Frivillighetens forandringer

Kristin Strømsnes er professor ved Universitetet i Bergen. Hun er blant annet opptatt av politisk deltakelse, sosial kapital og frivillig sektor, og forskningen hennes har bidratt til den nye boken «Scandinavian Civil Society and Social Transformations» fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Den peker på seks trender innenfor frivillighet:

• Antallet medlemmer i organisasjonene synker, men nordmenns tidsbruk på frivillighet er stabil.

• Organisasjonene må tilpasse seg mer selektive deltakere og frivillige.

• Organisasjonene svekkes i områder der folkebevegelsene tradisjonelt var sterke.

• Antallet nasjonale organisasjoner øker, blant annet hjulpet av digitalisering.

• Det blir færre religiøse organisasjoner.

• Forholdet mellom stat og sivilsamfunn er i endring.

Bruker like mye tid

– Er det slik at det kun er den totale tidsbruken som er stabil; at noen bidrar vesentlig mer og andre betraktelig mindre sammenlignet med tidligere?

– I den nyeste av våre undersøkelser svarte 61 prosent at de hadde deltatt i frivillig arbeid det siste året, og det er noenlunde det samme som tidligere. Både andelen som bidrar og tidsbruken er stabil, sier Kristin Strømsnes.  

Ifølge forskeren er en stor del av frivilligheten i Norge knyttet til idrett og fritid, og gjennom det frivillige arbeidet er folk med på å løfte frem både seg selv og andre.

– Dette er kjernen i den norske frivilligheten. Du gjør noe for fotballaget ditt eller barnas idrettslag – du stiller opp.

Medlemsflukt

Forskernes analyser viser at måten vi innretter frivillig innsats på har endret seg. Én av trendene er at det er færre av de frivillige som sier at de er medlemmer i organisasjonen de gjør frivillig arbeid for. Tidligere var det mer vanlig å gjøre en frivillig innsats for en organisasjon man var engasjert i over lengre tid. Nå er det flere som gjør en innsats for flere ulike organisasjoner – man har ikke den forpliktelsen i et medlemskap på samme måte lenger.

Norsk Folkehjelp, en av våre største hjelpeorganisasjoner, jobber både innenfor og utenfor landets grenser, er medlemsstyrt og helt avhengige av frivillig engasjement. Jon Halvorsen har vært aktiv i organisasjonen i en årrekke, og sitter i dag i ledergruppen. Han forteller at Norsk Folkehjelp ikke kjenner seg igjen i trenden med synkende medlemstall.

Foto

Jon Halvorsen i Norsk Folkehjelp tror at frivillige var opptatt av selvrealisering før også, men at vi har endret måten vi snakker om det på. (Foto: Norsk Folkehjelp)

– Vi har hatt perioder med nedgang, men da har vi iverksatt tiltak. Vi er i vekst og det har vi egentlig vært hele veien siden 2009. Så det jeg tror, er at i den grad trenden stemmer, så handler det like mye om at vi må tilpasse oss en moderne hverdag. Hvis vi spisser tilbudet og kommunikasjonen, er mye gjort.

Han tror at måten organisasjoner jobber på reflekteres i medlemsutviklingen.

– Vi må ikke tenke at mennesker ikke er interessert i å være medlemmer. Det blir jo først en utfordring hvis man ikke oppleves relevante lenger.

«Amatørene» mindre viktige

Halvorsen kjenner seg imidlertid igjen i at flyktigheten blant medlemmene er noe større enn tidligere, særlig hos ungdommen.

I den nye boken pekes det på at organisasjonslivet preges av mer løst tilknyttede frivillige. Dermed blir det også mindre deltakelse i meningsdannelse og beslutningsprosesser, noe forsker Kristin Strømsnes mener kan være uheldig.

– Det ligger jo en demokratisk skolering i organisasjonslivet. Det har ofte vært der man har lært hvordan demokratiet fungerer; organisasjonen har hatt en demokratiskoleringsfunksjon, sier hun, og legger til at det har skjedd en spesialisering og profesjonalisering i organisasjonslivet, der «amatørene» har blitt mindre viktige.  

– Og jeg tror man mister noe når tilhørigheten blir mer flyktig.

– Hva er det vi mister?

– Langsiktighet har en verdi i seg selv; å jobbe sammen for noe over tid. Men både flyktighet blant medlemmer og digitalisering gjør at aksjoner og engasjement ofte blusser opp raskt og så detter til jorden igjen like fort.

Den digitale fallgruven

En annen trend forskerne ser, er at digitalisering har gjort det enklere å organisere seg. Hvem som helst kan lage nettbaserte kampanjer fra sin egen stue, og frivillig deltakelse er kun et tastetrykk unna.

– Utgjør dette en ytterligere begrensning – ved at medlemmene ikke får dekket de samme behovene som tidligere, for eksempel tilhørighet og fellesskap gjennom et medlemskap? 

– Ja, absolutt. Det foregår en stor debatt rundt viktigheten av nettopp dette, fordi mange er bekymret for om man taper noe. Litteraturen rundt sosial tillit handler i stor grad om dette: Betydningen av å møtes ansikt til ansikt for å løse problemer sammen, som igjen gjør at man opparbeider seg tillit til andre mennesker. Det er helt klart at digitaliseringen kan ha uheldige konsekvenser for dette, sier Strømsnes. 

Foto

Frivillige organisasjoner må tilpasse seg mer selektive deltakere og frivillige, viser en av trendene som er omtalt i en ny bok redigert av Kristin Strømsnes, professor ved Universitetet i Bergen, og Bernard Enjolras ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. (Foto: UiB)

Jon Halvorsen i Norsk Folkehjelp er enig i at dette er viktige dilemmaer.

– Det kan jo være fristende å erstatte kurs og møter med e-læring og selvstudium. Men det er når folk går på kurs at de er mest motiverte. Så det er viktig at vi er oss bevisste; vi må ikke erstatte det som er morsomt, spennende og viktig med en dataskjerm.

Han mener det krever klokskap å få til dette på en god måte; å bruke digitale hjelpemidler akkurat der det bidrar til motivasjon og ellers bruke det som et verktøy til å forenkle standardiserte oppgaver, for eksempel regnskap.

– For vi må være ekstremt forsiktige, så vi ikke ødelegger betydningen av sosiale relasjoner og andre psykologiske og sosiale behov som dekkes gjennom frivillig engasjement.

Selvrealisering viktigere

Flere enn før ønsker å realisere sine personlige mål, heller enn å la sin frivillige innsats styres av målene og interessene til en bestemt organisasjon, slås det fast i den nye boken. Selvrealisering er blitt en viktigere motivasjon for de frivillige.

– Hva tenker du om dette? Tror du vi er mer navlebeskuende enn før?

– Jeg ser ikke på selvrealisering som et fy-ord. Men det er nok noe i det, sier Jon Halvorsen. Han tror det er riktig at selvrealisering er en motivasjon, og viser til at folk er på jakt etter kompetanse og erfaringer – noe som har en nytteverdi for CV-en og ellers i arbeidslivet.

– Men er det noe galt i det? Det vil være få arbeidsgivere som ikke vet å verdsette at arbeidstakere har kompetanse og engasjement.

Halvorsen tror at det var litt sånn før også, men at vi har endret måten vi snakker om det på. Han mener også at Norsk Folkehjelp har lykkes med å være tydelige på akkurat dette.

– Vi kan tilby oppgaver som krever mye – man får erfaringer på godt og vondt – og bygger kompetanse og nettverk. Så det er noe i det, selvrealisering er viktig.

Levedyktig engasjement

Ifølge forskerne engasjerer vi oss altså fremdeles i frivillig arbeid, men vi gjør det på en litt annerledes måte enn tidligere. Jon Halvorsen mener på sin side at forskning som dette ikke er hugget i stein, men sier at de må bruke denne typen kilder til å jobbe med endringer.

– Vi må hele tiden spørre oss: Hva er det vi kan gjøre noe med? Vi må treffe folk med et budskap som er relevant.