pennene har Anna Fiske fortsatt – som et klenodium i likhet med mange andre små «puslespillbrikker» som er viktige i hennes livs bilde. Et eget skap på atelieret er fullt: En liten apekatt som har vært hennes fars leke, en kalkulator som spilte en rolle under et innbrudd på skolen i hennes ungdom, ei mini-dokke i en stol, en rar figur…

Tingene gjør henne glad, hevder hun og bekrefter dermed mistanken om at hun har en sterk evne til å dikte liv i trivialiteter. Slik hun for eksempel gjorde med sin debutbok: «Forvandlingen».

– Jeg fikk øye på en dame som jeg ble fascinert av. Hun var så veldig populær blant mennene. Når jeg kikket ut av vinduet der jeg jobbet, sto hun stadig ute og røkte og så kom det menn og snakket med henne hele tiden. Jeg funderte på dette og den typen kvinne. Jeg er ikke sånn nemlig – at det bare kommer menn til meg. Så tenkte jeg: Hva skjer hvis hun plutselig blir mann selv? Slik spant historien videre.

Bak fasadene

– Liker du å leke med virkeligheten på den måten?

– Ja. Det er ofte sånn en fortelling begynner. Det er som å se en person på trikken, så begynner man å tenke på hans eller hennes livshistorie. Alle har jo sin historie. Det er fascinerende å tenke på: Der går han hjem til sitt. Han har brødrister og masse klær i skuffen, hvordan er livet hans?

Det går over, men det vet man ikke når man er tenåring og har det vondt.

Foreldrene mine var naturfagslærere og veldig opptatt av naturen, av skiftninger der – fugler som kom og dro. Jeg har det på samme måte, men for meg er det mennesker som fascinerer.

– Dikter du inn voldsomme, dramatiske saker når du tenker på livene deres?

– Nei, som oftest tenker jeg på fine ting. Jeg vil jo at folk skal ha det godt. Men hvis jeg går forbi en som sitter og tigger penger, tenker jeg kanskje på at han har en gang vært en liten baby som ble passet på. Og hvis en mann fra et annet land ligger på en benk og sover, tenker jeg at han drømmer nok at han er hjemme i landsbyen sin eller i skogen der han lekte som liten gutt, og så våkner han og sitter her. Da blir jeg trist.

En skygge farer over ansiktet til Anna Fiske. Det er levende og smil bytter plass med alvor like fort som man kan skli på holka en vakker vinterdag. Denne evnen til å se bak fasader og leve seg inn i andre menneskers liv har hun hatt siden hun var liten, forteller hun.

– Min tante har fortalt meg at som barn pleide jeg å stå opp tidlig og så satt jeg der i min stripete Marimekko-nattkjole og fortalte historier til henne eller hvem som ellers ville høre. Satt og diktet – bla bla bla. Jeg er nok en betrakter – faller ofte ut og lar tankene spinne på sin egen karusell.

Foto

Anna Fiskes bilder rommer ofte et vell av detaljer. Mange kjenner dem fra hennes «Hallo-serie» for små barn, som blant annet inkluderer bøkene «Hallo jorda!», «Hallo byen!» og «Hallo der nede!» Foto: Marianne Lystrup

Da magien ble borte

Men tenårene brakte en brå forandring i Annas liv. Fra å ha vært en sprudlende unge som snakket hele tiden, ble hun plutselig helt tyst. Hun ble så klar over seg selv og hvordan folk betraktet henne. Som barn gjorde hun hele tiden entusiastiske oppdagelser, men så kom ungdomstiden med en ny bevissthet, nye krav og hun ble stille og sjenert. Hun forsvant inn i et skall.

– Hver dag kommer nye mennesker inn i den overgangstunellen. Hva kan man gjøre for å hjelpe dem gjennom?

– Være støttende, forstå, være der, sier Anna Fiske.

– Hva var det som hjalp deg?

– Det var viktig at jeg hadde venninner. Og så hadde jeg farmor og en dame som vasket hjemme hos oss. Jeg likte godt å være med eldre mennesker. Ikke så mye som skulle gjøres, ikke noe stress – en egen ro. Skjønt farmor hadde ikke så mye ro, haha! Hun var egentlig ganske hyper, men på en morsom måte. Hun var fortsatt et barn, selv om hun var voksen – nysgjerrig og fascinert over alt mulig. Det likte jeg godt. Jeg opplevde selv en stor sorg da jeg ikke fikk til å leke lenger. Plutselig en dag var det ikke morsomt lenger. Jeg husker at jeg satt med tingene og prøvde å leke, men magien var borte. Jeg tenkte: Hva skal jeg finne på nå da? Når jeg ikke kan leke lenger! Redningen for meg ble kreativitet.

I niende klasse

– Du fortsatte å leke egentlig?!

Anna Fiske ler bekreftende og forteller om en mann som kommenterte tegningene hennes en gang. Han sa «fantasien din blir borte når du blir voksen», og så skikkelig trist ut. Da tenkte hun at grunnen til at han sa det, måtte være at dette hadde skjedd med ham. Der og da bestemte hun seg for at det aldri skulle skje med henne.

– Var du så heldig at du klarte å holde tak i fantasien også i den strevsomme perioden med indre ombygging fra barn til voksen?

– Ja, jeg beholdt den. Det var en periode da det ikke var så kult akkurat, men da holdt jeg bare fantasien for meg selv. Den var så viktig for meg, ingen skulle få røre den. Og så skjedde det noe stort for meg, i slutten av niende klasse. Det skulle deles ut stipend til skolens beste elever. Jeg hadde ingen forventninger, for jeg har aldri vært noe skolelys akkurat. For meg var det bare kunst og håndverk. Og skriving. Jeg elsket jo å finne på historier. Men så ropte de opp navnet mitt! Jeg fikk stipend i kunst og håndverk. Jeg skvatt skikkelig og tenkte: Teller det da? Men da formelig følte jeg at jeg strakk meg. Kroppen min var ganske lut, for jeg var så lang og jeg prøvde å gjemme meg litt, men plutselig bare, tjuup! Smiler hun og kroppen spretter 20 centimeter i været.

Viktig at man blir sett for den en er – ikke den man blir tvunget til å være

Samtidig erkjenner hun at dette også er et svar på spørsmålet om hva man kan gjøre for mennesker i denne overgangstida: At man blir sett. For det som er en selv – ikke det man blir tvunget til å være.

– Det går over

– Har du selv noen pedagogiske baktanker med bøkene dine?

– Ja, det har jeg nok. Kanskje uten å være klar over det. Men jeg tenker av og til på at noen som leser det, kjenner seg igjen og at boka kan være til glede eller hjelp.

– Ikke bare i «Elven», men i flere av dine bøker er det også fokus på noen som trenger hjelp på en eller annen måte. Hvorfor velger du slike tema?

– Det kommer vel av at jeg selv hadde det litt ugreit som ungdom. Det er vel sånn livet er. Føler det som voksen også til tider, at jeg ikke har det så bra. Men det blir mer som en depresjon.

– Er det et slektskap mellom det som kalles depresjon og påkjenningene i tenåringsfasen?

– Jeg kjenner det jo igjen når følelsene kommer. Men nå er jeg voksen, nå har jeg redskap til å takle det. Jeg vet at det ikke er farlig. At det går over. Det er som en forkjølelse, bare at den sitter i tankene. Det går over, met vet man ikke når man er tenåring og har det vondt. Så det å få disse redskapene til å håndtere det, er avgjørende.

– Tror du de som vokser opp i dag har det vanskeligere enn da du vokste opp?

– Jeg er bekymret for hva sosiale medier gjør med oss. Jeg følte som ungdom at alle så på meg, på hvordan kroppen min så ut og alle mulige sånne ting. Og det var jo bare da jeg gikk i gangene på skolen. Hvordan er det ikke da når man hele tiden skal hevde seg på sosiale medier? Jeg vet ikke. Kanskje man får en egen måte å takle det på, hvis man er vokst opp med det. Jeg håper det.

Mor husket ikke

En hyggelig opplevelse ble det i alle fall da Anna Fiske tok turen tilbake til sin gamle ungdomsskole i Ängelholm i Skåne under forberedelsene til å skrive «Elven». Hun ble slått av hvor hyggelig det virket. Det var letthet i elevenes skritt, latter og fellesskap og lærere i dype samtaler med elevene. Opplevelsen gjorde at det ble lettere for henne å løsrive romanen fra sine egne minner.

Minner er jo uansett upålitelige saker. Det oppdaget hun da hun ville snakke med moren sin om det som skjedde den gangen da hun reddet en mann fra å drukne. Moren husket det ikke.