Erik Hivju (bildet) og Toralv Maurstad er blant de erfarne skuespillerne som gir liv til de like erfarne psykoterapeutene i teaterstykket «Overføring».
Fin Serck-Hanssen/Det Norske Teatret
Slik kan pasientene påvirke psykologenes liv
I teaterstykket «Overføring» forteller seks godt voksne mennesker om sine lange liv som psykoterapeuter. – De forteller om hvor utfordrende og noen ganger ensomt det kan være å arbeide som psykoterapeut. Det var litt godt å høre, sier Julie Wasmuth, nyutdannet psykolog.
Forestillingen «Overføring» ble først satt opp på Det Norske Teatret for drøyt et år siden. Nå er den satt opp igjen. Til tross for at den ikke dreier seg om noe annet enn seks mennesker som sitter på stoler og snakker om jobben sin. Jobben som psykologer og psykiatere. Hvordan møtet med hundrevis av pasienter har formet dem.
«Overføring» er noe så originalt som et teaterstykke basert på forskning. Psykologen Marit Råbu intervjuet 13 pensjonerte terapeuter, og Tyra Tønnessen skrev en tekst basert på psykologenes refleksjoner etter mange tiår med klinisk pasientbehandling. Særlig om hvordan de selv ble formet i møte med pasientene.
Julie Wasmuth er ung psykolog og kjenner seg igjen i hva de eldre psykologene i stykket «Overføring» har å fortelle. Foto: Nina Kraft
Påvirkes av pasientene
Overføring kalles det på fagspråket, og den kan gå begge veier. Mest kjent er det at pasienter kan overføre sine følelser fra forholdet de har til andre viktige mennesker i livet sitt, som foreldrene eller partneren, til psykologen. De kan for eksempel bli forelsket i, eller rasende på psykologen, som en stand-in for partner eller foreldre. Men psykologen kan også bli påvirket – da kalles det gjerne motoverføring.
Psykologen kan bli glad av glade pasienter og nedstemt av deprimerte pasienter. Han/hun kan også bli smigret over å motta så mye oppmerksomhet fra et ensomt menneske. Beundringen kan fôre den lille narsissisten som innerst inne bor i oss alle, i større eller mindre grad.
Pionertid
Jeg tok med meg Julie Wasmuth, som er nyutdannet psykolog, på Det Norske Teatret for å se «Overføring». Hvordan ser hun, som er i begynnelsen av sin karriere, på den generasjonen av psykologer og psykiatere som beskrives i stykket; de som nå er blitt pensjonister? Beundrer hun dem og vil bli som dem? Blir hun advart? Kan hun lære av dem? Hva kan de lære alle oss som ikke er terapeuter?
«Det kan potensielt gå på bekostning av privatlivet – noe psykoterapeutene i stykket forteller åpent om»
– Dette ser ut til – stort sett – å være terapeuter som strekker seg veldig langt og er veldig villige til å ta på seg pasientenes problemer selv når det går ut over deres egne liv, herunder ekteskapet? Tror du at dette er spesielt for den eldste generasjonen, eller noe terapeuter alltid vil slite med?
– Umiddelbart tenker jeg at dette ikke er generasjonsspesifikt. Vi som er unge og skal begynne i dette yrket i dag vil oppleve mye av det samme. Men mange av psykologene i dette stykket var kanskje mer alene om det, sier Julie Wasmuth.
– De eldre psykologene og psykiatrene vi møter på scenen var aktive i disse fagenes pionertid i Norge. Det var betydelig færre psykologer da enn nå, og deres virke la noe av grunnlaget for psykologien slik vi kjenner den i Norge i dag. Vi hører jo også hvordan de refererer til størrelser som Nic Waal og Harald Schjelderup som sine gamle venner og mentorer. Fordi de var færre, hadde de nok også et mer begrenset fagfellesskap i hverdagen. Noen av psykoterapeutene i dette stykket forteller at de jobbet mye alene i privat praksis, og jeg fikk inntrykk av at de i liten grad hadde kollegaer å diskutere med.
«Jeg har liksom syntes at kjærlighet, hvis man bruker det ordet, det er klart at det har en sentral plass mellom mann og kvinne. Men hvis det blir den eneste kjærligheten, så er det, det er ikke nok for meg i hvert fall. Jeg må ut og møte kjærligheten andre steder også. Det var kanskje litt av det som ble vanskelig mellom kona og meg», sier den pensjonerte psykologen «John», spilt av Toralv Maurstad. Foto: Fin Serck-Hanssen/Det Norske Teatret
– For man kan ikke snakke med familie og venner om pasientene sine?
– Nei, selvsagt ikke, og dersom man ikke har gode måter å bearbeide det en står i på, kan det potensielt gå på bekostning av privatlivet – noe psykoterapeutene i stykket forteller åpent om. Det er jo en like aktuell problemstilling i dag. Og jeg likte godt nettopp dette – hvor åpent de fortalte oss om hvor utfordrende og noen ganger ensomt det kan være å arbeide som psykoterapeut. Det er jo noe vi hører om gjennom studiene, men det å høre de eldre, kloke terapeutene konstatere at ja, sånn var det, også for dem; det var litt godt å høre.
Brukte mer tid på pasienten
En ting har allikevel endret seg betydelig, påpeker Wasmuth. Etterspørselen etter psykologer har økt, og nye føringer gjør at en stadig må bruke kortere tid på hver pasient.
– En av psykologene i stykket sa at i hans tid varte en kort behandling minst et halvår, og en lang behandling kunne ta opp til ti år for enkelte. Mange i salen lo etter denne replikken, og jeg tror det skyldes den store kontrasten til dagens tidsperspektiv på behandling.
«Hva dette yrket har gjort med meg? Schizofrene langtidspasienter, over år, øver et veldig påtrykk, du får så sterke, intense og ubehagelige følelser som du bare må tåle uten å spille dem tilbake til pasienten. Skulle jo tro at du ble mer og mer garvet, men du blir mer og mer følsom for lidelsen»
– Lange analyser av typen psykoanlyse er «ut», mens adferdsterapi og medisinering er «in»?
– Tja, det har nok med moter eller svingninger i det akademiske miljøet å gjøre, men det handler også om det offentlige helsevesenets behov for oversiktlige og kostnadseffektive behandlingsforløp; med standardiserte utredningspakker og diagnosespesifikk behandling. «Innsatsstyrt finansiering» er hvertfall «in» i vår tids offentlige helsevesen. Vi er flere i min generasjon som ser behovet for å bruke tid på å utforske, lytte og forstå for å kunne hjelpe individet som sitter overfor oss – og å ha tid til å «bare være sammen, som to mennesker», som en av de gamle terapeutene så fint uttrykte det. Å være til stede, å gi rom til den andre. Vi er nok flere unge, så vel som eldre, psykologer som er bekymret for at tiden vi som psykoterapeuter har, i det offentlige, med flere av våre klienter blir for kort.
En terapitime kan være som en lek, der man prøver ut vanskelige ting i en trygg ramme. Her spiller Grethe Ryen psykologen og Toralv Maurstad pasienten. Foto: Fin Serck-Hanssen/Det Norske Teatret
Formet samfunnet
Et annet tema som de gamle terapeutene i teaterstykket snakket om, som Wasmuth ble opptatt av, var at de ikke bare hadde vært med på å forme sin egen fagdisiplin. De hadde også vært med på å forme samfunnet.
– Da de eldste av scenefigurene, som Toralv Maurstads karakter, begynte å praktisere noen år etter andre verdenskrig, var barneoppdragelsen autoritær. Psykologifaget la mye av grunnlaget for hvordan vi forstår barns behov i dag, og hva de fleste nå ser på som god omsorg for barn. Psykologifaget var også, som en av sceneskikkelsene sa, med på å åpne for et mer positivt syn på seksualitet. Jeg tror jeg ble opptatt av dette fordi det fikk meg til å tenke på hvordan «min» generasjon psykologer vil kunne påvirke samfunnsutviklingen – hva vi kan tilføre og hvordan. Hva blir vårt prosjekt, liksom? Psykologifaget er blitt så stort og det består av så mange forskningsområder at det kanskje blir vanskeligere for oss å skulle si, på slutten av karrieren, at dette var det vi bidro med. På den annen side kan det jo hende at vi vil kunne nevne flere ting.
Det ubevisste
På Det Norske Teatret hang det lange istapper fra scenen – som vannet dryppet langsomt fra gjennom forestillingen. Isfjellet er brukt som et symbol på størrelsen til det ubevisste.
«Det fikk meg til å tenke på hvordan ‘min’ generasjon psykologer vil kunne påvirke samfunnsutviklingen»
Også Wasmuth får assosiasjoner til menneskets ubevissthet. Kun en liten del av fjellet viser seg over vannkanten, slik menneskets bevissthet om seg selv er begrenset. En betydelig del av oss alle befinner seg «under vann», og er noe vi ikke har direkte tilgang til. På samme måte som istappene gjennom forestillingen forandret seg sakte, de smeltet, kan man tenke seg at endring foregår i terapi. Det tar tid, og skjer langsomt.
Gjennom samtale og utforskning kan en pasient gradvis få mer innsikt i hva som driver han eller henne, herunder kanskje også, ubevisste motiver. Noe fastlåst eller frosset kan endre form eller uttrykk.
Studentdemonstrasjonen
– Dette med de lange behandlingene – er det noe dere som er nyutdannede i dag, og de som ennå er studenter, snakker mye om? Du var en av de mest aktive i en studentaksjon på Universitet i Oslo i høst. Er det en forbindelse her?
– Det er ikke nødvendigvis lengden på behandlingen som har så mye å si, men at terapi kan drives på ulike måter og at behandlingstilbudet bør speile et faglig mangfold. Det er viktig for å kunne møte mangfoldet av mennesker med ulike vansker. I høst demonstrerte psykologistudentene mot forhastede styringsavgjørelser om hvordan vår internpraksis, kall det gjerne terapi- og terapeutopplæring, skal organiseres. Det var uenighet om hvorvidt vår internpraksis skal organiseres under et sykehus i Oslo, eller som før på Universitetet. Vi hadde en ledelse som kjempet for å flytte internpraksis ut av instituttet, selv om dette gikk på akkord med den faglige vurderingen til våre undervisere, professorene i klinisk psykologi, studentene og flere. Det endte i høst, kort sagt, med at universitetsstyret ba ledelsen om å involvere fagpersonene så vel som studentene i organiseringen av internpraksisen. Budskapet fra Universitetsstyret var på en måte: Lytt til fagfolket.
Et forhold mellom en terapeut og en pasient kan være litt som en dans. Begge overfører noe til hverandre. På bildet: skuespillerne Grethe Ryen og Kai Remlov. Foto: Fin Serck-Hannsen/Det Norske Teatret
– Det høres jo bra ut å ha praksis ute – da er dere i en realistisk situasjon og lærer hvordan ting faktisk foregår i det arbeidslivet som dere skal ut i?
– Ja, det er et helt legitimt argument, og dette får studentene erfaring med gjennom andre praksisperioder tidligere i studieforløpet. Det er viktig at psykologstudentene lærer seg systemet der ute, altså i det offentlige helsevesenet. Men det holder ikke at psykologer bare skal kunne et system, vi må også ha kompetanse til å legge premissene for systemet – hva vi skal tilby av psykologfaglig behandling. Hvis ikke psykologene kan tenke utover det behandlingssystemet som foreligger – hvem skal gjøre det da? Internpraksis lærer oss å reflektere over utfordringer, muligheter og begrensninger i det terapeutiske arbeidet. Striden i høst ble viktig for oss fordi den omhandlet faglig autonomi – det handlet om å ha tid og rom til å lære og forstå. Og er det ett sted vi bør ha tid til dette, så er det jo nettopp under utdannelsen vår på Universitetet.
Krig og flukt
– Hvilke tema ute i samfunnet ser du for deg at din generasjon psykologer kan være med på å sette premissene for i årene som kommer?
– Jeg kan jo ikke spå, men hvis jeg bare tenker høyt, så kan jeg se for meg at psykologene her til lands vil kunne utgjøre et viktig bidrag for mennesker som har vært på flukt og levd i krig og konflikt. Og som de snakket om i stykket – utfordringen med at en stadig større andel av befolkningen blir eldre – kanskje psykologene vil utgjøre et viktig bidrag i geriatrien?
«En må ha... ha... en slags kjærlighet til mennesker... i hvert fall en velvillig interesse... Og en evne til å fange opp hva som foregår hos andre, samtidig som en må ha evne til å sette en grense mellom det som foregår hos andre og det som foregår hos en selv. Og det ser en jo at av og til er et problem for terapeuter, altså at de... ødelegger ved å ikke kunne sette den grensen.»
– De eldre psykologene på scenen snakket ikke så mye om hvilke konkrete problemer deres pasienter hadde hatt, for fokus til undersøkelsen som lå til grunn for stykket var hvordan møtet med pasientene påvirket behandlerne. Men to temaer pekte seg ut, synes jeg: selvmord og ensomhet ...
– Ja, det var tankevekkende å høre deres erfaringer med dette. Jeg tror vi var mange i salen som virkelig lyttet til det de sa hadde vært vanskelig med å være terapeut, og selv følte jeg at det virkelig var noe å ta med seg fordi det kom fra disse erfarne seniorene.
– Hva vet man om hvordan pasientenes typer problemer har endret seg over tid?
– Det er vanskelig for meg å si. Det er kanskje tilgjengelig med statistikk over diagnostikk gjennom historien, men disse sier lite om innholdet i og bakgrunnen for det som er utfordrende.
I «Overføring» møter vi psykoterapeuter idet de går av med pensjon og rydder kontoret for siste gang. Hva nå? Hvilken identitet har de år de ikke er terapeuter lenger? Bildet: skuespiller Wenche Medbøe. Foto: Fin Serck-Hanssen/Det Norske Teatret
Selvhjelpstrenden
– En annen åpenbar forskjell fra de pensjonerte psykologenes tid til i dag, er at de ikke hadde så mange konkurrenter på markedet, i form av «livstilscoacher», tilbud om mindfulness og alle de andre selvhjelpsretningene ...
– Ja, så kan man stille seg spørsmålet om de er konkurrenter. Det er vel en klarere selvutviklingstrend i dag enn før. Oppfordringer som å skulle bli den beste utgaven av seg selv, og at man skal tenke seg glad og sunn er jo utbredt. Mange finner inspirasjon i det, og det kan jo være godt. Men det kan også bli litt enkelt, særlig dersom det går på bekostning av å kjenne etter og forstå sine vonde følelser; som misunnelse, sjalusi, frykt eller sinne. Følelser man ikke kan eliminere, men som mange kanskje vil søke seg bort fra. Enkle tilbud som lover en quick fix på det som ofte er sammensatt og vanskelig, er vel de fleste psykologer skeptiske til. Så nei, jeg er ikke redd for at «nye» selvhjelpstilbud vil utkonkurrere psykologene. Selv synes jeg det er noe befriende med å ha valgt et yrke hvor man gjør nettopp det – stopper opp, er sammen om og utforsker det vonde og vanskelige.
Terapiens kunst
– Hvordan kan det å oppleve psykologenes hverdag på scenen heve budskapet fra en utelukkende intellektuell og logisk tilnærming til å bli kunst? Hva gjør en sceneversjon med stoffet som man ikke kan finne i en forskningsartikkel?
– Det er vel noe spontant og kreativt i god terapi som kan sammenlignes med kunst, med skuespillerkunst for eksempel. Både en psykolog og en skuespiller bruker hele sitt følelesesregister og finner noe i seg selv, for enten å utforme en rolle eller for å være til stede i møtet med den andre i en terapisituasjon. Som en av dem sa: Man må forsøke å finne noe man liker selv hos pasienter man misliker til å begynne med. Jeg ville kanskje ikke sagt det slik selv, men poenget er vel at man må finne noe man kan like hos personer en strever med å ha varme for. På samme vis ser jeg for meg at skuespillere må grave i seg selv når de skal formidle et hav av roller. Jeg tror de eldre skuespillerne vi så på scenen må ha brukt seg selv og sine erfaringer gjennom et langt skuespillerliv for å finne frem til personlighetene de skal illudere, sier Wasmuth, og legger til at en av de tingene hun ble mest imponert over i oppsetningen er hvor realistisk det hele virket. Hun kjente igjen «typene».
Det er vel noe spontant og kreativt i god terapi som kan sammenlignes med kunst
– Han sporty-praktisk kledde og hun i det sorte antrekket med rød detalj og skjerf, for eksempel. Og måten de reagerer på, – hvordan de snakker og til og med stolene de sitter i. Jeg opplevde dem som ekte, trodde helt på illusjonen. Det er det ikke alltid man opplever i teatret, og det er enda mer imponerende, synes jeg, når det treffer så godt i ens eget fagfelt.
– Mange former for kjærlighet
Når to mennesker snakker sammen om det viktigste og tyngste i livet, selv om det er i profesjonell sammenheng, oppstår mange følelser. Også en slags kjærlighet. Her er Kai Remlov pasienten og Britt Langlie terapeuten. Foto: Fin Serck-Hanssen/Det Norske Teatret
– Det vi ser på scenen er jo alltid et bilde på en virkelighet, og terapi er også som en lek, det er ikke en virkelighet, sier en av psykologene?
– Ja, og dette poenget blir veldig godt vist frem i siste scene hvor en psykolog og en annen skuespiller, som for anledningen er en pasient, setter seg ned ved en sandkasse og leker med dragefigurer og nesehorndukker. For meg ble det et bilde på hvordan psykologen strekker seg ut for å møte pasienten der han er, og hvor de sammen prøver seg frem i noe som kan minne om lek. Terapirelasjonen har gitte rammer, men bør ha rom for kreativitet og nysgjerrighet. Litt som i lek hvor man sammen utforsker det uutforskede.
– Midt i stykket ser vi et annet bilde som også vekker assosiasjoner – de danser ...?
– Ja, plutselig er de seks menneskene på scenen, tre menn og tre kvinner, blitt til tre par som danser tett sammen etter Piazolla-toner. Som om de dramatiserer den dansen, eller det samspillet terapi er. Eller som noen vil tenke: den dansen en blir invitert med på av pasienten ut fra det pasienten har med seg. Psykologen lytter til og tar imot, «rommer» som vi sier på fagspråket, det pasienten bringer inn i terapien og forsøker kanskje å invitere til en ny type dans i et rom hvor en kan utvikle seg.
– Relasjonen mellom de to er til og med en form for kjærlighet, sier flere av terapeutene i stykket?
– Jeg vet ikke om jeg vil ta så store ord i min munn, men ja, det er et forhold som preger begge parter. Det finnes jo mange former for kjærlighet. Disse eldre teraputene er pensjonerte og kan etter at karrieren er over kanskje tillate seg å tenke, og kjenne, at: Ja, det var faktisk en form for kjærlighet.
