Tarzan og hans ukjente mor

«Hvis folk kan skrive så dårlige historier og få betalt for det, kan jeg skrive like dårlige historier og få betalt jeg også», tenkte science fiction-forfatteren Edgar Rice Burroughs etter en periode med lesning av masseprodusert triviallitteratur hjemme i California. Så fant han opp Tarzan. Fem og en halv måned senere, 14. mai 1912, var han ferdig med den første boken. Den begynner slik:

«Jeg fikk høre denne historien en kveld av en mann som hadde fått litt for mye av det sterke, og derfor var blitt svært meddelsom.»

Om det er en seriøs forfatters avstandstagen fra sine egne fabuleringer eller om det skal hjelpe oss til lettere å svelge det usannsynlige som nå måtte komme, skal være usagt. Men det er besnærende å sammenligne meta-innledningen med Homers: «Syng gjennom meg, muse ...».

Bøker, tegneserier og film

Burroughs påkaller ikke guddommen, men forteller at han skriver for å tjene penger, og at fortellingen baserer seg på fyllevrøvl. Like fullt ble Tarzan like kjent og dyrket i sin samtid som antikkens superhero Herakles. Den gang var formidlingsformene hymner, bilder og statuer, på 1900-tallet bøker, tegneserier og film. Skjønt det finnes også statuer av Tarzan, blant annet en 40 centimeter høy bronsefigur på granittfot skapt av Joe DeVito; autorisert kopi kan bestilles på nettet for kr 61.500 pluss frakt.

Det var på kino han først ble levendegjort og viden kjent. Scott Sidneys «Tarzan of the Apes» fra 1918 var den første filmen som spilte inn mer enn en million dollar. Filmen som medium var ny, og fortryllelsen over en bevegelig, maskulin kropp mellom lianer var betagende.

«Tarzan-filmer» ble et begrep, det er produsert bortimot 70, og flere vil komme. Den mest berømte Tarzan på film, Johnny Weissmüller, med fem OL-gull i svømming, ble en legende i seg selv. Kino-Tarzan er 100 år i år, og gir oss grunn til å dvele ved nittenhundretallets mest feirede fiksjonshero.

Bortkomne barn

«My mother was an Ape», forteller Tarzan i den første boken. Dette utelot lektor Johan Saastad i sin norske oversettelse på 1930-tallet, noe merkelig, for det er ikke den biologiske moren Tarzan mener her, men apehunnen Kali. Tarzans ukjente apemor fostret ham på et strandområde på vestkysten av Afrika. Hans egentlige foreldre var britiske adelige, drept av mytterister.

Det bortkomne barn av kongelige eller guddommelige, som tas hånd om av dyr, er et mytisk tema, som tvillingene Romulus og Remus som ble satt bort på den flytende Tiber-elven, reddet og diet av en hunn-ulv. Tarzan lærer seg å lese og skrive ved hjelp av bøker foreldrene har etterlatt seg, vinner tilbake posisjonen som adelsbåren, og får slik en fot i sivilisasjonen og en i jungelen, som han reiser tilbake til for å bekjempe arabiske slavehandlere, japanske krigsforbrytere og dyriske monstre. Han får seg en farm i Afrika, en hvit hustru, Jane, og en sønn, og heltegjerningene blir etter hvert et yrke. Han samler styrke, naturkunnskap og smidighet fra dyr og svart lokalbefolkning, og overlegen kunnskap fra det hvite, kolonialistiske Europa. En uimotståelig blanding av intellekt og naturbarn i leopardskinnbukse.

Foto

I de gamle mytene er det flere historier om bortkomne barn av kongelige eller guddommelige som tas hånd om av dyr. I sagnet om Roma blir tvillingene Romulus og Remus kastet i elven, reddet – og diet av en hunn-ulv. Foto: Carlos Soler Martinez | Dreamstime.com

Ingen klassisk helt

Alle helter har befridd menneskene fra monstere, som Tarzan. At Tarzan opererer innenfor sin samtids forutsetninger, gjør ham ikke mindre betydningsfull. Likevel har vi en fornemmelse av at han ikke er av Herakles’ og Jasons støpning, at fortellingene om ham mer fyller et underholdningsbehov, at tegneserieindustrien og Hollywood gjør ham useriøs, dessuten vet vi at han er funnet på i rent kommersiell hensikt.

Det er riktignok skrevet avhandlinger om Tarzans suksess, men akademikere har gjerne et skjevt smil om munnen når de tilkjennegir sin forbudte kjærlighet til b-filmer og masselitteratur. Hva skiller Tarzan fra en klassisk helt?

Joseph Campbell har analysert den mytiske hero i sin bok «Helten med de tusen ansikter». Og her skilles ikke mellom fiksjon og historisk virkelighet: Det er fortellingen om helten som gjelder. Og vesentlig: Bak heltens strabaser foretar han en indre reise. Det er dypt nede i menneskesjelen hindrene overkommes og uhyrene overvinnes. Helten finner veien til en annen verden, der oppnår han noe, lærer noe nytt, som han kommer tilbake med og bringer med seg til menneskeheten. Slik sett er også religionsstifterne helter; Jesus lot seg korsfeste og kom tilbake fra dødsriket for å bringe frelse. Greske Promethevs stjal ilden fra gudene og ga den til menneskeheten. Romerske Aenæas flyktet fra det brennende Troja, ofret kjærligheten til dronning Dido, reiste vestover og grunnla Romerriket.

Tarzan har mange av disse heltenes egenskaper, men bringer ingen kvalitativ forandring. Han forblir i familielykken og adelstryggheten hjemme, og i jungelen med sine farer og fiender der ute. Han er konsekvent i det godes kamp mot det onde, men forårsaker ingen vesentlig forandring utover det.

Mytisk likevel

I løpet av 1900-tallet økte, på grunn av teknologiske og medisinske nyvinninger, jordens befolkning fra 1,5 til 6 milliarder mennesker. Dette er også krigenes, de totale ideologienes og masseutryddelsens, relativitetsteoriens, kvantefysikkens og datamaskinens tid.

Århundret begynte med dampskip og sluttet med romskip. Det er knapt mulig å fantasere seg frem til større forandringer. Men mytene endrer seg ikke noe særlig, de får stort sett bare noen nye variasjoner. Tarzan gir oss ingen ny åndelig næring, men inspirerer til å takle utfordringer i en vanskelig verden. Bare tanken på en figur med slik smidighet, styrke, mot, snarrådighet og klokskap som Tarzan, styrker oss i troen på at også vi har uante krefter når det kommer til stykket.

Da Burroughs bestemte seg for å tjene penger, kom han til å få kontakt med en mytisk dimensjon som tok over. Grekerne sang om natten rundt det de anså som heltenes graver. Vi tok på oss Tarzanbukse og klatret i trær, og visste, ett eller annet sted i kroppen, selv om det ble sensurert i den norske oversettelsen, at moren vår var en ape.