Vi er ikke født menneskelige

Hva vil det si å være menneske? Dette uendelig store spørsmålet kan kokes ned til et gammelt prinsipp fra den tyske filosofen G.W. F. Hegel, som han tilskrev filosofen Baruch Spinozas: «Determinisme er fornektelse». Men fornektelse av hva?

For det første av Gud. I begynnelsen var Gud – kilden til uendelig handling. I vestlig tradisjon har mennesket ingen hensikt uten Gud. For de kristne ble mennesket skapt i Guds bilde; for jødene er Gud en god arbeider som gjerne gir en hjelpende hånd. For ateister (som, la oss ikke glemme det, er jødisk-kristne på sin egen måte) er menneskets hensikt til dels å velte Gud av tronen. Hvis ikke dette virkelig er å fornekte Gud, så er det i alle fall å fornekte hans makt, siden menneskene vil ta den plassen som er reservert for Gud alene.

Foto

Alexandr Mitiuc | Dreamstime

Determinisme er også fornektelse av naturen. Ingen vil bestride – og slett ikke Spinoza – at et menneske er «natura naturata», en ting blant ting, et naturlig vesen blant andre naturlige vesener, et vesen i verden vevet av de samme fibrene som alle andre vanlige vesener. Men å være menneske er også å ønske om transcendens, et ønske om å være mer enn bare en del av naturen.

På sin tid reflekterte filosofen René Descartes over forskjellen mellom mennesker og maskiner. I dag, ved inngangen til en revolusjon innenfor kunstig intelligens, reflekterer vi over et lignende spørsmål: Hvordan skal vi kunne skille et virkelig menneske fra et kunstig et?

Et virkelig menneske er «res cogitans», et tenkende vesen, som Descartes uttrykte det. En kilde av intensjonalitet, som filosof Edmund Husserl skrev. Å være menneske betyr å ta et sprang ut av naturens lover. Å være menneske innebærer en flukt på en eller annen måte, fra den massen av atomer, celler og partikler som du og jeg og alt annet er laget av. Det er å være påskjønnet med en sjel, som – selv om den er ikke er fysisk, selv om den er uten masse og tetthet, helt usynlig, abstrakt og inkonsekvent – gir oss adgang til å komme ut av naturen og inn i det som er essensen av vår menneskelighet.

Den systematiske atskillelsen fra naturen, denne tiltroen til at en del av en selv kan flykte fra verdens naturlover, er beslektet med gjenfødelse. En fødsel nummer to. Naturen er det første stadium av menneskeligheten, men den kan ikke under noen omstendigheter være menneskelighetens horisont.

Men det er også en tredje fødsel. Å være menneskelig innebærer selvsagt å være del av en annen enhet som vi kaller samfunn. Med all respekt for «rousseauismen» hos de som aldri har lest Jean-Jaques Rousseau ordentlig: mennesket har aldri eksistert helt alene, uten tilknytning til et samfunn hvor det finnes andre.

Men her må vi være svært forsiktige. Å idealisere den sosiale sfæren, å passivt akseptere begrensningene pålagt av sosiale lover og regler, kan vise seg fatale i higenen etter det å være menneskelig. Her ligger svakheten i Martin Heideggers «vi». Her er de navnløse, ansiktsløse massene som Edgar Allan Poe advarte om, og som i dag har blitt sluppet løs i sosiale medier.

Å være menneske er å bevares, inne i seg selv, mot alle former for sosialt press, et sted for intimitet og hemmelighold hvor den store helheten ikke kan få fotfeste. Når dette fristedet kollapser, vil maskiner, zombier og søvngjengere være det som følger.

Å være menneske er å bevares, inne i seg selv, mot alle former for sosialt press

Denne private kraften er kanskje ikke mulig for oss å oppnå med det samme. Vi er ikke født menneskelige, vi blir det. Å være menneske er ikke noe man er, det er en skjebne. Det er ingen varig tilstand, gitt oss en gang for alle, men en prosess.

Å være menneske betyr også at vi vet at vi kan vinne kamper, men aldri krigen. Døden har det siste ordet. Hvis dette virker altfor tragisk, hvis vi lar oss uroe av tanken om at det umenneskelige er regelen og det menneskelige unntaket, må vi komme til en forståelse der vi ser det som en kilde til frelse.

Til syvende og sist er jeg ikke sikker på noe. Filosofi dreier seg kun om hva som er mulig, ikke om det vi vet. Så jeg kan bare satse på hva det kan være.

Men det er en ting jeg vet: Historien fra forrige århundre har lært oss at når vi satser på nostalgi – når vi dedikerer oss selv en søken etter et tapt innfødt rike, noe rent, så baner vi bare vei for totalitarisme. Vi trigger de mekanismene som vil gjøre rent, renske oss ut og vaske oss bort.

Når vi i stedet bestreber oss på å bevege oss fremover, å stupe ut i det ukjente og omfavne vår menneskelighet med all dens usikkerhet, da legger vi ut på et virkelig vakkert og edelt eventyr – den eneste veien til frihet.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelser: Emily Hamilton og Anne Marit Jordahl.