Full ­åpenhet – et risiko­prosjekt

Tårene renner og maskaraen flyter nedover kinnet. Blikket hviler tomt i en annen retning. Vi hører bare pusten, mens hun prøver å kontrollere gråten med hånden presset hardt over munnen.

– Jeg vet ikke hva som skjer engang, sier Anja Catrine Venås til kameraet.  

Kroppen begynner å riste. Det gjør vondt å se på. Hun har det vanskelig.

– Det er så rart å sitte sånn med kamera. Jeg vil ikke se på det. Men hvem andre skal jeg snakke med, da?

Foto

I serien «Jeg mot meg» på NRK har åtte ungdommer ­dokumentert sine psykiske utfordringer gjennom videodag­bøker. Episode nummer tre ble innledet med en video av Anja ­Catrine Venås der hun viser hvordan hun har det på en av de tunge dagene. Foto: Skjermdump, serien «Jeg mot meg», NRK

Slik introduseres tredje episode av NRK-serien «Jeg mot meg». Anja er en av åtte deltakere som møtes til gruppeterapi hos psykolog Peder Kjøs. De sitter i ring, på hver sin pinnestol. Rommet er stort og tomt, men atmosfæren virker å være god. De snakker godt sammen.

Nå er det Anja sin tur til å dele det som tynger med resten av gruppa – og hele det norske folk. Hun strever med dårlig selvbilde og ensomhet. Usikkerhet og selvforakt preger hverdagen. Det hele begynte på barneskolen, da hun ble frosset ut av vennegjengen. De årene har satt dype spor.

I dag går det mye bedre. Anja har flyttet til Bergen, blogger og studerer PR og markedskommunikasjon.

– Det går selvfølgelig litt opp og ned, det vil det alltid gjøre. Men jeg har det bedre enn på lenge, sier hun i telefonen.

Det er ett år siden serien ble spilt inn. For Anja har det vært en god opplevelse å være med i «Jeg mot meg». Likevel klarer hun ikke å sette fingeren på hvorfor hun trodde det skulle hjelpe, annet enn at hun «satt veldig fast».

– Jeg har gått i behandling siden jeg var 12 år og følte at jeg hadde prøvd det meste. Så jeg tenkte vel hvorfor ikke – jeg kan jo gi det en sjanse?

Foto

Anja Catrine Venås, slik hun profilerer seg på bloggen sin. Hun er fornøyd med omfanget på det hun delte i «Jeg mot meg». Hun ba selv produksjonen om å ta med mer enn det som først var avtalt. Foto: privat

Det er en sårbar, men modig og sterk, jente vi blir kjent med i «Jeg mot meg». For Anja er det imidlertid vanskelig å ta innover seg at så mange har sett dette på TV. Det er ikke lett å vite hva hun skal føle rundt det.

– Men det var en del av hverdagen min, jeg hadde det sånn i hvert fall annenhver dag. Det er, eller var, normalt for meg. Det er egentlig litt fint at andre får se det.

Siden Anja er blogger og stort sett deler fine og inspirerende bilder, synes hun det er fint å vise frem en litt annen side av seg selv også. En side som får frem mer av det genuine og kompleksiteten i henne.

– Jeg har vært åpen om vanskelige tanker og følelser, og hvordan det er å leve med en bipolar lidelse, på bloggen i flere år. Men det er vanskelig å formidle hvordan det oppleves gjennom ord.

Anja føler at det har vært lettere å vise frem hvordan det egentlig er i «Jeg mot meg».

Foto

Åtte ungdommer møtes til gruppesamtaler med psykolog Peder Kjøs, i sort t-skjorte bakerst, en dag i uken. Sammen forsøkte deltagerne i NRK-serien «Jeg mot meg» å løse problemene sine. Foto: Andris Søndrol Visdal/ NRK

Mer åpenhet rundt psykiske problemer, med «Jeg mot meg» i spissen, har imidlertid utløst en heftig debatt blant psykologer og i media denne høsten. Hvor mye er det greit å dele? Forstår disse unge menneskene hva de gjør?

– De som deler har alltid et håp og intensjoner om å bli akseptert og likt for den de faktisk er, sier Hedvig Montgomery, psykolog og en av Norges fremste eksperter på deling i det offentlige rom. Hun har selv blant annet jobbet med uttak og oppfølging av deltakere i reality-serier.

På sitt beste tror hun at åpenhet kan legge til rette for gode samtaler og oppmerksomhet rundt temaer det har vært lite rom for å prate om tidligere.

– Det er demokratisk i sin natur at alle får en stemme.

Samtidig påpeker hun at det å bruke livet sitt til å fortelle noe generelt om psykiske vansker i offentligheten er noe som er risikabelt for alle

Foto

I det øyeblikket du forteller noe om ditt liv i full ­offentlighet, blir historien «den store fortellingen» om deg, påpeker psykolog Hedvig Montgomery. Ofte er det vanskelig å nyansere og endre på ting i ettertid. Foto: Janne Rugland

– I det øyeblikket jeg forteller noe om mitt liv, låser jeg fast denne ene fortellingen som «den store fortellingen», sier psykologen, og legger til at gjennom livet vil de fleste av oss veksle mellom hvilke livshistorier vi velger å vektlegge. Men ved å dele åpent i offentligheten, og således låse fast én versjon, blir det ofte vanskelig å nyansere og endre på ting i ettertid.  

Montgomery er også bekymret for at alle kan mene noe om det som er delt, i det øyeblikket du har delt.

– Alle har behov for å gjemme seg. Vi trenger et sted som bare er vårt. Men når du deler offentlig, spises det rommet opp.

Montgomery minner om at ikke finnes noen absolutte sannheter om levd liv. Hva har skjedd i Vigdis Hjorts familie eller Anniken Jørgensens kjærlighetsliv? Det finnes mange ulike innfallsvinkler på de samme historiene. Fellesnevneren er imidlertid at alle ønsker å fortelle historien slik at den fremstår okei for deres egen del – «jeg» er alltid helten i min egen historie.

– Ved å dele i offentligheten risikerer man nesten det verste. Nemlig at de nærmeste ikke kjenner seg igjen i historien som blir fortalt. Og dermed føler de seg ikke lenger like nære. Så hva er risikoen ved å dele? Risikoen er ganske stor. Og det du risikerer aller mest, er paradoksalt nok å miste kontrollen over din egen historiefortelling og forholdet til dine aller nærmeste, sier psykologen.

Det er, eller var, normalt for meg. Det er egentlig litt fint at andre får se det

Ann-Mari Lofthus har erfaring med å stå fram med en psykisk lidelse. Hun er kritisk til hvordan unge mennesker med psykiske vansker eksponerer seg selv.

I forbindelse med TV-aksjonen i 2004 fortalte hun om sin tilfriskningsprosess fra en bipolar lidelse type II. Hun viste hvordan hverdagen på Fontenehuset i Oslo kan være, snakket åpent om utfordringer med å være langtidssykemeldt og inviterte seerne med inn i terapirommet.

I dag er hun frisk, og har levert en doktorgradsavhandling om brukeres erfaring med tverrfaglige tjenester innen psykisk helse og rus ved Høgskolen Innlandet. Engasjementet for psykisk helse er minst like sterk som før. Vi prater på telefonen, mens hun går en formiddagstur.

Foto

Ann-Mari Lofthus, høyskolelektor ved Høyskolen i Innlandet, var over 30 da hun snakket om sin tilfriskning fra bipolar lidelse type II på TV i 2004. Hun er kritisk til at unge med psykiske lidelser eksponerer seg selv. – Det du ender opp med å dele offentlig, er noe du aldri kan ta tilbake. Foto: privat

– Det er lettere å prate når man går, sier hun.

Hun er engasjert, bestemt og reflektert når hun snakker. Det hun forteller er gjennomtenkt.

– Hva er, etter din mening, problematisk med et program som «Jeg mot meg»?

– Dette er unge mennesker i sårbare faser av livet. Det er ikke voksne mennesker som har bearbeidet sine traumer eller store psykiske utfordringer. Og de er i oppstartfasen av livet. Dette vil følge deltakerne i mange år.

Selv var hun over 30 år da hun delte sin historie. I tillegg hadde hun lang arbeidserfaring fra mediebransjen.

– Derfor hadde jeg mange tanker om hva jeg ville dele og hva jeg absolutt ikke ønsket å dele, og på hvilken måte.

Likevel merket hun under innspillingen de overveldende forventningene om å skulle dele, gjerne litt mer enn planlagt. Og nettopp dét er hennes viktigste lærdom; at man på mange måter blir dratt inn i noen forventninger som er vanskelige å stå imot.

– Men det du ender opp med å dele offentlig, er noe som aldri kan tas tilbake. Bordet fanger.

Foto

Anja Catrine Venås, lengst til høyre, delte i «Jeg mot meg» hvordan det er leve med en bipolar lidelse. Det er ett år siden programserien ble spilt inn. Nå har hun det bedre enn på lenge, forteller hun. Foto: Skjermdump, «Jeg mot meg», NRK

Peder Kjøs, psykologen i serien «Jeg mot meg», er blitt en slags «rikspsykolog». Han kjemper for mer åpenhet om psykisk helse og mener at vi virkelig trenger serier som «Jeg mot meg». Han er opptatt av endringsprosessen; hvordan man kan få det bedre. Det er dét han ønsker å vise i «Jeg mot meg».

– Hvordan kan man forandre livet sitt? Det kan handle om å eksponere seg selv, å ta den vanskelige samtalen du burde tatt for lenge siden, eller å ikke bli sittende inne – men heller gå ut og ta kontakt med andre mennesker, sier Kjøs.

Gjennom gruppeterapi kan man få til dette. Man trenger ikke lenger å være bundet i et syn på seg selv som er lite konstruktivt, men får i stedet økt selvinnsikt og mestringstro gjennom speiling og støtte fra andre som bryr seg, forklarer han.

Å snakke om følelser er imidlertid uvant for mange, også for dem som oppsøker psykolog. Noen har ikke lært seg å sette ord på det de føler og kanskje har de manglet et rom hvor det kjennes trygt å dele det som er vanskelig. Men når man ikke er vant til å prate om det som er vanskelig, kan det oppleves veldig befriende når man endelig tør å åpne seg. Og da kan man fort fortelle litt mer enn det man egentlig hadde tenkt.

De som deler har alltid et håp og intensjoner om å bli ­akseptert og likt for den de faktisk er

Peder Kjøs sier seg enig i at en del vil kunne føle på dét, både i terapi generelt og i «Jeg mot meg», men forteller at produksjonen sørget for at alle deltakerne fikk mulighet til å mene noe om hva som skulle tas med i etterkant av innspillingen.

– For det er sensitivt. Og derfor var det viktig for oss at alle var fornøyd med måten de ble fremstilt på og graden av åpenhet.

Anja Catrine Venås er fornøyd med omfanget på det hun delte i «Jeg mot meg».

– Jeg sitter fremdeles igjen med egne ting, selv om mye er «ute der». Og en sånn serie vil ikke avdekke hele min livshistorie. Det er kun noe som er tatt med, og det er helt greit.

Det var faktisk Anja selv som ba produksjonen om å ta med mer enn det som inngikk i den opprinnelige avtalen.

– Jeg hadde for eksempel sagt nei til å ha med kjæresten min. Men så synes jeg det ble rart å ikke ha han med. Derfor pratet jeg med han og så ble han med likevel, i et veldig kort klipp.

Alle har behov for å gjemme seg. Vi trenger et sted som bare er vårt

At unge mennesker i en sårbar fase blottlegges i offentligheten, har skapt steile fronter blant psykologer. Psykolog Anne-Kari Torgalsbøen er blant dem som er kraftig provosert. Hun er tidligere nestleder for Norsk psykologforening, spesialist i klinisk psykologi og professor ved Psykologisk institutt. I Aftenposten har hun kritisert Peder Kjøs for å svekke tilliten til psykologer, fordi han – etter hennes mening – bidrar til at mediene utnytter unge mennesker i en fase av livet der de har et stort bekreftelsesbehov.  

«Betydningen av å være åpen om egne vansker kan være en reaksjon på at vi tidligere var mer lukket, mer opptatt av diskresjon. Omkostningene var at vanskene og skammen vokste fordi de ble undertrykt eller skjult. Men det har skjedd en uheldig utvikling der åpenhet nå fremstilles som noe vi har ubetinget godt av», skriver hun.

Foto

Anne-Kari Torgalsbøen, professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, har i et avisinnlegg kritisert Peder Kjøs for å bidra til at mediene utnytter unge mennesker i en fase i livet der de har et stort bekreftelsesbehov. Foto: Universitetet i Oslo

Torgalsbøen er også kritisk til hvordan serien bruker filmklipp av deltakernes private hverdag for å øke underholdningsverdien til gruppeterapien med Peder Kjøs.

«Ikke bare får seerne være med inn i terapirommet, men vi skal også få «kikke inn» i ungdommenes til dels utleverende privatliv. Hele konseptet selges inn under betydningen av å være åpen om psykiske vansker, hvor modige deltakerne er, samt avmystifisering av hva som foregår i terapi», fortsetter hun.

 «De er modige». Dét er det lett å tenke om de åtte deltakerne i «Jeg mot meg». I serien fortalte deltagerne om vanskelige forhold hjemme, selvmordstanker og skjøre selvbilder. Om spillavhengighet og rus. Om å være barn i et land hvor det er krig. Og mye, mye mer.

Et tema psykologer er opptatt av i terapi er at man å lærer seg å regulere seg selv i den relasjonen man har til andre; hva deler man – og hva deler man ikke – med hvem. Hva skjer da, når man deler så mye med «alle»? Viskes de grensene man prøver å skape bort av selve prosessen? Jeg spør Peder Kjøs.

– Noe av det som er spesielt for terapeutiske samtaler, er jo nettopp at man tematiserer dette i stor grad ved å åpne et refleksjonsrom. Det lukkede rommet er ofte for stort, og man har derfor ikke fått til en god refleksjon rundt de vanskelige tingene, forklarer Kjøs.

Det du ender opp med å dele offentlig, er noe som aldri kan tas tilbake

Psykolog Hedvig Montgomery har på sin side inntrykk av at det er mye «liksom-nært» som deles.

– Folk deler det som passer. Og kanskje er dét en vel så stor bekymring, fordi det blir mer fremstilling og mindre «ekte» igjen når man deler.

Torgalsbøen er blant dem som har stilt spørsmål ved hvordan man skal kunne leve sitt privatliv når man har blottlagt sitt innerste og mest sårbare. I Aftenposten uttrykker hun bekymring over at historiene som blir fortalt på TV er vanskelige å korrigere i ettertid.

En fellesnevner for deltakerne i «Jeg mot meg» og mange andre som er åpne om psykiske vansker, er at de ofte ikke mer enn 20 år, kanskje yngre. De er i en fase av livet der de fremdeles bygger sin identitet: Hvem er jeg? Og hvem er jeg i forhold til andre? I et forsøk på å lande trygt i voksenlivet, famler mange fremdeles litt i blinde.

– Hvis man er åpen om egne vansker på nasjonal TV i så ung alder, er det ikke en fare for at det i for stor grad kan bli en del av identiteten?

– Det er selvfølgelig en mulighet for at det blir en slags rolle, svarer Peder Kjøs.

Han tror imidlertid at en slik rolle er på godt og vondt, at ingen velger en slik rolle hvis de har lyst eller mulighet til å velge andre roller.

– Men kan det ikke bli hengende litt ved en?

– Jo, det gjør jo det. Og det er en sjanse man tar. Alle vet det. Men jeg tenker at deltakerne har jobbet hardt, vært modige og tøffe, og vist frem noe bra. Det er noe de skal være stolte over, og ikke skamme seg over, sier Kjøs.

– Derfor ble jeg så forundret over Torgalsbøens kritikk; det er som om hun tenker at det de viser frem er så skammelig.

Foto

Psykolog Peder Kjøs er opptatt av endringsprosessen, hvordan man kan få det bedre. Det er dét han ønsker å vise i «Jeg mot meg», forteller han. Foto: Andris Søndrol Visdal, NRK

– Jeg dyrket nesten min egen sykdom, forteller Anja Catrine Venås.

Hun gikk alene med de vanskelige følelsene og identifiserte seg veldig med å være deprimert.

– Selv om jeg ville ut av det, så ville jeg ikke likevel.

Nå opplever hun heldigvis at hun har kommet ut av det, til tross for at flere vet om det hun slet med. Samtidig synes hun det er rart at så mange vet hvor tøft hun hadde det. Når hun går på bussen for eksempel, kan hun se seg rundt og lure på om noen har sett henne på TV. Hun ler litt av seg selv i andre enden av telefonen.  

– For hvis jeg merker at noen ser på meg, føler et blikk, kan jeg lure på om det er fordi jeg var med i serien eller om jeg bare har noe rart i ansiktet.

Det Ann-Mari Lofthus er mest bekymret for, er at åpenheten blant unge kan få uheldige konsekvenser senere i livet. Ikke minst i arbeidslivet.

– Før reportasjen om meg ble sendt på TV, sa broren min: «Nå vil du aldri få jobb i Næringsparken». Og visst hadde han rett, det var utopi at jeg skulle få jobb der.

Dette er unge mennesker i ­sårbare faser av livet

For Ann-Mari har kjent på de negative ettervirkningene. Åpenheten har blitt brukt mot henne. Og i dagens digitale hverdag er hun redd det vil få enda større konsekvenser for yngre generasjoner.

– Jeg har opplevd at en personalsjef søker opp informasjon om at jeg tidligere hadde bipolar lidelse type II og lurer på hva det vil ha å si for arbeidsutførelsen min. Det er like ille som å bli spurt om man er gravid. Like ille!

Hun forstår at arbeidsgiver stiller spørsmål når informasjonen faktisk er kjent. Men nettopp fordi hun har erfart hvordan arbeidsgivere tenker, er hun svært kritisk til at unge deler «all verdens» på internett og TV. Hun tror ikke det vil være en fordel, men snarere en ulempe, i arbeidslivet.

Tilbakefallet kommer våren 2013. Hilde Johanne Karlsen forstod at hun var i ferd med å få anoreksi igjen.

– Jeg tenkte at «dette kan enten gå bra eller veldig dårlig», og begynte å blogge for å «forske» på hvordan det ville gå. Og så gikk det innmari dårlig.

Hun ble veldig syk, men nå går det heldigvis bedre.

Det er en regntung dag i Oslo, og vi er langt ifra de eneste som har søkt tilflukt på kafé. Hun har kledd seg godt, med rosa lue og fleece-genser. Inne i kafeen er det nesten overveldende varmt. Hun smiler. Men det er noe spørrende i blikket, kanskje er hun spent på det vi skal prate om. Dette er tredje gang Hilde har sagt ja til å bli intervjuet. Hun er godt forberedt, og legger en liten huskelapp på bordet.

– Når folk leser det jeg har sagt, skal det ikke virke som om jeg slenger med leppa. Det skal være gjennomtenkt.

Foto

– Jeg vil ikke såre noen. Noe av det viktigste for meg er at det jeg forteller ikke skal gå utover noen andre, sier Hilde Johanne Karlsen, som har delt sine erfaringer med å ha anoreksi på bloggen sin. Foto: Privat

Stemmen er rolig når hun forteller at hun har kjempet en nådeløs og kanskje unødvendig hard kamp mot anoreksien. Hun ba selv om hjelp da hun skjønte at hun var i ferd med å bli syk. Det fikk hun ikke. Hun var ikke syk nok.

– Men da jeg omsider fikk hjelp, et halvt år senere, var jeg døden nær. Jeg var alvorlig undervektig og misbrukte smertestillende medikamenter. Jeg kunne ha dødd. Hjertet kunne ha stoppet.

Hilde blogget anonymt gjennom hele sykdomsforløpet. Etter hvert opprettet hun en ny, anonym blogg som kun handlet om tilfriskningsprosessen.

– I begynnelsen var bloggen et slags hjelpemiddel for å holde meg selv «accountable» i tilfriskningsprosessen. Det sa meg noe om hvor jeg var i prosessen og fikk frem variasjonen, for det er slettes ikke en lineær prosess, men en blanding av opp- og nedturer.

Siden den gang har hun forsøkt å koble sine egne erfaringer til den offentlige helsedebatten ved å bruke seg selv som et eksempel, og på den måten løfte debatten til et høyere nivå.

– Erfaringen min blir et bilde på fagkunnskapen, men kan i blant også problematisere og utfordre forskningen.

Hun 39 år og vet at det fortsatt råder en forestilling om at anoreksi er noe som kun rammer usikre tenåringsjenter.

– Hvis jeg skal formidle noe, må jeg gi en ekstra dimensjon. Jeg kan ikke være enda en 22-åring som står frem med anoreksi-fortellingen sin. Min innfallsvinkel har vært at siden jeg har en doktorgrad i sosiologi og leser mye forskning om spiseforstyrrelser, kan jeg knytte mine egne erfaringer opp mot forskningen.

Jeg dyrket nesten min egen sykdom

Hva hun deler, og på hvilken måte, er hun svært bevisst på.  

– Det handler jo om hvordan jeg er interessert i at folk skal se meg. Jeg vil ikke være en tragisk historie, men heller ikke en solskinnshistorie. I min formidling vil jeg både vise styrken som kreves for å bli friskere, og samtidig være tydelig på at tilfriskning ikke er en kjapp prosess fra tragisk til magisk.

Det er også viktig for henne å ikke bli sett på som svak, selv om hun er klar over at hun var innmari sårbar når sykdommen stod på som verst.

– Noen av de sterkeste menneskene jeg vet om, er de som har stått eller står i psykisk sykdom. Det er ikke en karakterbrist.

Likevel var frykten for hva andre ville tenke om henne en viktig grunn til at hun blogget anonymt. Det er særlig fremtidige arbeidsgivere hun tenker på.

– Da jeg fikk tilbakefall, hadde jeg nylig startet i ny jobb. Siden jeg i utgangspunktet er en veldig samvittighetsfull og hardtarbeidende person, følte jeg at jeg feilet fullstendig som ansatt; jeg kom inn i ny jobb og klarte meg først fantastisk bra, men så havarerte jeg totalt. Da skammet jeg meg noe inderlig.

Noe av det viktigste for meg er at det jeg forteller ikke skal gå utover andre

Hun fryktet at det ikke bare ville påvirke daværende arbeidsgivers syn på henne, men at det også ville påvirke potensielle andre arbeidsgiveres syn på henne i fremtiden.

– Jeg var jo åpen med både familie, venner og jobben min om at jeg hadde anoreksi, så det var ingen hemmelighet. Men samtidig så visste jeg at det graves i folk på internett, og det er ikke alle detaljer som er bra at alle vet om. Derfor var det viktig for meg å blogge anonymt.

– En stor det av identiteten min ligger i å være en ressurs som arbeidskraft. Derfor er jeg kjemperedd for å bli stående utenfor arbeidsmarkedet.

23 år gamle Anja Catrine Venås kjenner ikke på den samme bekymringen som Hilde og Ann-Mari når det gjelder fremtidige arbeidsgivere.

Anja mener at det absolutt er noe man må tenke gjennom før man velger å være åpen om egne vansker, men hun tror ikke det vil være negativt for hennes egen karriere.

– Hvis jeg skulle blitt lege eller advokat, hadde det kanskje vært litt problematisk. Men jeg vil jobbe innenfor PR og da er vel egen erfaring ganske positivt, sier hun undrende.

Foto

Til kritikk om mobbehistorier som viser bare den ene partens versjon, svarer Kjøs at de i «Jeg mot meg« har prøvd så godt de kan å beskytte den andre parten. – Men det er klart her er det én person som forteller sin ­historie. Og de har lov til å fortelle. Foto: Andris Søndrol Visdal/Anti

Å være åpen om psykiske lidelser i offentligheten kan virke inn på mer enn eget liv og egne jobbmuligheter. Det kan også påvirke venner og familie. De kan, på en indirekte måte, bli eksponert når noen i deres nærhet er åpne om sitt strev. Hvordan skal man klare å ivareta deres følelser og behov oppi det hele?

Hilde Johanne Karlsen har tenkt mye på dette. Hun forteller at hun har opplevd at familie og nære venner har støttet henne i valget om å være åpen.

– Men man må ikke glemme at pårørende går gjennom et lite helvete når noen blir veldig syke av enten fysisk eller psykisk sykdom. Derfor har jeg følt at de har fått nok; de skal i hvert fall ikke lide ytterligere på grunn av min åpenhet.

I serien «Jeg mot meg» er grensene for eksponering av pårørende blitt forskjøvet. Deltagere har snakket om venner og familie, og flere har filmet sine nærmeste med håndholdt kamera. Dette er kanskje «god historiefortelling» på TV, men det står i kontrast til en faktor som psykologer er pålagt å ta hensyn til når de jobber med terapi: å beskytte både pasient og pårørende fra unødvendig inntrengen i privatlivets fred.

En psykolog har i utgangspunktet ikke en gang lov til å si «hei» til en pasient når de to sees på gata, med mindre pasienten hilser først. Utenfor terapirommet skal ikke pasienten måtte tilkjennegi at hun eller han har noe med en psykolog å gjøre. Det er privat. Psykologer skal heller ikke søke informasjon om pasienten og hans eller hennes familie og venner uten å spørre pasienten. Så strengt er det

I «Jeg mot meg» er det blitt vist videoklipp av stusslige familiefrokoster og voldsomme krangler som en del av gruppeterapien. Vi ser og hører en mor og en datter som krangler høylydt. De sier ting til hverandre som det er lett å tenke at de vil angre på i ettertid.

Psykolog Peder Kjøs medgir at familie og venner blir eksponert på en indirekte måte gjennom serien, men argumenterer med at dette i stor grad handler om å ivareta presseetikken på en god måte. Eksempelvis var det deler av videomaterialet som ble klippet bort fordi måten de nærmeste ble fremstilt på ikke egnet seg på TV.  

– Men er ikke dette problematisk fra et psykologfaglig perspektiv?

– For så vidt. Men det er jo likevel slik at terapi ofte handler om relasjoner, gjerne problematiske relasjoner. Man kan derfor ikke gå i terapi uten å bevege seg inn på det temaet.

I et lukket terapirom blir det du forteller værende i rommet. Ingen andre enn deg selv og terapeuten vet hva som blir sagt. Når terapien sendes på TV kan «alle» høre hva som blir sagt, inkludert de personene du kanskje aller helst vil få en bedre relasjon til. Som psykolog Hedvig Montgomery har påpekt, så kan det ligge en risiko i dette – særlig hvis de nærmeste ikke kjenner seg helt igjen i det som blir fortalt.

De har lov til å fortelle

Både Anja og Hilde forteller at de har tenkt mye på hvordan deres egen åpenhet kan påvirke de nærmeste.

– Jeg var veldig redd for hvordan de skulle reagere. Skikkelig nervøs, sier Anja.

Hun var ekstra spent på hva hennes egen familie ville si, for det var ikke alt de visste før «Jeg mot meg» ble vist.

Hilde har på sin side vært veldig nøye med å forsikre seg om at alt hun har delt i media, er ting hun har snakket med nære venner og familie om på forhånd.

I ettertid har det likevel hendt at hun har lurt på om enkelte ting var feil å dele, fordi hun har følt at noen kan gå inn på bloggen og lese det hun har skrevet og tenke at hun anklager dem for noe som har skjedd.

– Jeg vil ikke såre noen. Noe av det viktigste for meg er at det jeg forteller ikke skal gå utover noen andre. Og det er en del jeg har sensurert bort, selv om jeg blogget anonymt, fordi jeg hadde dårligere dømmekraft da jeg var sykere.

– Du tenker at det å dele er ditt valg, ikke et valg du kan ta på vegne av andre?

– Ja.

Det er bekmørkt. Bilen beveger seg langsomt mot barneskolen. Anja er fattet, men stiv i blikket. Hun trenger lange pauser mellom hver setning. Så lange at vi på andre siden av skjermen rekker å kjenne på angsten. Det er et snev av sinne der også.

Stemningen blir etter hvert mer anspent. Hun må bevege seg, virker plutselig urolig.

– Jeg har ikke lyst til å si at jeg ble mobbet, for jeg synes ikke mobbing er et fint ord, sier hun, i det bilen kjører videre i høstregnet.

– Men hvordan faen skal man ellers forklare det der?

Hun stopper bilen. Kinnene er røde og øynene fylt av tårer.

– Jeg føler meg som tidenes svakeste idiot, som sitter og gråter over noe som skjedde for så mange år siden. Kanskje det egentlig er sånt som alle skal tåle? Men jeg tålte det ikke.

Denne scenen er fra et av videoklippene Anja viste frem i «Jeg mot meg». Etter klippet tas seerne med tilbake til gruppeterapien med Peder Kjøs og de andre. Anja virker anspent. Det er tøft å vise seg så sårbar.

– Plutselig var det ingen som likte meg. Mine nærmeste venner bare bestemte seg for at de ikke ville være venn med meg. De sa stygge ting når jeg gikk forbi, snudde ryggen til meg, forteller hun.

Det er tydelig for seerne at det er vondt for henne å fortelle. Likevel sitter hun helt rolig med blikket festet i gulvet. Hvis hun hadde løftet det, hadde hun møtt åtte interesserte og medfølende blikk.

Dette er Anjas historie. Hun ble mobbet og frosset ut av vennegjengen på barneskolen. Slik var hverdagen. Verken navn eller personbeskrivelser deles. Men vennegjengen vet hvem de er. Kanskje finnes det andre versjoner av den samme historien?

– Har du vært redd for at de skal ha en annen opplevelse og føle seg urettferdig fremstilt gjennom det du forteller på TV?

– Det har jeg vært veldig redd for. Det var min største frykt med hele opplegget, svarer hun, før jeg rekker å stille spørsmålet ferdig.

Men det er også dette hun også har trodd hele livet; at hun har gjort det til sin sannhet uten at det egentlig har skjedd noe. Responsen hun har fått i ettertid tyder imidlertid på at det hun forteller også er gjenkjennelig for andre, forteller hun.

– Jeg har fått meldinger fra folk som sier at de ikke var klar over at det var så ille, men at de så hva som foregikk. Og flere av dem har sagt unnskyld tidligere, men jeg tror likevel ikke de har forstått før nå hvordan det har gått inn på meg og preget meg i så lang tid.

Det er verdifullt at noen tar støyten og viser frem vår ­psykiske helse.

Reportasjer om mobbing er noe av det som skaper hodebry for psykolog Hedvig Montgomery.  

– Hvis man ikke har tenkt gjennom dette på forhånd, så blir det helt feil, sier hun.

Dette engasjerer, og provoserer psykologen. Hun forteller at hun opplever at man ofte går langt over grensen når slike historier fortelles, med tanke på at det er barn som er omtalt i begge roller. Hennes inntrykk er at man gjør det om til heltehistorier og rene fortellinger om ofre og overgripere – uten å blunke.

– Men dette er egentlig sosiale prosesser «gone wrong». Og sannheten er at det alltid er mye mindre oversiktlig en slik det blir fremstilt – hver eneste gang.

Konfrontert med motforestillingene, svarer Peder Kjøs at dette selvfølgelig skal tas på alvor, men han mener at man likevel ikke kan la være å dele egne erfaringer som omhandler mobbing.

– I «Jeg mot meg» har vi prøvd så godt vi kan å beskytte den andre parten. Men det er klart at her er det én person som forteller sin historie. Og de har lov til å fortelle.

– Men hva om den andre parten føler at rollene var omvendt? Hva når en annens versjon blir en «sannhet» på riksdekkende TV?

– Det er klart historier får gjennomslagskraft på TV. Det er det vanskelig å unngå. Men det er heller ikke lett å unngå dette når du beveger deg ute i verden. Man må regne med at historier noen ganger blir fremstilt på en måte du ikke er enig i, sier Kjøs.

Samtidig påpeker han at det er ekstremt viktig med nennsomhet og forsiktighet når man åpner opp for slike samtaler.

Åpenhet om psykiske vansker er kommet for å bli. Psykolog Hedvig Montgomery tror derfor at de utfordringene som følger med, er noe den unge generasjonen må klare å løse. Men hun påpeker at fullstendig åpenhet ikke i seg selv er nok til å fjerne stigma.

– Å ha det vanskelig vil alltid være vanskelig. Jeg tror ikke det er stigmaet rundt åpenhet som gjør det forferdelig å være lammet av angst og depresjoner eller at det er det som gjør at du ikke klarer å forholde seg til andre mennesker på en vanlig måte. Det vanskeligste er at du har det vanskelig.

Samtidig tror hun åpenheten kan gjøre oss flinkere til å møte hverandre på at «okei, så vanskelig er dette».

Peder Kjøs har ikke som mål om at alle skal være åpne. Men han mener det er verdifullt at noen tar støyten og viser frem vår psykiske helse.

– Det er bra at noen gjør det, fordi det utløser et gjenkjennelig aspekt. Når noen forteller, får andre vite at «jeg er ikke alene». Den tilbakemeldingen jeg får oftest, er at «dette hadde jeg trengt å høre» eller «det dere snakket om der, gjorde at vi kunne starte den samtalen vi ikke har turt å ta».

Hedvig Montgomery er da heller ikke motstander av serier som «Jeg mot meg», men hun mener at denne typen deling krever en risikovurdering, som de unge ikke bør ta helt på egen hånd. Det psykologen frykter, er at unge som deler, på sosiale medier eller i TV-serier, skal miste kontrollen over egen historiefortelling og sine nærmeste relasjoner. Å dele vil alltid innebære en risiko.