Dukkene på Isla de las Muñecas i Mexico har sett bedre dager. Dette er et bittelite utvalg av Julian Santana Barreras enorme samling. Hensikten med å henge opp dukkene, var å jage bort onde ånder. Foto: Wa17gs | wikimedia commons
Dukkeøya
Hodeløse kropper vinker uten armer. Kroppsløse hoder smiler og stirrer fra tomme øyehuler. Lokalbefolkningen er overbevist om at den nå avdøde øyvokteren og einstøingen, Don Julian Santana Barrera, fremdeles vokter den forlatte øya sør i Mexico by.
Og at den enorme dukkesamlingen hans er besatt av onde ånder.
50
Den overtroiske øyvokteren Don Julian Santana Barrera samlet og hengte opp hundrevis av dukker rundt om på øya Isla de las Muñecas. I 50 år holdt han på.
Meksikansk tradisjon
For meksikanerne er det ingenting unaturlig ved å tro på det overnaturlige. Her er det vanligere å forholde seg til den andre siden, enn ikke å gjøre det. På godt og vondt. Mange av de levende er så redde for å fornærme de døde, at de er villige til å ofre mye for å blidgjøre sjelene deres. Denne frykten resulterte også i at øyvokter Santana Barrera brukte sine siste 50 år på å samle og henge opp hundrevis av dukker rundt omkring på øya si.
Et bilde av Don Julian Santana Barrera, som plasserte ut alle dukkene. Dette er inne i hytta hans, som nå fungerer som et lite dukkemuseum og minnested. Barrera ble født i 1914, og døde i 2001. Foto: Px-lga | wikimedia commons
For utenforstående kan det kanskje virke rart at et helt folk tror på det vi omtaler som spøkelser. Men for meksikanerne er tanken på hvileløse eller hjemvendte sjeler verken merkelig eller fremmed. I nesten 3000 år har de markert Día de Muertos, De dødes dag. En religiøs høytid, som for dem er viktigere og mer samlende enn julen.
Vender de tilbake?
Den 2. november hvert år mener man at de døde kan vende tilbake og besøke de levendes verden, noe som markeres med storslått feiring hvert år, tre dager til ende. Dersom du nå automatisk antar at dette er en trist og tung sørgehøytid, tar du feil. De dødes dag er utelukkende lystbetont. Med forbehold om at den feires, vel og merke.
Oppfatningen er at sjelene ville blitt fornærmet, i verste fall sinte, dersom de kom tilbake og oppdaget at folk gråt, eller lot være å feire. Tradisjonelt har man fryktet at de døde ville forsøke å hevne seg, for eksempel ved å påføre de levende sykdom eller død. Derfor steller gjenlevende familie og venner i stand fest, både for å vekke sjelene, men også for å ønske dem man savner velkommen, og for å hedre livene de har levd.
Dukkehistorie
Arkeologiske funn viser at dukker har vært kjent fra oldtiden, hos egyptere, grekere, romere, amerikanske indianere, inuitter og i Orienten. Den gangen ble de laget av tre, bein, leire eller stein, og hadde som regel religiøs betydning. I Afrika ble dukkene ofte brukt ved utøvelse av magi. Man laget en dukke, som man påførte skader og sykdommer. Ønsket var at personen, som dukken representerte, skulle få de samme sykdommene og skadene, aller helst med dødelig utfall.
Som leketøy har dukker vært kjent siden middelalderen. Gjennom tidene har de vært laget av voks, porselen, pappmasjé eller stoff. I nyere tid også av gummi og plast.
Kilder: «Dukke», av Jan-Lauritz Opstad, Store Norske Leksikon
Det gikk over styr
Det er vanlig å bygge altere, med bilder av kjære familiemedlemmer man har mistet. Der kan man tenne lys og ofre gaver. De som døde i voksen alder får alt fra religiøse symboler, gresskar, blomster eller flasker med tequila. Avdøde barn får leker, bamser eller dukker.
Menigmeksikaneren begrenser ikke «kontakten» med sine avdøde forfedre, familiemedlemmer eller andre til feiringen av De dødes dag. De har sjelene deres med seg i det daglige, og å vise respekt for de døde er like viktig året rundt.
Men for den sterkt overtroiske Don Julian Santana Barrera, gikk det hele over styr.
Legenden om dukkene
De fargerike, flatbunnede båtene som frakter turister og lokalbefolkning rundt på Xochimilco-kanalene, kalles trajineras. På grunn av sterk overtro, nekter mange av båteierne å ta turen forbi Dukkeøya. Foto: wikimedia commons
Nesten hele livet bodde Barrera alene i ei liten hytte på en øde øy sør i Mexico by. Nærmere bestemt Xochimilco. Bydelen er kjent for sine mange kunstige, flytende øyer. Disse ble opprinnelig laget fordi det skulle dyrkes grønnsaker der. Mellom dem snor det seg et enormt nettverk av kanaler. Utstrakt måler de tilsammen 170 kilometer. På kanalene kryr det av fargerike, flatbunnede båter som frakter Mexico bys innbyggere, og en og annen turist, på utflukt. Barreras øy fikk etterhvert navnet Isla de las Muñecas, og er i dag hovedattraksjon og trekkplaster for de minst skvetne skuelystne.
Ifølge legenden skal en liten jente ha druknet i Xochimilco-kanalen tidlig på 50-tallet. Barrera fant henne flytende i vannet, like ved øya si. Han forsøkte, men klarte ikke redde livet hennes. I nærheten fant han også en dukke, som han gikk ut fra tilhørte den døde jenta. For å vise henne respekt, plukket han opp dukken og hengte den i et tre utenfor hytta si.
Kort tid etter skal Barrera ha blitt hjemsøkt av det han mente var jentas ånd. Til tross for at han var helt alene, langt unna sivilisasjonen, hørte han fottrinn, hviskelyder og smerteskrik fra skogen. For å blidgjøre sjelen hennes, og i håp om at de skulle hjelpe han å jage vekk onde ånder, hengte han opp flere og flere dukker.
Forbannelsen
Dersom man lider av pediofobi, dukkefobi, bør man ikke ta turen til Isla de las Muñecas i Mexico. Mange av dukkene som er plassert på øya er marerittaktige og skremmende, selv for dem uten angst for dukker. Foto: Emmanuel Eslava | wikimedia commons
Til sin store skrekk og fortvilelse, oppdaget han at det hvilte en forbannelse over alle dukkene, og at døde jenters sjeler hadde tatt bolig i hver og en av dem. Likevel fortsatte han å henge opp dukker, både inne i hytta si, og i trærne rundt omkring på hele øya. Dette var dukker, eller dukkekroppsdeler, han hadde funnet i kanalene, eller samlet fra søppeldunker. Noen av dukkene hadde han også byttet til seg mot grønnsaker han hadde dyrket selv.
Barrera brydde seg ikke om å reparere ødelagte dukker, eller vaske de som var skitne. Han hengte dem opp akkurat slik de var. Skitne, uten øyne, uten armer og ben, uten hode, eller uten kropp. De dukkene, som mot formodning var både rene og hele da Barrera overtok dem, ble med tiden like skumle og marerittaktige som resten. Takket være naturlig forfall, nærkontakt med diverse flyvende og kravlende kryp, samt vær og vind.
Samlet dukker i 50 år
Barreras dukkesamlemani pågikk i 50 år. Helt til han en aprildag i 2001 ble funnet død i vannet, på samme sted som han fant jenta. Lokale innbyggere tror Don Julian Santana Barrera fra den dagen slo seg sammen med de døde jentenes hvileløse sjeler, og at han fremdeles hjemsøker Isla de las Muñecas. Noen påstår at dukkene hvisker til dem.
Stedet skulle egentlig aldri bli noen turistdestinasjon, men etter Barreras død ble øya det likevel. Dukkeøya ligger omlag halvannen time med kanalbåt unna fastlandet. De fleste kanalbåteierne er villige til å frakte folk ut hit, men det er også flere som nekter å ta turen grunnet sterk overtro. I tillegg til de flere hundre dukkene rundt omkring på øya, ligger det et lite museum her med fire små rom. I ett av rommene, som trolig var Barreras soverom, henger den aller første dukken han fant, Augustinita.
Kilder: Xochimilco Turistinfo, The Island of the Dolls, Filmfront.no, Store Norske Leksikon, Wikipedia
