Dette bestemmer din indre 13-åring at du skal lytte til

Forsiktig lirket du vinylplaten ut fra inner-omslaget. Med tommelen mot den skarpe eggen og langfingeren på midthullet, la du den forsiktig på spilleren, løftet pickupen på plass, satte på deg høretelefonene og trykket på startknappen.

Jeg hadde bladd gjennom kassene med nye singler, maxisingler og LP-er som sto på disken i andre etasje i elektrobutikken Arnfro på Nesttun. Lokalet var ofte fullt av platekjøpere med musikkpreferansene tydelig markert med buttons eller slitte band-t- skjorter.

Det gule coveret

Det var det gule coveret som hadde fanget interessen. Jeg ante ikke at bandnavnet UB40 refererte til et søknadsskjema for arbeidsledighetstrygd og at hele albumet var en direkte kritikk til statsminister Margaret Thatcher. Men en kompis hadde en eldre bror som leste britiske musikkaviser. Navnet hadde blitt nevnt. Det ante meg at det var noe ska eller reggae-aktig. Jeg var Marley-fan fra før. Det var nok for meg.

LP-ene du ville test-høre måtte holdes opp foran ekspeditørens strenge blikk, før han nikket; noen ganger med en ørliten himling med øynene, og du kunne ta dem med til lyttestasjonen.

Og mens du hørte de første seige dublydene og den litt nasale stemmen til Ali Cambell, mens du kikket på det fascinerende omslaget formet som et søknadsskjema, kunne du konstatere at dette var noe nytt og helt annerledes. Det var hvit antirasistisk reggae. Dette var det ingen andre som hadde enda. Det var vel verdt svimlende 79,50. Litt dyrere på grunn av 12-tommeren som fulgte med.

Å finne musikk

Det er lett å romantisere den omstendelige måten vi oppdaget UB40, The Clash eller Ultravox på. På 1980-tallet. Det krevde innsats. Det var nok av musikk der ute, men det var ikke alltid så lett å få tak på den. Et navn kunne ha vært nevnt på Flimra, Zikk Zakk eller Nattrock på NRK. Men som regel var det magefølelsen som var grunnlaget for å velge artister fra nyhetsbunken.

Å finne ny musikk på 80-tallet var som å stå i snødrevet og forsøke å fange fallende snø med tungen. I dag er det kanskje like vanskelig, men i dag er det omvendt: I dag sitter 15-åringer midt oppi snøhaugen.

Nylig la Dagens Næringsliv ned anmeldt-seksjonen sin. (Undertegnede sluttet som anmelder der i 2017). Det ble mye oppstyr i kulturlivet, mange oppsagte abonnementer, og dermed kuvending fra DN. Denne lille krusningen i landets kulturliv-dam, har nok tenåringer flest ikke fått med seg. De vet knapt at DN eksisterer, langt mindre at de trykker plateanmeldelser. Antakelig vet de ikke en gang hva en plateanmeldelse er.

Og det lever de godt med.

Algoritmene, vennene & YouTube

De leser nesten ikke aviser likevel. Hverken på nett eller papir. De leser ikke tidsskrifter eller ukeblader heller. Og de går aldri i platesjapper for å sjekke nyhetsbunken. Men de hører masse på musikk.

Dagens 16-24-åringer, eller Generasjon Z som noen kaller dem, elsker musikk. De hører mer enn halvannen time hver dag, stort sett via strømmetjenester. Og tre ganger så mye som middelaldrende får tid til.

Så hvor får de snusen i ny musikk? Altså, hvordan får de med seg ting som ikke ligger på Spotifys Kygo-infiserte, algorytme-styrte mest-spilt-liste? For musikk er ikke noe mindre del av unge menneskers identitetsbygging i dag.

Både forskning og rundspørring i mitt eget hjem, setter venner og storesøsken av venner høyest. Jungeltelegrafen har altså ikke gått av moten. Som oss, hører de også musikk i nye filmer. Og de ser på musikkvideoer. For nest etter venner, er det videoer på YouTube som er nyhetskilden.

Og den er neppe spesielt alternativ.

Strømmingenes krusninger

Strømmetjenestenes iboende paradoks er at de er store som hav, men du padler stort sett bare på overflaten. Alternativ musikk taper fort for kommersialitet. Du kan forfølge spor av relaterte artister, grave deg nedover og bortover i musikkarkivene. Men likevel vil mye av den mest interessante og nye musikken være forvist til et liv i dypet av de fjerneste galaksene på Soundcloud eller på en demokassett i artistens skrivebordsskuff.

Ungdom leser ikke musikkfanziner, de har ikke plateklubb-abonnement som sender en ny plate i måneden, slik jeg hadde en stund.

Interessant nok er det noen som forsøker å gjenopplive nettopp plateklubben for å fremheve ukjente artister. Sondre Lerche er en av 12 kuratorer i det interessante albumprosjektet «White Label Series» som plateselskapet Joyful Noise har startet for å hjelpe uoppdagede undergrunnsartister. Kuratorene velger hver sin usignerte artist, som får gi ut musikken sin på et vinylalbum i 500 nummererte kopier som går til abonnentene.

Det er kanskje for spesielt interesserte, og neppe noe som kan nå ut til de store massene. Men den kuraterte musikksmaken, anbefalingene fra noen du stoler på er kanskje det som er verdt å ta med seg fra steinalderen når man skal treffe musikkelskende ungdommer.

Vi middelaldrende musikkelskere er uansett ikke særlig interessert i ny musikk.

Gammel musikk fra vi er 30

Studier har vist at folk slutter å høre på ny musikk rundt 30-årsdagen. Denne aldersgruppen har selvfølgelig mindre tid til å sitte i timesvis å surfe på YouTube, de har barn å ta seg av, overtidstimer å logge. Smaken deres har dessuten modnet seg, det vil si, den har stivnet i nostalgien.

Fra 30-årsdagen og ut i evigheten er det mye som tyder på at folk stort sett hører på musikk de hørte på som tenåringer. De som faktisk leser musikkanmeldelser er antakelig mest interessert i å få bekreftet sin egen smak. De arrangerer popquizkvelder som utelukkende orienterer seg i vår egen ungdomstid. De ønsker stort sett å høre at UB40s Signing Off fortsatt er banebrytende dub-album eller at David Bowie var større enn Frank Zappa.

Økonomispaltisten i New York Times, Seth Stephens-Davidowitz, analyserte Spotify-data i fjor og kom til at musikken du hører på når du er 13-14 år er den du hører mest på senere i livet.

Din indre 15-åring

Om du var i tidlig tenårene i 1993, da for eksempel Radioheads «Creep» ble populær, vil denne sangen fortsatt være populær i din aldersgruppe nå når du er snart 40. Og tilsvarende upopulær i aldersgruppene som er yngre og eldre enn deg.

Hvorfor det er sånn? Ungdom er svamper, eldre er nostalgiske. En studie fra University of Wisconsin fant at musikk har en særegen evne til å stimulere gamle minner, og gi deg et slags ekko fra opplevelser. Med andre ord: Rock The Casbah kan fortsatt gi meg følelsen av å danse med en husokkupant på skoledans i 1983. Ny musikk gjør meg selvsagt opprømt fortsatt. Men gammel musikk på nytt gjør meg rett og slett glad.

Det vil igjen si at vi er dømt til å stole på vår indre 13-åring når vi velger musikken vi fyller livene våre med. Det burde kanskje åpne for større aksept av dagens tenåringssmak. Eller kanskje heller opprettelsen av en hemmelig aksjonsgruppe for å påvirke tenåringers musikkopplevelse i en annen retning enn Kygos panfløyter eller Alan Walkers soft-core party-ambient.

Noen som er med?