illustrasjon: Bolotov | Dreamstime
Å se uten å bli sett
Skal vi tro Foos selv gjorde han ikke dette for å være gammel gris og kikker, men av ren nysgjerrighet. Han hadde lenge hatt et stort ønske om å studere hvordan vanlige mennesker lever livene sine når (de tror) ingen ser på.
Tilfellet Foos er ekstremt, men skal vi tro psykologen ligger ønsket om å studere andre mennesker i smug latent i de fleste av oss.
30
I rundt 30 år - på 60-, 70-, 80- og delvis på 90-tallet - spionerte motelleieren på gjestene og noterte ned i dagbøker hva de gjorde.
«Peeping Tom»
En person som smugtitter på folk som er nakne eller har sex, for selv å oppnå seksuell tilfredsstillelse, omtales gjerne som «peeping Tom», eller en kikker.
Legenden om peeping Tom har sitt utspring i fortellingen om Lady Godiva, som red naken gjennom Coventrys gater for å vinne et veddemål mot sin egen ektemann. Lady Godiva hadde på forhånd advart innbyggerne om at det var strengt forbudt å se på. Alle, unntatt én, lot være å sniktitte; Tom. Etter å ha fått et lite glimt av henne, ble han ifølge legenden akutt blind.
Frydefull gjemsel
Forskjellen på oss og Foos er at vi til en viss grad får stillet nysgjerrigheten gjennom utallige realitykonsepter og sosiale medier. Før Luksusfellen, Big Brother og Facebook satt vi i stedet bak hver vår kjøkkengardin og spionerte på hverandre. (Tar ikke postmannen seg ekstra god tid når han leverer avisen hos Fru Hansen?)
Gerald Foos spionerte på sine gjester og involverte forfatter og journalist Gay Talese i historien. På bildet: Gerald Foos i en scene fra Netflix-dokumentaren «Voyeur». Foto: Cris Moris, AP/NTB Scanpix
Psykolog Ivar Goksøyr mener nysgjerrigheten vår for andre i stor grad handler om å lære mer om seg selv.
– Det bor nok en liten kikker i de fleste av oss, ja. Vi har en del i oss som søker mot andre, mot det intime, og mot å bli kjent med seg selv gjennom å observere andre, forklarer han.
– Kanskje handler det om både det om å søke gjenkjennelse, og derav godkjennelse av våre indre tabu. Men også om det motsatte, å søke identitet gjennom avgrensningen mot andre: Jeg er ikke slik! Det der ville jeg aldri gjort!
Fra barnelek til det perverse
Goksøyr sier videre at ønsket om å se uten å bli sett kan ta mange former. Fra helt uskyldig barnelek, til det som går over streken og kan ansees som perverst.
– Husker du hvor frydefullt det var å spionere på noen da du var liten? Eller hvor morsomt det var å leke gjemsel, spesielt hvis noen gikk rett forbi gjemmestedet ditt uten å finne deg?
Han forklarer at den gode følelsen kan komme av at man i disse situasjonene har et slags psykologisk overtak. Og at dette er noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i.
Gerald Foos ble hotelleier på 1960-tallet. Han var ikke så opptatt av hotelldrift, men hadde et brennende ønske om å studere menneskelig adferd i all hemmelighet. Foto fra dokumentaren «Voyeur». Foto: Netflix, pressefoto
– Det er definitivt noe normalpsykologisk her. Men så kan det i noen tilfeller tippe over i noe annet mer patologisk. Når det blir vanskelig å tøyle sin nysgjerrighet på andre, og man har et intimitets- og nærhetsbehov, men samtidig sliter med det mellommenneskelige – da begynner man å nærme seg det psykologisk avvikende tilfellet Gerald Foos og kikkermotellet hans.
Manor House Motel
Motellet i Aurora, Colorado, var et hvilket som helst motell da Gerald Foos overtok det på midten av 1960-tallet. Han var på ingen måte lidenskapelig opptatt av hotelldrift, men hadde et brennende ønske om å studere og forske på menneskelig adferd i all hemmelighet. Foos ble umiddelbart forelsket i Manor House Motel. Det var nøyaktig slik han hadde sett det for seg. Men for at motellet skulle kunne tjene som laboratorium, trengte det en make over. Loftet hadde skråtak, slik at han kunne gå oppreist langs midten. Der oppe ville han bygge observasjonsplattformen sin.
Forståelig nok var han livredd for å gjøre feil, så han brukte et helt år på forberedelser. Det meste måtte han gjøre selv. Hemmeligheten fortalte han til sin daværende kone, Donna. Ingen andre måtte fatte mistanke.
Åpningen fra skjulestedet hans på loftet og ned til rommene ble kamuflert som ventilasjonsanlegg; rektangulære luker (16 x 36 cm) med sprinkler foran. Hensikten var å se og høre uten å bli sett eller hørt. Loftsgulvet dekket han med flere lag tepper. For å sjekke om noen kunne se han fra rommene, ba han kona gå ned og legge seg på sengene og fortelle hva hun så, eller om hun så noe.
Hun så ingenting. Det gjorde heller ingen av gjestene.
Delte hemmeligheten med journalist
Gay Talese, forfatter og journalist i The New York Times, fikk brev fra Gerald Foos i januar 1980. Foos forklarte at han har stor respekt for Talese og hans journalistiske arbeid, og ønsket derfor å lette sitt hjerte til ham.
Allerede senere samme år tok Gay Talese turen til Manor House Motel for å forsikre seg om at historien Foos fortalte var sann. Som kikkerens gjest ville han også bli kikker. Og kamerat. Talese fikk bli med opp på loftet en kveld. En stige inne på bøttekottet ledet opp til en liten gang. Innerst i gangen var det en låst dør som kun Foos hadde nøkkel til. Bak døra var loftet.
Talese så at det kom lys opp fra rektangulære luker i gulvet. De hørte lyden av stemmer og TV-er. Foos stilte seg opp ved en av lukene og viste tommel opp. På rommet under dem var det et ungt par som hadde sex. Talese så det selv, og var svært nær ved å bli oppdaget. Det røde silkeslipset hans hadde funnet veien ned mellom sprinklene, og dinglet rett over hodet på jenta. Foos oppdaget det i tide, og fikk forhindret det som ville betydd slutten både for Foos og Manor House Motel.
Senere brevvekslet og ringte de to mennene hverandre i over 30 år før de ble enige om at det var på tide å offentliggjøre historien. Begge hadde passert 80 år, så det var nå eller aldri. Ettersom Foos solgte motellet i 1997 risikerte han ifølge foreldelsesloven heller ikke fengselsstraff. I april 2016 ble artikkelen «The Voyeur’s Motel» publisert i The New Yorker. Omtrent samtidig kom Taleses bok med samme navn ut.
Eksperimentet
Foos studerte anslagsvis mellom 2000 og 3000 personer hvert år. Hobbyen ble en livsstil, og den var altoppslukende. Han lå på magen på loftet i timevis hver dag og hver natt. Hverdagen hans var drevet av forventning. Og mye venting. Noen ganger ble kona bekymret fordi han glemte å spise, så hun kom opp med en cola eller en sandwich. Men for Foos var det en rus, og han var avhengig. Hele tiden håpet han at gjestene skulle gjøre noe som var verdt ventetiden. Derfor la han av og til ut små feller for dem, kun for egen underholdning.
For eksempel kjøpte han inn 50 dildoer som han plantet i nattbordskuffene sammen med pornoblader og bibelen. Deretter lå han og ventet på at gjestene skulle bite på agnet. Noen få kom i resepsjonen og klaget på dårlig renhold, men ifølge Foos ble leketøyene som regel godt mottatt.
Mystisk koffert
Ved flere anledninger plantet han en koffert på et av rommene. Med vilje var kofferten låst med en liten hengelås som lett lot seg bryte opp. Mens gjestene stod i resepsjonen for å registrere seg, ringte Foos til kona og sa: En person var akkurat innom og sa at han glemte igjen en koffert med 1000 dollar i på rommet sitt. Vet du om noen har funnet den?
Gjesten som hørte dette skyndet seg tilbake til rommet sitt, og fant kofferten. I mellomtiden hadde Foos allerede klatret opp på loftet igjen, og fulgte med på hva de valgte å gjøre. Mange brøt opp låsen. Men da de oppdaget at den var tom ble de nødt til å kvitte seg med den slik at ingen fattet mistanke. Flere snek den ut i bilen og kjørte av gårde. En av gjestene valgte å kaste den ut baderomvinduet.
Han visste til en hver tid hvem som bodde på rommene, og fant etter hvert ut hvilke gjester han syntes det var ekstra interessant å følge med på. For å holde disse gjestene der lengst mulig, gav han dem penere rom og lavere priser.
Detaljerte dagbøker
Gjennom de tre tiårene Foos eide motellet, skrev han dagbøker. Her noterte han detaljerte beskrivelser av alle gjestene; kjønn, alder, hudfarge, omtrentlig høyde og vekt, kroppsfasong, klesstil, hårfrisyre, oppførsel og alt mulig annet som kan karakterisere et menneske.
Han førte nøye statistikk over gjestenes seksuelle aktiviteter. Hvem gjorde hva med hvem? Hvor mange ganger hadde noen oralsex uten samleie? Hvor mange ganger resulterte et samleie i mannlig/kvinnelig orgasme? Hvor mange rødhårede kvinner onanerte? Variablene var utallige. Dagboknotatene er kanskje skrevet av en forstyrret mann, men gir uten tvil et interessant og uredigert innblikk i den amerikanske mentaliteten på 60-, 70-, 80- og delvis 90-tallet.
Motelleier Gerald Foos, omtalt i et nyhetsinnslag hos The Denver Channel. Foto: Skjermdump, YouTube
Gammel og ensom
Foos eide og drev motellet sammen med sin første kone Donna frem til hun døde. Hans andre kone, Anita Clark, ble hans nye medsammensvorne. Foos tror det var Guds vilje at han traff to kvinner som var like samarbeidsvillige og som godtok måten han levde på.
Før Manor House Motel fikk nye eiere midt på 90-tallet, ryddet Foos opp etter seg, og skjulte alle spor. Lukene i taket murte han igjen. Gerald Foos var klar over at folk kom til å se på han som pervers dersom historien hans kom ut. Likevel ville han dele den for å lette samvittigheten. Dette var en hemmelighet han ikke ønsket å ha med seg i graven.
I dag lever 84 år gamle Gerald Foos og kona Anita som einstøinger. De har ingen venner, og omgås heller ikke naboene. Ifølge Foos har de valgt dette selv. Etter å ha studert menneskeadferd i skjul i flere tiår, har de innsett at det ikke er noen vits i å omgås mennesker.
Og Manor House Motel er jevnet med jorden.
Kilder: Oslopsykologvirke.no, «The Voyeur» - Netflix (2017), «The Voyeur’s Motel» av Gay Talese,The New Yorker, Store Norske Leksikon, Wikipedia
