Mål gir mening til livet

Tatjana Schnell, professor ved Universitetet i Innsbruck i Østerrike, har funnet frem til hele 26 kilder til et mer meningsfullt liv. Disse inkluderer blant annet tilhørighet, religiøsitet, selvaktualisering, tradisjoner og harmoni. Altså et knippe ganske ulike mål man kan strekke seg mot.

Mening i livet

Schnells forskning er bakgrunnen for artikkelen «Hva er kildene til et meningsfullt liv?» hos psykologisk.no, som er skrevet av Torgeir Sørensen og Anne Austad. De er begge førsteamanuensiser ved VID vitenskapelige høyskole og har hver sin doktorgrad i religionspsykologi.

Mening kan være noe som er ­strevsomt, men som man opplever er ­viktig i livet

I artikkelen ser de nærmere på forskjellen mellom meningen med livet og meningen i livet. En måte å skille disse to på, er å beskrive meningen med livet som noe universelt, altså de aspektene ved livet som er felles for alle mennesker. Meningen i livet kan da forklares som enkeltmenneskers personlige mening. Det innebærer en opplevelse av at livet er sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning og at man har en tilhørighet.

Anne Austad forteller at det er både bredden og dybden i Schnells forskning gjør at den skiller seg ut fra tidligere forskning på temaet.

– Hun har brukt en uttømmende metode. Det vil si at intervjupersonene ble spurt om mening gjentatte ganger, helt til en endelig mening kom frem; som ikke kunne reduseres til andre typer meninger. Schells studier har også vært designet for å få tak i underliggende opplevelser av mening. Altså, ikke bare det bevisste innholdet i hva mennesker forteller. Ved å gå veldig åpent ut – via kvalitative intervjuer – for så å systematisere det kvantitativt, får vi se den store bredden. Forskningen hennes er så interessant nettopp fordi vi får en lengre liste over de forskjellige tingene som er viktige i livet enn vi har sett i tidligere forskning.

Mål med mening

Hanne Weie Oddli, psykologspesialist og førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, er opptatt av hvilken retning mennesker beveger seg i – hvor de er på vei og hvilke mål de har. Hun mener at det er helt grunnleggende for mennesker å strekke seg ut i verden for å nå sine mål, og at de på den måten skaper mening i sitt eget liv.

Foto

Det å ha empati for en annen, handler ikke bare om å se, erfare og kjenne hvor personen er nå. Det handler vel så mye om å kjenne hvor personen vil, mener Hanne Weie Oddli, psykolog og førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO

Hanne Weie Oddli forklarer at mange knytter mål og retning til meningen i livet.

– Det er jo det store spørsmålet; hva er mening? Hvis vi skal knytte det til retning, så kan man si at det er litt befestet i hele kulturen. Det er helt grunnleggende for oss mennesker å strekke oss ut i verden.

Hun legger til at menneskers intensjonalitet – gjennom det at vi er bevisste mennesker – gjør at vi uunngåelig har et forhold til noe. Vi klarer ikke noe annet. Det er ikke særlig karakteristisk for oss å være likegyldige.

– Og det at vi har et forhold til noe, innebærer at vi er aktivt søkende. Vi vil et sted. Det trenger ikke å være store prosjekter, men det handler om å strekke seg ut i verden.

Anne Austad sier seg enig i at det å ha en retning i livet er et sentralt aspekt ved mening for mange mennesker.

– Det er forankret i Schnells definisjon av meningen i livet, som jeg liker veldig godt; en opplevelse av at livet er sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning og at man hører til et sted. Men det kan forstås på mange ulike måter. For eksempel som generativitet – å gi noe videre til neste generasjon.

Å finne lykken i meningen

Resultatene fra Schnells forskning viser at over 30 prosent av befolkningen i liten grad benytter seg av tilgjengelige kilder for å skape mening i tilværelsen. De forholder seg samtidig i liten grad til store eksistensielle spørsmål – det man kaller livets paradokser – som liv og død, smerte, skyld, frihet og ansvar. De preges av en slags likegyldighet og skårer betraktelig lavere på livskvalitetsparametre enn resten av befolkningen.

– Er det en direkte sammenheng mellom opplevelse av mening i livet og lykke?

– Mening kan også være noe som er mer strevsomt – noe som koster litt – men som man opplever er viktig i livet. Det kan være å strekke seg utover egne umiddelbare behov. Og det vil man ikke alltid assosiere med lykke. Lykke er mer her og nå-orientert. Men å oppleve lykke og å finne mening er også overlappende erfaringer og fenomener.

På vei mot målstreken 

Ifølge artikkelen til Sørensen og Austad har mennesker som opplever høy grad av mening i livet færre symptomer på angst og depresjon. Man kan således anta at det å oppleve mening i livet, for eksempel ved å strekke seg mot sine mål, er en beskyttende faktor for mental helse.

Vi er aktivt ­søkende. Vi vil et sted. Det trenger ikke å være store prosjekter

– Betyr det da at det viktigste er å sette seg ulike mål i livet, eller er det også nødvendig å nå målene, for at det skal bidra til å skape mening i livet?

Hanne Weie Oddli forteller at det er gjort noen studier på dette. Og det er ingen overraskelse at resultatene viser en sammenheng mellom det å oppnå mål og subjektiv velvære. Å nå målene sine kan bidra til opplevelse av mening i livet og økt grad av lykke.

Samtidig trekker Oddli frem to faktorer som er viktige på veien mot målet; opplevelse av progresjon og personlig mening.

– Det å være på vei mot et mål oppleves godt. Hvor raskt man klarer å nå målet kan ha en innvirkning, og det å nå målet litt raskere enn man hadde tenkt er positivt. Og så er det ekstremt viktig at målet er viktig for han eller henne personlig – det betyr så mye mer enn et vilkårlig mål som andre kanskje har satt. Dessuten er det veldig gunstig for måloppnåelse og velvære at målet er et såkalt oppnåelsesmål og ikke et unngåelsesmål. Av og til kan målene våre ha preg av at vi vil unngå noe vondt, noe som selvfølgelig er veldig forståelig, men dessverre mindre effektivt. Sånn sett er det lurt å tenke på hvordan vi strekker oss ut i verden, om vi klarer å se for oss og formulere for oss selv noe vi faktisk ønsker å oppnå, heller enn hva vi for all del vil unngå.

Ambivalens

Mennesker beveger seg hele tiden i retning av større og mindre mål. Denne reisen er ofte knirkefri, men noen ganger merker vi at målene er på kollisjonskurs. Da melder ambivalensen seg og vi befinner oss i en indre konflikt.

– Hvis vi ikke er i stand til å klargjøre hva en slik ambivalens og/eller konflikt bunner i, så kan det gjøre oss handlingslammet, misfornøyde, frustrerte og angstfylte, sier Hanne Weie Oddli.

Hun peker på at det å være i slike stampesituasjoner, der man ikke klarer å bevege seg videre, er deprimerende. Og da kan man lett kjenne på følelser knyttet til sinne og frustrasjon. Derfor er det så viktig å få hjelp til å finne ut av «hvorfor klarer jeg ikke dette?» eller «hvorfor klarer jeg ikke å strekke meg ut dit nå?»

– I løpet av livet vil de fleste oppleve å stå i en slik stampesituasjon, med motstridende bevisste og ubevisste mål. Men det kan være vanskelig å forstå hvorfor vi står fast. Hvordan kan man hjelpe andre mennesker som er i en slik situasjon?

– Det er grunnleggende for alle mennesker å ville noe. Vi har en retning og vi vil et sted. Da er det i sin tur ekstremt viktig at vi blir forstått på det planet. At vi blir forstått i retningen vår. Når man skal hjelpe mennesker som opplever en form for indre konflikt, er det derfor viktig å huske på at empati for en annen ikke bare handler om å se, erfare og kjenne hvor personen er nå. Det handler vel så mye om å kjenne hvor personen vil. Vi må spørre; «Hva er prosjektet ditt?» og «Hva er det du prøver å få til nå?» Det oppleves godt å bli forstått på den måten, forklarer hun.

Foto

Anne Austad, religionspsykolog og førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høyskole, mener at det å ha en retning i livet kan forstås på mange måter. For noen kan det handle om det å gi noe videre til neste generasjon. Foto: privat

Avmakt

Vi har behov for å bevege oss i en retning. Og hvilken vei vi ønsker å gå er i stor grad opp til oss selv. Men slik har det ikke alltid vært. I sin artikkel påpeker Sørensen og Austad at religion kan være en kilde til mening i livet.

Men nå lever vi i et sekularisert samfunn der religionens makt er mindre, i hvert fall for store deler av befolkningen. I tillegg er vi så heldige å leve i et samfunn der vi får dekket våre grunnleggende behov. Vi har kapasitet til å sette oss høyere mål enn å overleve og føre generasjonene videre. Vi trenger ikke lenger å lene oss på samfunnets eller religionens svar på meningen i livet. Nå kan vi i mye større grad skape vårt eget liv med en egen mening. Selvrealisering kan da også se ut til å ha blitt det overordnede målet.

– Har denne friheten en slagside? Med så mange muligheter – kan man risikere å bli handlingslammet og på den måten havne i en meningskrise?

– Det kan lett skje, ja. Det er flott at vi har langt flere valgmuligheter i dag, men en potensiell fallgruve er at en for stor vektlegging av at man kan klare alt fører til at man ikke blir motivert, svarer Hanne Weie Oddli.

Hva liker jeg best?

Psykologen trekker frem at det er uheldig å sette sammen livet sitt uten å lytte til hva det er jeg liker aller best. «Når kjenner jeg glede?» og «Når er det jeg får til ting?» Når man kan velge på øverste hylle kan det lett bli slik at man føler at man burde velge å gjøre andre ting enn det man egentlig selv ønsker, fordi ens egne ønsker på en måte ikke blir gyldige hvis det er andre ting som er kulere å velge. For eksempel i valg av yrke. Hvorfor velge det litt småkjipe der, når du kan gjøre det i stedet? Slike situasjoner kan lett føre til misnøye.

Et annet aspekt hun løfter frem, er ansvaret som følger med friheten. Selv om mange kan få til mye i dagens samfunn, så er det faktisk slik at det ikke alltid er mulig å få til det man vil. Da kan det oppleves direkte feil og umotiverende at det blir sagt at alle kan klare alt.

– Det er deilig med frihet, men den ekstreme personlige ansvarligheten er tyngende. Det er ikke alle ungdommer som har mulighet til å oppnå de målene de skulle ønske, for eksempel å bli god i fotball eller ta en høyere utdanning. Og det å få ansvar for noe du ikke kan forvalte er ikke noe godt, det føles ikke vitaliserende i det hele tatt.

– Men – skal vi slutte å si at alle har alle muligheter? Det er en balanse der. Det handler vel om hvordan man formidler det budskapet, føyer hun til.

 Rolleforventninger

– Kunne vi trengt noe mer drahjelp fra samfunnet for å hindre at mennesker havner i en meningskrise fordi de ikke klarer å nå de målene de selv har satt seg? Burde vi i større grad fått beskjed om hva som forventes av oss og hvilken vei vi burde gå?   

– Vi vil jo ikke tilbake til slik damene på 50-tallet hadde det, lyder det fra Hanne Weie Oddli.

Det er deilig med frihet, men den ­ekstreme person­lige ansvarligheten er tyngende

Samtidig peker hun på at det er forskjell på hvor mye vi ønsker å utforme rollene våre selv. Noen synes det er deilig at andre bestemmer, mens andre får fnatt av at andre forteller dem hvordan de skal leve livet.

– For en del var nok tilværelsen på 50-tallet ganske grei med tanke på det å skape et meningsfullt liv. Hvis rolleforventningene var sånn rimelig sammenfallende med egne mål – at de ble verdsatt både inni dem og ute i samfunnet – må det ha vært deilig. Men for en del var nok tilværelsen forbundet med en kontinuerlig mangel på samsvar mellom rolleforventninger og egne mål og ønsker. Og da kan man fort føle seg fanget og kjenne på sinne og depresjon.

På vandring

Vi beveger oss hele tiden i en retning – vi vil noe og vi lager stier for å nå frem til målene våre. Noen ganger vet vi hva som skal til, noen ganger blir veien til mens vi går, noen ganger er veien lett å gå og noen ganger ligger det hindringer langs veien.

Felles for alle mennesker er at denne typen vandringer gir en opplevelse av mening i livet; vi formes av vår egen vandring – og lar oss også berøre av andres vandring. Vi har en naturlig empati for mennesker rundt oss, og dermed også et grunnleggende ønske om å se andre fullføre sine prosjekter.

Når vi selv blir hindret av andre i å nå våre personlige mål, eller andre blir hindret i å nå sine mål, kan det vekke sterke negative følelser. Hvis vi ser det rammer andre, vekker det gjerne dyp medfølelse. Det å selv bli frarøvet muligheten for å bevege seg videre, eller å se at dette skjer med mennesker rundt oss, rokker ved selve kjernen i tilværelsen vår. Det rokker ved meningen i livet.