Å gå på tur i skogen er hyggelig. Men ikke bare det. Det er sunt også, viser ulike typer forskning.
Marianne Lystrup
«Det er åpenbart et helt spesielt forhold mellom oss mennesker og trærne»
Vi dyrker dem – ikke bare som ved eller bygningsmaterialer, eller for deres frukter, men som mytologiske vesen. Det gir en egen ro å sitte under et tre.
I hagen min står et morelltre. Det skal felles. Det vil være fort og greit gjort. Ikke noe er mytisk med det treet, ut over at det er da som forgjort at fuglene spiser alle morellene rett før de er modne.
Da er det annerledes med treet Nariphon. Ifølge en legende i Thailand bærer det miniatyrkvinner som frukt. Kvinnene er ikke større enn 20 cm, men stakkars den mann som lar seg forføre av deres ynde og attributter!
Disse flasketrærne (Brachychiton rupestris) er morsomme å se på, og dessuten har de lært seg å takle både mye og lite vann. Foto: Marianne Lystrup
I gresk mytologi fortelles det om den unge gudinnen Lotus, som rett og slett forvandlet seg til et tre for å unnslippe seksuelle tilnærmelser fra en annen guddom, ved navn Priapus. Men hevnen var søt. Hos Homer fortelles det at da Odyssevs og hans menn spiste fruktene fra det treet, glemte de alt som var viktig for dem i livet. Akk ja, sånn kan det også illustreres. Når man forblindes av begjær og lyst, er det mye som kommer ut av proporsjoner.
Yggdrasil har en sentral rolle i norrøn mytologi. Treet er av typen ask og i motsetning til hvordan vi beskjærer asketrær knallhardt, så det bare er igjen noen stumpe grener med knuter på tuppen, strekker Yggdrasils grener seg ut over hele verden og opp i himmelen. Det er selve verdenstreet, og i dets krone holder både dyr og fugler til.
I kristen tro snakker vi om livets tre, og Jesus er vintreet og kaller oss grenene. Koranen har sitt Zaqqum tre som vokser i Helvete. Dets bitre frukter er det eneste som tilbys å spise der, og effekten er heller ikke hyggelig.
Det er åpenbart et helt spesielt forhold mellom oss mennesker og trærne.
Hjerte i barken
Sånn kunne vi fortsette å ramse opp hvordan trær har viktige posisjoner i menneskenes myter og religioner. For det er åpenbart et helt spesielt forhold mellom oss mennesker og trærne. De fleste har klatret i trær som barn, noen har fått lov til å bygge hytte av resteplank blant grenene, mange elsker å sitte på en benk under et tre, kanskje skjære inn et hjerte i barken …
Sørlandspoeten Jens Gundersen skrev en rørende vise om et pæretre som skulle hogges – om alle minnene som ville forsvinne med det, alle kjærestene som hadde sittet lengselsfullt og ventet på benken under det, og sorgen «da han sa at det var slutt».
Skogen er et kretsløp. En stubbe er ikke bare en rest av noe som var. Den er starten for nytt liv. Foto: Marianne Lystrup
Ni bøker om trær
Ja, det er helt opplagt mer med trær enn sevje, bark, blader og årringer. Det utgis faktisk ni bøker om trær i Norge i år, har NRK talt opp.
Deres litteraturanmelder Anne Cathrine Straume mener at det har med at flere forfattere kjenner på at det er viktig å se naturen å gjøre. Og det stemmer jo med det generelt skjerpede fokus på miljøvern.
At trær er solidariske vesener viser seg også ved måten de liker å vokse i fellesskap på
Trær med egennavn
En av dem som har viet seg til trær i det siste, er Lisbeth Dreyer. Hun har reist Norge rundt på kryss og tvers på jakt etter særpregede eksemplarer av de ti milliarder trær som skal finnes her i landet (gad vite hvordan de har talt dem). Med sitt kamera har hun fanget personlighetene, og resultatet er en praktbok utgitt på Skald forlag. Her finner vi trær som er så spesielle at de har egennavn. Her er et utvalg:
Tokstadfurua i Ringsaker.
Trollkjerringa i Hardanger, som er «fredet ved lov». Det står på en plakett på den knudrete barken.
Brureeika som har stått på Lote i Ullensvang mellom 800 og 1000 år og som nå har en stammeomkrets på over ti meter i brysthøyde.
Århusfurua i Skien, som på grunn av sin prakt ikke ble felt da bonden ryddet jordet den står på.
Tordenskjoldeika i Kjølhalskogen i Horten, som for noen århundrer siden ble brukt til å fortøye seilskip i. Nå trenger den selv fortøyning for ikke å sige sammen.
«Den gamle mester» er naturligvis også med i utvalget. Navnet fikk den av Jørgen Moe, eventyrsamleren som til slutt søkte seg prestekall på Ringerike og ble nabo med det praktfulle eiketreet. «Gud unne hver prest som kommer her, å stå så rolig og mektig!» skriver Moe ærbødig om treet.
Kvinndomsprøven
En annen forfatter som har latt seg fascinere av trær er forfatter og fotograf Sigri Sandberg. Det er kanskje ikke så merkelig at hun gjorde det, for etter å ha bodd mange år på Svalbard, der det ikke finnes et eneste ett, må det være spennende å komme tilbake til fastlandet og fordype seg i skogene her.
Hun kaster seg lukt uti det og begir seg ut på en stor kvinndomsprøve: Hun vil overnatte alene langt inne i skogen – med kart, kompass, sovepose og liggeunderlag. Her skal trollene få selskap!
Hun skildrer levende hvordan skogen forandrer seg med lyset. Og stillheten – hvordan det kan bli for mye av den, for da blir det vanskelig å holde styr på tankene. De får altfor god plass.
Med dette barfota-frasparket i vill skog folder hun fortellingene ut. Boka hennes, som kort og godt heter «Treboka» (Gyldendal), rommer både personlige bekjennelser og tørre fakta, samt enkelte gjør-det-selv-oppskrifter på for eksempel bål og granbarsirup, hvis noen skulle få lyst til å følge etter henne inn i skogen.
Vi liker å samle oss under store, gamle trær. De gir både skygge, ly og lekemuligheter. Foto: Marianne Lystrup
Helsebringende
Det kan være god grunn til å følge etter Sigri Sandberg. Skogen er definitivt et helsebringende sted å være. I mange land har det vært gjennomført forskningsprosjekter som måler dette.
Hun viser selv til en studie gjort av japanske forskere, som sammenlignet det å gå på tur i byen med å gå tilsvarende lenge i skogen. Hos den gruppa som gikk i skogen ble det registrert en reduksjon i stresshormonet kortisol på 16 prosent, et blodtrykksfall på to prosent og en reduksjon av hjertefrekvensen på fire prosent. Forskerne ved Chiba-universitetet konkluderte med at kroppen slapper av i behagelige og naturlige omgivelser, fordi det var i slikt miljø evolusjonen fant sted. Vi er natur.
Fylkesmannen i Hedmark gjennomførte i 2008 prosjektet «Grønn jobb», som viste at 80 prosent av en gruppe langtidsledige eller sosialklienter kom seg i jobb etter et opplegg på 12-24 måneder med aktiv bruk av skogen.
Nederlandske forskere konkluderte i 2009 med at forekomsten av en rekke sykdommer, blant annet depresjon, angst, hjertelidelser, diabetes, astma og migrene var lavere hos mennesker som bodde mindre enn en kilometer fra et grøntområde.
Japanske forskere hevder at luften vi puster inn i skogen har bakterier i seg som styrker fordøyelsessystemet, samt at negative ioner som finnes i skogluft bidrar til å nøytralisere allergener. Dette forteller Illustrert vitenskap.
Trær er som folk. Noen mister håret tidligere enn andre. Foto: Marianne Lystrup
Sove i tretoppen
Ikke så pussig da kanskje, at en ny trend i hotellnæringen består i såkalte tretopphytter. Der oppe, mange meter over skogbunnen, kan man sovne og våkne fri som fuglen. I Norge finner vi dette i Ringsaker kommune på Hedmarken, men de er også bygget i Sverige og naturligvis i Canada, viden kjent for sine villmarker.
Hvis du tror at dette er billige saker for ryggsekkturister, må du tro om igjen. For hyttene er utstyrt med god komfort, bare at de i tillegg tilbyr en eksklusiv nærhet til naturen. Man må betale litt for å kunne sovne inn i ei mjuk seng under glasstak med fri sikt til stjernehimmelen, i selskap med ekorn som svinser rundt mellom tretoppene og fugler som synger deg ut av søvnen på morgenkvisten.
Hemmelig liv
Den tyske forfatteren Peter Wohlleben ga i 2015 ut boka «Trærnes hemmelige liv», der han kom med oppsiktsvekkende informasjon om hva de holder på med, disse umælende vesnene som står der så stille og bare suser litt i vinden. Blant annet at noen trær «ammer» barna sine. Det foregår på den måten at de store trærne skygger for de små som har frødd seg i nærheten av stammen. Men det «barna» blir snytt for av sollys, får de igjen i form av direkte overføring av sukker og andre næringsstoffer ved at røttene til de store og små trærne flettes sammen.
Marianne Lystrup i favnen til ficus macrophylia. Treet er opprinnelig fra Australia, men dyrkes blant annet i parker i Spania. Stammene og trekronene kan bli grandiose.
Avtalt spill
At trærne er solidariske vesener viser seg også ved måten de liker å vokse i fellesskap på. Når de står sammen, tåler de mer storm, snøfall og angrep fra insekter. Men ikke bare det – de benytter den samme teknikken med sammenfiltring av røtter til å dele på godene de suger opp av bakken. Den som har mye, deler med den som står på skrinnere grunn.
Wohlleben forteller også at trærne avtaler seg imellom om de skal blomstre neste år, eller vente. Spesielt nøttetrær samordner kjærlighetslivet sitt og forplantningen for å øke sjansen for at ikke alle nøttene skal bli spist av dyr. Hvis det er mange nøtter ett år, får noen mulighet til å spire, mens nøttefattige år bidrar til å holde bestanden av nøttespisende dyr nede.
Makan! Det er da helt utrolig at trær holder på med så mye smart. Jeg lurer på om jeg har hjerte til å skjære ned det morelltreet. Hvem vet hva det holder på med der ute i hagen …
