Mor Aases død er ofte en scene som gjør stort inntrykk, slik er det i denne oppsetningen også. Peer er en kjærlig sønn med et nært forhold til sin mor. Til venstre den gamle Peer, Toralv Maurstad, som minnes fortiden. Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
Et drama uten frelser
I forestillingen som går på Det norske teatret for tiden er Ibsens lange lesedrama ikke bare kuttet adskillig ned, men også klippet i stykker og satt sammen på ny. Scenene kommer ikke når du venter dem. Vi hører om løken som tilsynelatende er uten kjerne, vi hører om Peers drømmer om å bli keiser over hele verden, vi ser Peer i Afrika hvor han skryter av seg selv og sin rikdom overfor en internasjonal gruppe av sleipe forretningsmenn. Vi er vitne til mor Aases dødsscene, vi er med Peer på hans besøk i dårekisten i Kairo, vi møter Dovregubben (spilt av en kvinne!). Presten ved graven dukker opp (også spilt av en kvinne!), det gjør også Anitra – og selvsagt Solveig.
Dilemma
Er Peer Gynt mannen som gikk utenom alt det vanskelige, ikke valgte riktig og som svek seg selv? En som ikke ble det han var eslet til å være? Eller kan dette også være historien om et menneskes utvikling og overlevelse, fra ungdom til alderdom?
Men alle skikkelsene er nedtonet – unntatt én; knappestøperen. Han er Peers konstante følgesvenn, som en dødens og dommens budbringer går han stadig ved Peer Gynts side. For det er Peers indre liv som gestaltes på scenen. Personene lever i Peers indre. Minnene kommer opp i bevisstheten i bruddstykker, ikke kronologisk.
Mannen som svek seg selv
Sju voksne menn gestalter Peer Gynt. Pluss en liten gutt som spiller Peer som barn. Og i tillegg selvsagt Toralv Maurstad (92), som spiller Peer for gud-vet-hvilken-gang. Maurstad er mest en tilskuer til de andre Peer-ene; hans gamle Peer er tilstede og observerer yngre utgaver av seg selv.
– Peer Gynt er en historie om et menneskets utvikling og overlevelse, fra ungdom til alderdom, sier religionshistoriker Brita Pollan, som viser til at Peers ulike livsfaser reflekterer kulturene der han befinner seg. Foto: Nina Kraft
Maurstad fører ordet i begynnelsen og i sluttscenen. Helt til slutt tar den lille gutten, som spiller Peer som barn, gamle Peer i hånden og fører ham ut fra scenen – og formoder vi – ut av livet.
– Regissørens grep er både tydelig og samtidig noe uklart, kommenterer Brita Pollan, religionshistoriker og forfatter.
– Dette er egentlig en dypt tradisjonell oppsetning, til tross for klippe-og-lime-teknikken. Vi får nok en gang Peer som mannen som gikk utenom og ikke valgte riktig ved hver korsvei, som svek seg selv og som ikke ble det han var eslet til å være.
– Er det et tema som publikum i dag vil kjenne igjen og være opptatt av?
Oppsetningen legger vekt på Peerstormannsgalskap – han vil bli keiser, gjerne over hele verden! Den middeladrende Peer foran, den eldre Peer bak. Foto: Stid Ove Dirdal, Det Norske Teatret
– Det tror jeg. Mange har vel i øyeblikk tenkt på sine valg i livet, og på at man ikke alltid valgte rett. Allikevel er det kanskje færre som frykter dommens dag og konsekvensene etter døden. «Peer Gynt» er et kristent drama på samme måte som «Brand», slik jeg oppfatter det, hvor det handler om å redde sin sjel i livets siste øyeblikk. Brand reddes innenfor en luthersk-evangelisk tradisjon ansikt til ansikt med Gud, ved å innse at Gud er kjærlighet. Mens Peer Gynt reddes av en kvinneskikkelse som åpenbart er påvirket av katolske forestillinger om Maria, som er den som går i forbønn for og tilgir selv de største syndere. Ibsen befant seg jo også i det katolske Italia da han skrev «Peer Gynt». Når denne oppsetningen lar Peers liv slutte med at han tar seg selv i hånden som den han var som liten gutt, kan det kanskje tolkes kristelig ut fra et Jesuord som sier at hvis man ikke blir som et lite barn, kommer man ikke inn i himmelen, men det tror jeg kanskje ikke har vært regissørens mening med dette grepet.
Me-me-me-generasjonen
– Hva tror du egentlig at regissøren mener?
Mange har vel i øyeblikk tenkt på sine valg i livet, og på at man ikke alltid valgte rett
– Jeg vet ikke. Hvis han mener at vi frelser oss selv, vil vel mange være enige i det.
– Dagens publikum leser selvhjelpsbøker om å bli «den beste utgaven av seg selv» – og ender med å bli «seg selv nok»?
Scenografien ved Arne Nøst er poetisk og imponerende, enten Peer befinner seg i Dårekisten i Kairo eller hjemme på tunet. Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
– Det er et moralistisk perspektiv jeg ikke har noen kommentar til, men det er åpenbart slik Ibsen fremstiller Peer. Han har vært seg selv nok, det vil si en som ikke har tenkt på andre enn seg selv, og det er det han trekkes til ansvar for. Hvis man ikke tror på noe liv etter døden, gir det liten mening å finne ut hvordan man egentlig burde ha levd livet hvis dette skjer først like før man dør. Da er livet her og nå, og det gjelder å få mest mulig ut av det mens man lever. Men i et kristent perspektiv hvor livet etter dette er det viktigste og varigste livet, er det et mål med livet å erkjenne hvilken synder man er, og det er tidsnok på dødsleiet. Den som erkjenner sin synd, er klar for nåden.
– Synes du regissør Eirik Stubø burde holdt seg nærmere det Ibsen trolig intenderte? Kan man ikke finne nye muligheter i en eldre tekst, særlig i en så lang og innholdsrik tekst som denne?
– Jeg har sett veldig mange Peer Gynt-oppsetninger og egentlig funnet alle interessante, også denne. Ibsen selv trodde jo ikke at dette stykket egnet seg for scenen i det hele tatt, og hadde vel flere typer ideer mens han skrev det. Utgangspunktet skal ha vært å fremstille norsk selvgodhet, men dramaet inneholder jo mye mer enn det når han lar denne bygdegutten frelses i siste akt.
Hvis han mener at vi frelser oss selv, vil vel mange være enige i det
Peer Gynt
- drama av Henrik Ibsen
- skrevet 1967, uroppført på Christiania Theater i 1876
- et langt «lesedrama» på vers, som ikke var ment å spilles på en scene
- skrevet rett etter «Brand», de to hovedpersonene blir regnet som hverandres motsetninger
- fullført da Ibsen bodde i Sorrento i Italia
- kom etter Ibsens tidlige, ofte historiske dramaer, hvorav mange nesten ikke spilles lenger, og før «nutidsdramaene» som «Et dukkehjem», «Villanden», «Gjengangere» og «Hedda Gabler»
- oppsetningen på Det norske teatret har Erik Ulfsby som regissør
– Jeg synes Peers religiøsitet i Ibsens tekst virker så komisk enkel, som et gjenskinn av Mor Aases barnetro, skjønt hun fremstår som mye mer sympatisk. Er han så religiøs, har han ikke et litt primitivt og komisk forhold til Gud?
– Det finnes mange nivå av gudstro, og jeg vet ikke om jeg synes mor Aases er primitivt. Hun har en kjærlighetsevne som ikke er primitiv, og det er også en del av et kristent virkelighetsbilde at kjærligheten er viktigere enn alt annet. Peer forhandler med Gud når han sender misjonærer til Kina samtidig som han selger gudebilder, og han tror at Gud har akseptert det regnestykket når skipet hans går ned uten ham om bord. Det er selvsagt primitivt, men slik har mange kristne trodd at Gud var på deres side. Fra kriger er det velkjent. Han prøver seg som muslim og profet i en episode, men motivet er å forføre den arabiske Anitra, og når hun drar av gårde med alt han eier i ørkenen, sier han at de der profet-greiene ikke er noe for ham, han foretrekker egentlig kristendommen. Peer er tilpasningsdyktig og åpen for det som er mulig i situasjonen. Han har et slags askeladdoverskudd som er en del av hans store sjarm.
– Jeg har sett veldig mange Peer Gynt-oppsetninger og egentlig funnet alle interessante, også denne. Ibsen selv trodde jo ikke at at dette stykket egnet seg for scenen i det hele tatt, sier religionshistoriker Brita Pollan. Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
Om et menneskes utvikling
– Jeg foreslår ikke at du skal sette opp Peer Gynt selv, men hvis du hadde gjort det, hva ville du ha betont?
– Jeg hadde vært mindre moralistisk og kanskje lagt vekt på det positive i at Peer aldri glemmer at han er et individ. Peer Gynt er jo en historie om et menneskes utvikling og overlevelse, fra ungdom til alderdom, og jeg ville synliggjort at livsfasene reflekterer kulturen der han befinner seg, i bygde-Norge og i det kristne Europa. Forretningsfolkene han omgir seg med i femte akt, tilhører jo det kristne Europa, men de er like opptatt av penger og makt som ham. Når han forteller at han vil støtte tyrkerne og ikke grekerne i krigen dem imellom, tar imidlertid hans nye europeiske venner avstand fra ham og stjeler båten hans. Der går grensen for dem.
– I mange av Ibsens dramaer anklager kvinner menn for å ha sviktet dem og kjærligheten. I hans siste drama «Naar vi døde vaagner» aksepterer mannen anklagen og forening med kvinnen som gjør krav på ham. Det er vel også et tema i Peer Gynt?
Regissør Erik Ulfsby tar utgangspunkt i møtet mellom Peer og Knappestøperen i siste akt. Peer lurer på hva som var meningen med det hele, og får til svar at det burde han ha hatt en viss aning om. Det er blant de som ikke vet at djevelen finner sitt letteste bytte. Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
– Ja, det er tema som er kjent både fra Ibsens dramaer og annen romantisk tradisjon. Peer innser også i sluttscene at han har sviktet Solveig, men han venter ikke hennes tilgivelse, han forventer tvert imot at hun, i likhet med andre kvinner i Ibsens dramaer, skal anklage ham, og at denne store synden skal frelse ham fra støpeskjeen. Isteden er hun helt uten anklager. Det er en ny vri på en gammel romantisk historie, og som jeg altså mener er påvirket av Mariamyten. Samtidig tror jeg at denne kjærlighetshistorien kan treffe mange som en psykologisk sannhet, fordi de aldri var så forelsket som i henne eller han de først ble forelsket i som unge, og dypt inne i hjertet kan tenke at livet kanskje kunne blitt bedre om det var blitt dem.
Alderdom
– Markedsføringen av denne forestillingen har gitt inntrykk av at nå skal Toralv Maurstad trekke på visdom fra sitt lange liv og sin lange erfaring som Peer Gynt-fortolker og vise oss hva han har lært. Så du det?
Peer, spilt av Toralv Maurstad (t.h), møter knappestøperen, som spilles av Svein Tindberg, helt i begynnelsen av stykket. Selvransakelse ved livets slutt er rammen om stykket. Vil Peer bli med ham for å støpes om? Nei, Peer ber om utsettelse ... Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
– Nei, jeg synes egentlig ikke det, men i mange teatergåeres bevissthet er vel Maurstad nesten identisk med Peer Gynt, så hans livsvisdom aksepteres som uttrykk for Peers. Det har med den lokale Peer Gynt-tolkningen å gjøre, for dette dramaet er jo spilt over hele verden og på andre måter. Originalt ved denne oppsetningen, var at Peer ble spilt av så mange Peer-er. Når han i norsk tradisjon har vært spilt av to generasjoner skuespillere – far og sønn Maurstad og Oftebro – har det understreket at Peer er og blir den samme gjennom hele livet. I tilbakeblikk på livet kan man vel oppleve det som om man har vært mange, men også bare en eneste. Selv oppfatter jeg Peer Gynt fremstilt som en som alltid er klar over at han er den han er, uansett livsfase.
– En annen del av markedsføringen av denne oppsetningen trekker tilbake til en første nynorsk-oppsetningen av Peer Gynt på Det norske teatret i 1848, som teatersjefen den gang, Hans Jacob Nilsen (som også spilte Peer), selv mente ville bli den første oppsetningen uten at Ibsen ville snu seg i graven. Han ville skjære bort all nasjonalromantikk. Er denne Maurstad-forestillingen i slekt med et slikt brudd i oppføringstradisjonen?
– Jeg er ikke så sikker på om 1948-oppsetningen var så mye av et brudd som det regissøren vil ha det til. Slik jeg har lest om dette, var publikum i 1948 mest opprørt fordi Griegs romantiske musikk var erstattet med Sæveruds musikk. Sannsynligvis reagerer få på at det er lite Grieg i denne forestillingen. Den var der jo i Dovregubbens hall, og det er vel den mest kjente snutten.
Det handler om å redde sin sjel i livets siste øyeblikk
Naturen
– Hva likte du best? Jeg ble rørt av mor Aases død, som kom like før pausen og på den måten fikk en prominent plass.
Svein Tindberg er en sterk knappestøper – som samtidig er ganske mild og faktisk omsorgsfull overfor den aldrende Peer. Foto: Stig Ove Dirdal, Det Norske Teatret
– Det er kanskje den fremstillingen av mor Aases død som har gjort sterkest inntrykk på meg. Han som spilte Peer fikk uttrykt både verbalt og gjennom kroppsspråk hvor fortvilet han er over at moren ikke vil trøste ham som kommer fredløs fra fjellet på et siste besøk, men krever hans nærvær og trøst. Der viser han også hvor dypt han har elsket moren.
– Jeg ble også veldig imponert over scenografien, hvor er sterkt preget av natur den var. Det var filmprosjeksjoner med regn og storm, kulisser som forandrer seg, broer over vann – som er typiske dødssymboler, som i innledningsscenen der Peer fristes til å krysse dødens elv, og så brytes broen i to og brukes som skip og på mange andre måter ...
– Ja, scenografien er imponerende, og den understreker også Peers nære forhold til naturen. Det er en side av ham som hele tiden er med ham, hvor han enn er i verden, og som ikke minst er sterkt uttrykt i det siste diktet som Maurstad fremfører, når Peer innser at livet hans er forfeilet:
«Så useieleg fattig kan ei sjel da gå
attende til inkje i det tåkete grå.
Du deilige jord, vær ikkje harm –
Eg trakka ditt gras til inga nytte.
Du deilige sol, du som så varm
har sløst ditt lys i ei folketom hytte.
(...) Ånda er karrig og naturen ødsel,
dyrt å bøte med livet for sin fødsel.»
– Slik jeg tolker dette diktet, er det et uttrykk for at Peer der og da løser seg fra den han har vært og er klar til å slippe taket i livet, slik han har sluppet taket i ulike livsfaser han har passert i løpet av dramaet. Innenfor en buddhistisk frelsesforståelse er det et avgjørende nivå før Nirvana.
