Nasjonale ­myter

I disse tider, da noen hevder at det norske knapt nok finnes, og andre, inkludert ministre, forveksler kulturverdier med sportsprestasjoner og ost, kan det være interessant å stille spørsmålet: hva er det vi feirer?

Rent overfladisk er svaret enkelt: 17. mai for 204 år siden vedtok riksforsamlingen på Eidsvoll grunnloven. Den la det rettslige grunnlaget for Norge som nasjonalstat. Stattholder Christian Frederik skriver i sin dagbok den 16. februar 1814 om et møte han nettopp har hatt med professor Georg Sverdrup, der professoren har overtalt ham til ikke å sette kronen på hodet før den er skjenket ham av folkets kjærlighet. Og prinsen lar seg overbevise om at eneveldets tid er forbi og at fremtidens styringsprinsipper må baseres på folkeviljen. Det er essensen av 1814. Sverdrup, forfinet og lærd, med sans for poesi, hadde gått inn til den kongelige dansken og overbevist ham om at legitim statsmakt stammer fra folket selv. Han kunne bli konge, men bare om riksforsamlingen ville det.

Filosofen Rousseau la det tankemessige grunnlaget for folkesuverenitetsprinsippet. Den franske revolusjonen handlet om det samme: «naturlige» menneskerettigheter kontra monarki og aristokrati. Den tok livet av 170.000 mennesker. Sverdup løste problemet ved en samtale.

De historiske forutsetningene i Frankrike i 1789 og i Norge i 1814 kan selvsagt ikke sammenlignes, men prinsippene kan. Uansett: Nasjonal selvstendighet er ingen norsk oppfinnelse. La oss gå mye lenger tilbake.

Veien mot nord

Navnet Northwegr forekommer i fremmede skrifter fra 800-tallet og betyr veien mot nord. Først på 1400-tallet ble formene Noreg og Norge, som vi bruker i dag, til. Lenge før det igjen, for 12.000 år siden, slapp siste istid taket, og mennesker inntok områdene vi bor på nå.

Innvandringen kan ha skjedd via Østfold, Vestlandet eller Finnmark, eller en blanding. Det var stammer med hver sin kultur og sine redskaper, trolig svært ulike, folkegrupper som neppe kom i kontakt med hverandre. Og ingen av dem ante at de var nordmenn.

To naturforekomster var vesentlige for innvandringen; først reinsdyr, så skog. Man overlevde på reinens kjøtt, melk og skinn, også hornene ble utnyttet – og etter hvert ble rein også trekkdyr. All skog i Norge har vokst frem etter siste istid. For 7000 år siden var Hardangervidda dekket av furu. Senere kom eik, alm og lind, og i Yngre Steinalder, rundt 3000 år f. Kr, kom det ask.

Ifølge den førkristne nordiske mytologien het den første mannen det samme som dette treet: Ask, mens den første kvinnen het Embla, et gammelt navn for almetre.

Odin fra Asia

Snorre Sturluson forteller om Odin og Tor som en gang kom til Norden; og som i andre nasjonale sagn er guder og halvguder stamfedre til historiske herskerslekter. Fire av ukens sju dager er oppkalt etter Tyr, Odin, Tor og Frøy, og vikingtidens verdensbilde har fått betydning som et fordums rike vi stadig refererer til.

Bak runerekke, første århundret etter Kristus, skimtes det greske og romerske alfabetet. Mytisk var det guden Odin som erobret det hellige skriftspråket, ved å ofre seg selv i et tre. Men også Odin kom utenfra, ja fra Asia, ifølge Snorre, derav navnet æser.

17. mai for 204 år siden vedtok riksforsamlingen på Eidsvoll grunnloven.

Foto

Maleri av Oscar Wergeland/stortingsarkivet

Herskernes kristendom

Det som gjorde at keisere, hærførere og konger tok kristendommen til seg, var beretningen om den seirende Kristus. Konstantin i Roma så et kors på himmelen, «ved dette tegn skal du seire», lot seg døpe og vant slaget. Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kriget med Kristus ved sin side. Slaget ved Stiklestad var ingen religionskrig, men en kamp om makten. Gro Steinsland skriver i sin bok «Mytene som skapte Norge» at den nye religionens monoteistiske tro og sentraliserte, hierarkiske organisasjon først og fremst betydde en maktøkning for kongedømmet. «Kristendommen (…) fikk monopol i Romerriket. Kristus var fra da av ikke bare slavenes og underklassens Herre, men Herre for herskere og konger.»

Men det finnes også rester av det Steinsland kaller en motmyte. «Dynnasteinen» på Gran ble reist på 1100-tallet av en husfrue på Hadeland på datterens grav. Her ser vi Gud som et barn født i en stall med tre fremmede konger. Her råder ingen herskermakt, men et helt annet gudsbilde: det sårbare, nyfødte barnet. De herskende slåss ikke med hverandre, i denne myten bøyer fremmede konger kne i en stall for den minste blant menneskene. Det hellige kommer til syne i det svake og fattige. Understrømmen med dette folkelige gudsbildet er selvsagt langt nærmere fortellingene om Jesus enn herskernes Kvite-Krist.

Askeladden og Ivan

Odin og Tor kom fra Asia, Jesus fra Palestina, demokratiet fra Hellas og rettssystemet fra Roma, grunnlovens prinsipper fra Frankrike og Amerika. Men eventyrene er vel ekte norske? Vel, folkloristen Moltke Moe skrev følgende om fortellingen «Far sjøl i stua»:

«Første gang jeg hørte dette eventyret ute på landsbygda, så tenkte jeg: Dette er da norsk; ekte norsk, like norsk som det malmrike bygdemålet her oppe. Det er utenkelig at dette kan ha opprunnet andre steder enn her hjemme. (…) Og så en tid seinere fant jeg det igjen i en buddhistisk bok fra India, det samme eventyret, bare her like indisk som vårt er norsk.»

Og bare så det er sagt: De forteller om Askeladden i St. Petersburg, også, der kaller de ham Ivan og tror han er rotfast russisk. Vår mest verdensberømte forfatter Henrik Ibsen dro utenlands for å få råd og frihet til å skrive. Fårikålen er dansk. Og de fleste av draktene som i dag selges som bunader er konstruert på 1930 og 1940-tallet og gjenspeiler eldre europeiske klesmoter.

Tilhører verden

Ingenting galt i det. Eller å være glad i landet sitt, med skiturer, hytteliv, dugnader, demokrati, påsketur og utepils i variabelt sommervær, eller for den saks skyld Marit Bjørgen eller osteaktige produkter laget av myseprotein og melkesukker, selv om det er fristende å tilføye at geitosten neppe er særlig truet eller noe aktuelt terrormål.

Men leter vi etter nasjonal egenart, kan vi risikere at vi oppdager noe enda mer interessant, nemlig at det vi anser for særnorsk, det tilhører verden det også, likesom barnet i puberteten til sin skuffelse, men også frigjørende glede, oppdager at det er omtrent akkurat som alle andre.