Når verken mor eller far eller stemor vet hva som skjer med tenåringen og klassekameratene strømmer inn i huset, kan situasjonen komme ut av kontroll.
Kim Hiorthøy, Det Norske Teatret
Å være barn når rammene brister
Det norske teatret: Vi er flue på veggen hos en vanlig familie: Far, farens nye kone, felles barn og bonusbarn – og etter hvert også den første kona. De våkner om morgenen, pusser tenner. Ungene leker med nettbrett mens mor og far planlegger dagen. Men det ligger noe under overflaten …
Omtrent halvparten av oss har eller får en gang oppleve ekteskap som går i stykker
Publikum sitter på et stillas fire meter over scenegulvet og ser ned. Under oss utspiller det seg et speilbilde av de tusen hjem – eller i hvert fall en svært vanlig utgave av norsk hverdagsliv anno 2019. Jeg har med meg Anne Lindboe, tidligere barneombud og nåværende administrerende direktør i Private Barnehagers Landsforbund, for å se stykket «Dottera».
– Som et dukkehus uten tak, sier hun idet vi går ut.
– Eller som et vitenskapelig eksperiment, hvor taket er tatt av bikuben eller reiret, og vi dissekerer hva som egentlig foregår med denne «populasjonen», bemerker jeg.
– Jo det også, sier Lindboe.
– Jeg fikk følelsen av at vi går svært nær. Det er nesten som om vi er tittere. Det er litt ubehagelig, man kan føle seg litt medskyldig. Mye mer livaktig enn vanlig teater hvor den fjerde veggen er tatt bort.
Goksøyr og Martens
- Etablert i 1997. Kunstnerduoen Toril Goksøyr (født i 1970) og Camilla Martens (født i 1989) skriver og regisserer teaterstykker sammen.
- Stykket «Dottera» er basert på intervjuer med foreldre, steforeldre, barn og ungdom. Goksøyr og Martens kan i arbeidet sitt også bruke elementer fra egne liv, og fra skuespillernes liv. Noen av stykkene deres, som «Foreldremøte» (Nationaltheatret, 2011) trekker publikum inn i forstillingen.
- Teaterstykket «Dottera» er del to i en serie som heter «Livet», og består av fem skuespill. I serien tar Goksøyr & Martens blant annet for seg barns kår, ensomhet og ulike former for hjemløshet. Det første stykket i serien, som heter «11 år», dreier seg om tiden etter et barneselvmord og ble spilt på Det norske teatret i 2017. Stykket som avslutter serien, «Omsorg», om eldreomsorg, ble spilt på Nationaltheatret i 2013.
Halvparten av alle ekteskap
Bonusbarnet i teaterstykket til Toril Goksøyr og Camilla Martens heter Ane. Hun fyller atten år den dagen vi møter henne. Ane bor litt hos mor, og litt hos far og hans nye kone og de to halvbrødrene. Tilsynelatende i fred og harmoni – i hvert fall til å begynne med. Kulissene er som tatt ut av en Ikea-katalog. Moderne kjøkken med svarte skapfronter. Et langt trehvitt kjøkkenbord. Uoppredde senger. Vask, dusj med glassvegger, do.
Anne Lindboe, tidligere barneombud, påpeker at barn i samlivsbrudd ofte skjuler hva de føler. Barna er ofte de mest sårbare, og også de mest lojale. Foto: Nina Kraft
Når stykket begynner, er det tidlig morgen. Scenen ligger i tussmørke. Vi hører fuglekvitter utenfor, noen biler starter i det fjerne. Vi lytter til alt, inkludert skuespillernes replikker, gjennom øreklokker – hver lyd høres utrolig godt. Skuespillere vekkes av irriterende pipende vekkeklokker, stønner lett, strekker seg så vi nesten kjenner tyngden i de trette kroppene. Vi merker den svake knirkingen i gulvet når de lister seg over til «badet». Svish-svisj når de pusser tenner. Klirring fra vannglass.
Verken Lindboe eller jeg har bonusbarn – eller stebarn som det het før. Men alle har jo en familie. Så her finnes det noe som alle kan kjenne seg igjen i, er vi enige om.
– Og omtrent halvparten av oss har eller får en gang oppleve ekteskap som går i stykker – og da følger det gjerne barn med. Som ender i mine barn og dine barn og felles barn, sier Lindboe.
– Kjenner du deg igjen i de daglige rutinene?
Ane, spilt av Tuva Holen, fyller 18 år og bor hos mor. Eller noen ganger hos far og hans nye kone. Hvor hører hun hjemme? Er hennes stemor, som er så hyggelig på overflaten, egentlig glad for at hun er der? Foto: Kim Hiorthøy, Det Norske Teatret
– Å ja. Alle kjenner seg vel igjen i dette. De to yngste sønnene som leker med nettbrett i stedet for å spise frokost. De voksne som maser, men snart gir opp og lar dem spille videre. Hvordan hele familielogistikken skal gå opp om morgenen, men aldri helt gjør det. Guttene er sultne, mens de voksne ikke klarer å forte seg nok med å få maten på bordet, så de yngste fortsetter å spise sjokopop i stedet. Og de voksne føler seg litt skyldige, for de greide ikke å leve helt opp til sine egne forventninger. Ikke helt! Ikke i dag heller.
Beskytter mor og far
– Du har sagt «skyldig» et par ganger …
– Tja, er vi ikke litt medskyldige, på en måte? Vi lever jo slik. Oppsetningen viser også hvordan vi forsøker å forskjønne virkeligheten. I våre moderne familier med dine barn og mine barn og våre barn, finnes det omkostninger. Det finnes noe smertefullt. Disse omkostningene er det barna som lider under, selv om de alltid er uskyldige i samlivsbruddet.
Lindboe påpeker at barn i samlivsbrudd ofte skjuler hva de føler. Barna er ofte de mest sårbare, men også de mest lojale. Barn beskytter ofte foreldrene sine. Foreldrene tror på sin side altfor lett at det de selv synes er en god løsning for seg selv, også er en god løsning for barna.
Hun er usikker på sin rolle i familien
– Da jeg var barneombud, satte vi sammen en gruppe barn som fortalte om hvordan de opplevde bruddet, og hvordan de egentlig hadde foretrukket å bo. Barn strekker seg veldig langt for å tekkes de voksne. De undertrykker egne behov – kanskje av redsel for å såre den ene forelderen, eller fordi de frykter at foreldrene vil ta tilbake sin kjærlighet.
For eksempel: Foreldrene hadde arrangert ukentlig flytting fra den ene til den andre, så begge foreldrene fikk like mye tid med barnet. Mens barnet selv ble utslitt av all flyttingen og hadde ønsket å bo mest hos den ene. Andre barn havnet hos en av foreldrene og savnet mor eller far. Men de sa ofte ikke noe om det, og foreldrene spurte ikke.
Goksøyr og Martens teaterestetikk er hyper-realistisk. Tilskuerne får med seg hver svisj-svisj når far, spilt av Oddgeir Thune, og bonusmor, spilt av Julie Moe Sandø, pusser tennene om morgenen. Foto: Kim Hiorthøy, Det Norske Teatret
Teater fra hverdagen
– En av tingene jeg syntes var interessant her, er at alt var så vanlig og hverdagslig. Det skjer ikke noe åpenbart tragisk, unntatt kanskje delvis mot slutten. Ane er ikke noe veldig forsømt barn. Begge foreldrene er glad i henne. Du har jo selv vært rettspatolog og sett mishandlede små døde kropper, men det var ikke noe sånt her …
– Ja, og det likte jeg faktisk godt! Grusomheter har jeg sett mye av fra yrkeslivet, også som barneombud. Det er også noe som finnes – og som er alvorlig. Men heldigvis er det ikke slik hverdagen er for de fleste av oss. I dette stykket møter vi ikke Medea som dreper barna sine eller Fedra som begjærer stesønnen eller noe annet forferdelig fra greske tragedier. Man kan bli blown away av klassikere også, men da må man oversette fra fortid til vår tid og ofte også skalere ned konfliktene i dramaet på scenen til hverdagsnivået i eget liv. For meg kan teater oppleves som litt for kunstig, men her var det mennesker av kjøtt og blod som det var lett å forholde seg til.
Gnisninger
Underveis i «Dottera» kommer gnisningene mellom Ane og bonusmor Pia frem. Og til slutt svikter både bonusmor og Anes biologiske mor, Frøydis.
– Jeg syntes gnisningene mellom Ane og bonusmor Pia var forsiktig antydet i begynnelsen. Så du det tidlig?
– Jeg tenkte på det da Ane sa at hun fikk vondt i magen da hun spiste kaken som bonusmor Pia hadde bakt. At hun indirekte antydet at Pia kan ha «forgiftet» henne.
Det finnes neppe noen greie løsninger
– Alle tre foreldrene gjorde så godt de kunne, men så var det ikke alltid godt nok. Både mor Frøydis og bonusmor sviktet, og mer enn faren Mikal …
– Men far var for opptatt av å passe på kone nummer én slik at hun som han var sammen med nå følte seg utestengt. Der sviktet far – selv om det var med de beste intensjoner.
Belastning for barna
– «Hvert tiende barn lever med omsorgssvikt, vold og overgrep», har du selv sagt til Aftenposten. Hvor mange har det «bare» som Ane?
– Det vet jeg ikke, men det vi vet er at Barnevernet stadig oftere melder om at samlivsbrudd medfører psykiske belastninger for barna.
– Er vi redde for å diskutere barnas behov ved samlivsbrudd fordi vi er redde for å rokke ved likestillingen? Jeg mener: Når barn lider, får ofte mor skylden …
– Kanskje. Men i dag er mange barn like knyttet til faren. Så det kan være han som får merke det mest etter et brudd. I dette stykket så vi hvordan faren hele tiden forsøker å være der for Ane, å skape et rom for bare de to. De skulle reise til Italia sammen for eksempel. Ane responderer på dette med å bli nesten barnslig klyngende. Hun er usikker på sin rolle i familien og har behov for ekstra oppmerksomhet fra far. Og han gir henne så mye oppmerksomhet at hans andre kone, Anes bonusmor, blir sjalu.
– Jeg måtte gå bakerst
Ane:
Og da sa du at jeg måtte være stille. Jeg måtte slutte å snakke. Det ble for slitsomt; at jeg bare snakket liksom i ett sett, men jeg klarte ikke å stoppe. Vi gikk bortover en sånn vei, jeg vet ikke hvorfor, men jeg klarte ikke å være stille, og så sa pappa at hvis jeg ikke holdt opp så måtte jeg få taleforbud. Og det fikk jeg da. Jeg måtte slutte å snakke i femten minutter. Jeg måtte være helt stille, også måtte jeg gå bakerst.
Stille.
Dere gikk foran, også gikk jeg bak, også fikk jeg ikke lov til å si noe, og jeg husker at jeg bare ville hjem og at jeg prøvde å ikke gråte.
Stille.
Det ble liksom sånn at om jeg ikke gikk foran og holdt han i hånda, så kunne jeg liksom ende helt bakerst alene uten noen å snakke med. Det var liksom sånn at det bare fantes to alternativer nesten: enten går jeg foran med pappa og holder han i hånda og snakker med han, eller så går jeg bakerst alene.
Utdrag fra «Dottera» av Goksøyr & Martens
Være tilstede
– Goksøyr og Martens kom ikke med pekefingeren. Ingen antydning om at hvis vi slutter med alle disse skilsmissene eller lar mannen få mer autoritet, så går alt så mye bedre?
– Nei, og slik vil vi ikke ha det heller! Det finnes neppe noen greie løsninger. Et hjem med mye krangling og kulde, hvor partene holder sammen for barnas skyld, skader barn enda mer enn et samlivsbrudd hvor partene samarbeider.
– Du har selv tre barn, og eldstedatter Maja er snart i samme alder som Ane. Satte det i gang tanker, selv om din datter ikke er noe bonusbarn?
– Klart det. Om at vi foreldre må være tilstede i barnas liv – hele tiden. Ikke sette oss seg ned for å ta en prat når barna er kommet i den alderen hvor de kan få problemer med stoff eller alkohol eller hjemme-alene-fester. Det er viktigere å sette seg på sengekanten og spørre om hvordan det var på skolen i dag eller hvordan det fungerer med vennene, enn det er å kjøre alle ungene på fotballtrening og lære dem sjakk og arrangere skiturer – eller som i stykket; telttur. Nærhet er viktigere enn logistikk og organisering i familien. Det kan vi glemme litt i alt hverdagsmaset.
Seg selv først
Anne Lindboe mener at tematikken i stykket «Dottera» er underkommunisert.
Hun og han og felles barn i koselig hjemmerot. Alt er trygt og godt. For de som er innenfor. Men det finnes rangforhold i familier, og noen kommer sist. Foto: Kim Hiorthøy, Det Norske Teatret
– Når vi snakker om omveltningene i vår tid, tenker vi gjerne på ny teknologi. Det nye familiemønstret er en like stor omveltning. Hva slags forhold har vi til barna våre? Hva slags forhold kommer Ane til å få til barn? Vil Ane kunne stole på en fremtidig partner? Vil hun få barn? Det finnes unge som ikke ønsker det ut fra sin egen erfaring som barnet i en famille.
– Da vi gikk fra Det norske teatret sa du at du fikk lyst til å gå mer på teater. Hva har hindret deg?
– Kombinasjonen av barn og mye jobbing og lite tid. Men også det jeg sa litt om tidligere – at teater kan oppleves som litt avdanket. Vi har jo film!
– Hva synes du var aller mest ubehagelig å se på eller høre om?
– Den siste samtalen mellom de to voksne, der bonusmor innrømmer at det var hun, og ikke den lille broren, som hadde gjemt Anes burdagskjole – fordi hun var sjalu. Bonusmor Pia var et klart eksempel på en voksen som satte sine egne behov foran barnets.
