Udyret i meg

Missoula, MONT. Sommeren 2012, det samme året som vitenskapsmenn kom i mål med å dekode genomet til bonobo-sjimpansen, den siste store apen, ble min partner og jeg forfulgt av en hunn-grizzlybjørn. Vi gikk langs Grinnell-innsjøen i den østlige delen av Glacier nasjonalpark i Montana, og så henne først høyt ovenfor oss i et område med blåbærlyng.

Det var en perfekt avstand å betrakte en grizzlybjørn på; nært nok til å se styrken i den rullende gangarten hennes og den lyse, gylne pelsen på ryggen, og langt nok unna til at vi følte oss trygge. Vi betraktet henne i flere minutter, la merke til hvor vakker hun var, og fortsatte så opp stien til vi kom til et utsiktspunkt med forkrøplete fjellfuruer, stammene var akkurat høye nok til at de ødela for utsikten. Da vi kom frem igjen derfra, hadde bjørnen krysset og fortsatt å gå langs stien vår – og nå var den bare knapt hundre meter unna. En fotballbane. En rask spurt. Flere ting skjedde nå samtidig inne i hodet mitt: Det gikk opp for meg at bjørnen fulgte etter oss, jeg skjønte at hun ønsket å spise oss og jeg skjønte at jeg var et dyr.

Det var en merkelig åpenbaring. Å være menneske i dag er å fornekte vår dyriske natur, selv om den alltid er der, på samme måte som jorden er rund under føttene våre selv om den kjennes flat ut. Jeg hadde alltid vært et dyr, og ville alltid være et, men det var ikke før jeg ble et bytte, fikk gåsehud av frykt og visse elementære avgjørelser ble tatt i løpet av millisekunder (i en del av hjernen min som ofte bruker ti minutter på å bestemme hvilken tannkrem jeg skal kjøpe i butikken) at kjøtt-og-ben-realiteten seg innover meg. Jeg var mindre og løp saktere enn bjørnen. Klørne mine var en lett match for hennes. Og nesten hver eneste del av meg var spiselig.

Kjæresten min så på meg. Jeg så på henne. Vi snudde og spurtet tilbake, inn blant trærne, den samme veien som vi hadde kommet.  

I tyngden av skrittene våre, innunder den ville panikken, husker jeg en slags spenning av glede. Ikke på en suicidal måte (jeg var for vettskremt til å se bakover, og jeg ønsket slett ikke å kjenne bjørnens kjever i nakken min), men som et slags perspektiv. Følelsen var nærmest knyttet til lettelse. Alle andre ting jeg hadde bekymret meg for den dagen, fra om jeg hadde smurt meg med nok solkrem til om kjæresten min virkelig elsket meg, falt helt bort. Jeg hadde én ting å tenke på: at vi måtte komme oss unna uten å bli spist.

Sivilisasjon er i seg selv et forsøk på å beskytte oss fra denne følelsen. Fra dens tidligste gjentakelser, som gikk ut på å skaffe ild og en hule til å bo i, til dagens klimaks med konstruksjon av metropoler, nøye dokumentasjon av alle fødsler og den metodiske vanen med å ligge naken på hver strand i hver krok, har sivilisasjonen bidratt til at vi har fjernet oss fra det byttet vi en gang var. Vi bygger murer, både fysiske og informasjonsmessige, for å holde bjørnene unna.

Likevel; selv på toppen av det høyeste tårn på det mest prestisjefylte universitet forblir vi dyr. Dyr som er styrt av de samme grunnleggende behovene og følelsene som motiverer andre levende vesener – fra bonoboer til rotter. Jeg har sett glimt av våre dyriske selv på de mest usannsynlige steder: geni-professorer som er blitt redusert til dyrisk raseri og innesluttede, overvektige mennesker som tar imot et fallende objekt med en plutselig, instinktiv eleganse.

Vi var bare kommet halvveis gjennom furulunden da en skogvokter kom imot oss, løpende i full fart i motsatt retning. Han hadde det største skytevåpenet jeg noen gang har sett, og sa at vi måtte stille oss bak han. Nakken hans skinte av svette. Vi kikket over skulderen hans (og skytevåpenet) og så på bjørnen, som nå dvelte ved skogkanten. «Hun er nesten 12», sa han, og hev etter pusten mens vi gikk baklengs langs stien. «Det blir vanskeligere for dem å få tak i mat i den alderen. Hun har vist tiltagende aggressiv oppførsel.» Jeg la knapt merke til det faktum at han virket å kjenne denne bjørnen svært godt (jeg skulle senere få vite at skogvokterne sporer mange av grizzlybjørnene i parken) og hadde i stedet et bilde i hodet av min egen bestemor, fra hennes siste dager: Jeg så for meg at hun døde en blodig død som et offer i et av skogens jaktspill, i stedet for å bo i gjesterommet i huset vårt.

Det gikk opp for meg at bjørnen fulgte etter oss, jeg skjønte at hun ­ønsket å spise oss og jeg skjønte at jeg var et dyr

Selvfølgelig er det aspekter ved vårt samfunn – eldreomsorg, temming av husdyr, dyrking av avlinger – som knytter oss til bare noen få andre arter, og andre aspekter, som det skrevne ord, som knytter oss til det som ennå ikke er oppdaget. Men ikke noe annet sted enn i våre egne tanker har vi virkelig overskredet våre dyrebrødre. I bonobo-samfunn har både de beste og verste aspektene ved menneskelighet blitt dokumentert: fra et komplekst språk av ansiktsuttrykk, til det å hjelpe funksjonshemmede, til adopsjon av foreldreløse, til den manipulative og voldelige jakten på makt. Som antropologen Clifford Geertz som kjent sa: «Mennesket er et dyr som er vevet inn i et nett av mening som det selv har spunnet.»

Mesteparten av tiden er jeg fullstendig viklet inn i dette nettet; jeg banner til smarttelefonen min mens jeg ruller mot jorden i 2000 kilo stål. Likevel er det noe av opplevelsen med bjørnen som har blitt værende i meg, en gave fra mitt øyeblikk med ren terror. Det er kunnskapen om mitt dyriske selv. Dette instinktive, skremte, klarsynte vesenet innenfor klærne mine. Og det brakte med seg en beroligende følelse av å være del av den naturlige verden, heller enn å være skilt fra den, som vi så ofte føler at vi er. Min menneskelighet; en celle i den store, pustende bevegelsen som sprer seg fra solskinn til blader til røtter til insekter, til fugler til bjørner. Alle er vi sårbare, alle er vi flyktige og alle er vi bytter.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.