Dødsengelen

NB – ADVARSEL

Denne saken er oversatt fra det tyske magasinet Der Speigel, etter avtale med dem.

Det er blitt kjent at Der Spiegels journalist Claas Relotius – som også har skrevet denne saken – «Dødsengelen» – er tatt i juks. Det er avslørt at enkelte av hans reportasjer og artikler er basert på oppdiktede kilder og hendelser. Foreløpig er 14 av Relotius’ artikler identifisert som «mistenkelige». «Dødsengelen» er ikke en av dem, men  Der Spiegel foretar i disse dager en omfattende gjennomgang for å sjekke alt Claas Relotius har skrevet for dem.

Vi kan derfor ikke garantere om Dødsengelen er en artikkel basert på reelle kilder og profesjonell journalistikk. Men den er foreløpig ikke avslørt som juks, så derfor lar vi den ligge ute på våre sider med denne advarselen, fram til den er erklært som «ekte vare» eller ikke av Der Spiegel.

Knut Petter Rønne
Redaktør, Dagens Perspektiv

Videre følger saken slik den opprinnelig ble publisert i Dagens Perspektiv og magasinet Plot i februar 2018. 

Michelle Carter satt i rettssalen i Taunton, Massachusetts da ordene hun drev kjæresten Conrad Roy inn i døden med ble lest opp. Michelle Carter, 20 år gammel, en ung dame med ansiktstrekkene til ei jente, skulderlangt hår og en blomstrete bluse. Hun ville gjøre et ordentlig inntrykk. Hun ville vise hele USA at hun ikke er den kaldblodige heksen som mange stempler henne som. 

Kameraene som kringkastet prosessen til nasjonal TV stod like overfor den tiltalte da statsadvokatene presenterte bevisene for hennes skyld: en mobiltelefon, sveiset inn i plastfolie; som et gjerningsvåpen. Hundrevis av linjer fra tekstmeldinger som Michelle Carter hadde sendt sitt offer, Conrad Roy, ble fremvist på et meter stort lerret.

SMS, 5. Juli 2014:

• Livet ditt har ingen mening, Conrad. Hvorfor gjør du ikke slutt på det? Hvorfor henger du deg ikke bare?

Statsadvokaten leste med kald stemme. Etter hver setning så hun over på Carter. 

Facebook-melding, 6. Juli 2014:

• Du kan også forgifte deg. Eller du skyter deg. Ikke et eneste menneske kommer til å savne deg. Foreldrene dine kommer til å klare seg.

Carter selv foretrakk ikke en mine, som om meldingene ikke gikk inn på henne. Som om hun ikke hadde skrevet noe av det. 

SMS, 7. Juli 2014:

• Ikke vær feig, Conrad. Du må ta selvmord. Du må endelig ta livet ditt. Hva har du å tape?

Etter den siste meldingen ble det veldig høylytt i rettssalen. Pårørende av den drepte spratt opp fra benkene og skrek etter Carter: «Bitch», «Monster», «Hvorfor gjorde du det?» Michelle Carter snudde seg mot tilskuerplassene. Hun så Roys mor inn i øynene, så at hun gråt, men sa ikke et ord. Hun satt bare der med armene i kors, som et barn som ikke har gjort noe galt. 

Allerede før rettssaken ­hadde begynt, før en unik dom ­skulle avsies, var Carters tekst­meldinger kjent over hele USA

Allerede før rettssaken hadde begynt, før en – også i verdenssammenheng – unik dom skulle avsies, var Carters tekstmeldinger kjent over hele USA. Statsadvokater snakket om en «psykisk henrettelse». TV-reportere hos Fox News omtalte Carter som «pure evil» og «USAs mest forhatte jente». Kommentatorer hos CNN berettet om «et drap via SMS» og om «årets rettsprosess». Amanda Knox, som selv er kjent på grunn av et beryktet drapstilfelle og som selv en gang var anklaget for en bestialsk forbrytelse, sa at Michelle Carter ikke fortjener straff, men hjelp. The New York Times skrev at hun ikke måtte bli urettferdig dømt.

Saken, slik het det seg, førte til at den amerikanske strafferetten ble stående overfor et urgammelt, moralsk og rettslig spørsmål som aldri helt har blitt besvart:

Kan ord drepe? 

Dommeren Lawrence Moniz, en gråhåret mann i svart kappe som tidligere var lærer på highschool, måtte avgjøre om Carters ord virkelig hadde forårsaket kjærestens død. Han måtte finne ut hvilken makt hun hadde hatt over Conrad Roy og hva hun kunne utrette inne i et menneske som ham. Var Michelle Carter skyld i hans selvmord eller var hun uskyldig i henhold til loven? 

I løpet av syv dager i retten fikk dommeren høre hele historien om forholdet deres. Historien om en gutt som led av depresjoner og ei jente som overtalte ham til å ta livet sitt. En historie om to tenåringer som søkte oppmerksomhet, men som først fikk det da livet enten var ødelagt eller brakt til ende. Det er en historie som handler om så mye. Om hvilke bekymringer og frykt foreldrene hadde for barna sine, om dype – ofte usynlige – avgrunner på veien mot voksenlivet: mindreverdighetsfølelser, fortvilet kjærlighet, selvmordstanker, cyber-mobbing. 

Man kan ikke lenger spørre Conrad Roy om disse tingene. Roy er død og frem til denne dagen har Carter tiet, men det finnes mennesker som har gitt dem begge en stemme. Medelever som var sammen med dem hver dag. Foreldre som spør seg hvordan de kunne unngå å legge merke til barnas nød. Advokater som leter etter forklaringer eller motiver. Og det finnes dokumenter: Videoopptak fra rettssalen, tiltaledokumenter og chat-protokoller, over 6000 tekstmeldinger; nesten 400 sider til sammen. Alt dette gir et innblikk i psyken til to unge mennesker, og er til hjelp for å fortelle denne historien.  

Det er i år 2012 Conrad Roy og Michelle Carter tilfeldigvis blir kjent med hverandre. Roy er 16 år, en stille gutt med kort hår som fisker på fritiden og er den raskeste slagmannen på baseballaget. Carter er 15 år, ei lubben jente som spiller piano i kirken. Læreren skryter av oppførselen hennes og hun er skolens beste softballspiller. 

Begge går de i tiende klasse, begge bor i staten Massachusetts, men der ville aldri deres veier ha krysset hverandre. Michelle Carter bor i Plainville, en velstående småby mellom Boston og New York. Faren hennes er leder i en bedrift som selger landbruksmaskiner, moren er eiendomsmegler. Conrad Roy bor en times kjøretur unna, i Mattapoisett; en enkel fiskerlandsby på kysten. Faren lakkerer båter, moren jobber som sykepleier.

De treffer hverandre langt hjemmefra, i vårferien, i Florida. Besteforeldrene deres er blitt venner med hverandre der, og introduserer barnebarna for hverandre. Roy og Carter tilbringer to uker sammen. De sykler til stranden og mater alligatorer i nasjonalparken Everglades. Da ferien tar slutt og de reiser tilbake til Massachusetts, skriver Roy, som aldri har vært sammen med ei jente før, en facebookmelding: «Michelle, jeg tror jeg er forelsket i deg …» Carter, den eneste i sin klasse som ikke har kjæreste, svarer: «Når treffes vi igjen?»

De besøker hverandre kun fem ganger de neste to og et halvt årene, men de chatter eller ringer nesten hver eneste dag. De snakker om filmer og sender yndlingssangene sine til hverandre. Roy er fan av rockebandet Linkin Park. Carter liker musikken til Beyoncé. De forteller hverandre om hverdagen sin, forteller vitser om foreldrene som går dem på nervene. De skriver at de savner hverandre, og de sverger på å alltid være der for hverandre. Når Carter gruer seg til en prøve på skolen, skriver Roy: «Du er den smarteste jenta jeg kjenner.» Når Roy ergrer seg over faren sin fordi han ofte kaller ham doven og udugelig, en døgenikt, svarer Carter: «Om noen år flytter du ut. Da er det bare deg og meg.»

En gang, etter at de i fire måneder hadde sendt meldinger til hverandre i de sene nattetimer, chattet de om ønsket om å dø. I begynnelsen virker det kanskje mest som et spill; som en typisk diskusjon tenåringer imellom. Roy skriver at han synes det blir vanskeligere og vanskeligere å stå opp fra sengen om morgenen. At hver samtale med et annet menneske føles vanskelig. At han ikke lenger har lyst til å gå på skolen eller å leve. Carter skriver at det også gjelder henne. Hun sender et bilde av en galge og en giljotin. «Hvilken ville du valgt?», spør Carter. Hun setter en smiley bak. 

Seks måneder senere, etter at han har vunnet en kamp med baseballaget og tilsynelatende har spist et helt normal kveldsmåltid med familien sin, prøver Conrad Roy å ta livet sitt for første gang. Han låser seg inne på badet og sluker et dusin paracetamol-tabletter. Han kaster opp blod før de to yngre søsknene finner ham bevisstløs. Han blir kjørt til sykehus og behandles i en uke. Til slutt skriver en lege ut citalopram, et antidepressiva som, alt etter hvilken sykdom man har, kan føre til selvmordstanker hos unge.

• Har prøvd å ta livet mitt. Er det likegyldig for deg hvordan det går med meg?

Dette skriver Conrad Roy til Michelle Carter da han er hjemme igjen. Det virker som om ordene er bebreidende, nesten sinte. Det virker som om han ikke føler seg nok lagt merke til.

• Er du gal? Gjør det aldri igjen! Noe sånt får du aldri lov til å gjøre igjen!

• Vær så snill, søk hjelp!!!!

I rettssaken henviser forsvareren hennes til disse linjene, som et bevis på uskyld. Hun viser til at Conrad Roy tvang den anklagede, ei jente i puberteten, til å påta seg ansvar for ham og hans selvmordsfantasier. Hun viser også til at Carter gjentatte ganger rådet kjæresten til å gå i terapi. Hun argumenterer med at Carter ikke ville at han skulle ta livet sitt, og at hun i minst et år forsøkte å beskytte ham mot seg selv. Også Roys mor, Lynn Roy (46), en dame med mørkt hår og tårer i øynene, fortalte i retten at hun ikke så på Michelle Carter som en trussel, men heller som en støtte. Ei vennlig jente som kunne gjøre gutten hennes godt. Samtidig merket hun at Carter hadde «stor makt» over ham. Den første kjærlighetens makt.

Roys foreldre sa fra vitneboksen at Carter kun hadde vært på besøk i Mattapoisett én gang. Det var en helg etter jul. Hun hadde spist hotdogs sammen med familien ved havna. Hun hadde ikke snakket så mye, men Roys foreldre syntes at Carter hadde en «oppkvikkende innflytelse» på sønnen. De innrømmet begge i retten at de ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at hans tanker snart bare skulle dreie seg om døden. 

Foto

Michelle Carter sammen med sin forsvarer ­Joseph Cataldo. Forsvaret ­argumenterte med at Roy hadde selvmordstanker og dro Carter inn i sin skumle verden. Til slutt ble det for mye for henne.

Året er 2014. Conrad Roy er 18 år da han begynner å søke etter selvmordsmetoder på internett. Over flere måneder, ofte på søndagskvelder når foreldrene krangler eller sitter foran TV-en, søker han hele 33 ganger på google: «best ways to commit suicide without hurt». De beste måtene å begå selvmord på uten smerte. 

Heller ikke søstrene hans, venner eller lærere får med seg noe som helst. Overfor menneskene han har rundt seg, virker han tilfreds. Han går i terapi en gang i uken. Psykologen sier at han er stabil. Han har gode resultater på skolen i avgangsåret og søker om stipend til college. Han forteller alle om kjæresten sin Michelle, som ifølge ham selv gir livet hans mening. Den eneste som får med seg hvor lite mening han ser i livet sitt, er Michelle Carter. 

Roy skriver til henne at han gjerne ville begå selvmord sammen med henne:

• Vi skal være som Romeo og Julie.

• Jeg vil gjerne være din Julie

• Men du vet hvordan det ender til slutt

• ÅH, JA, NEI, FOR POKKER! VI DØR IKKE

• Det er ikke morsomt.

Carters forsvarer sier at Roy lekte med selvmordstanker. Han dro den anklagede inn i sin skumle verden og overbelastet henne til slutt. 

Jo oftere Conrad Roy skriver om det å dø, desto sjeldnere prøver Michelle Carter å hindre ham fra å ta selvmord. Desto oftere diskuterer hun hvilke selvmordsmetoder som egner seg best med ham: «Et skudd i hodet fungerer 99 prosent sikkert. Å henge seg 89 prosent sikkert. Hva med å drikke blekningsmiddel? En gang sent om natten foreslår hun noe som Conrad Roy lagrer på telefonen sin, og som FBI-etterforskerne først finner måneder senere, som kan leses som en veiledning til gjerning: «Den beste metoden er karbonmonoksid. Du pumper eksos inn i bilen, og sovner ganske enkelt inn mens motoren går. Du merker ikke noe til det.»

Natt til 4. juli 2014, den amerikanske uavhengighetsdagen, skriver Conrad Roy en privatmelding til henne på Facebook: «I dag gjør jeg det. JEG VIL DØ!» Da han logger på igjen samme ettermiddag, skriver Michelle Carter: «DU UTSETTER DET! Jeg føler meg som en idiot. Slutt å drive gjøn med meg og si at du gjør det, og så gjør du det ikke likevel!»

«Jeg ville gjøre det, men fikk panikk.»

«Hva er du redd for??» spurte Carter. «Du må bare gjøre det!!!»

I løpet av de to og et halvt årene avstandsforholdet varer, er det kun en kort tidsperiode hvor Michelle Carter ikke forsøker å forhindre kjæresten fra å ta livet sitt. Ifølge tiltaleskriften SJC-12043, «Commonwealth vs. Michelle Carter», er det ni dager i juli der hun aktivt og bevisst driver offeret sitt til begå selvmord.

7. juli 2014 skriver hun:

«Du kan ikke fortsette å leve slik. Du må for pokker gjøre det og endelig få slutt på alt.» 

8. juli 2014 skriver hun:

«Ingen smerte mer. Ingen onde tanker eller bekymringer. Du blir fri.»

9. juli 2014, tre dager før Roys død, skriver Carter:

«Du utsetter det, Conrad! Hvor lenge vil du vente?»

Hvorfor gjør hun det? Hva tenkte hun på? Hva skjedde inne i Michelle Carter i disse dagene i juli? 

Foreldrene hennes visste lite om hvilke tanker datteren faktisk hadde. Den som besøker dem i Plainville kjører gjennom en velholdt småby med storslåtte hager, sikkerhetsgjerder og svømmebasseng. Carters hus, et typisk amerikansk bolighus med jesuskors og stjerneflagg på verandaen, ligger bak en høy port. Etter at datterens navn har vært i nesten alle aviser, etter at fremmede fra alle kanter av landet har begyt å komme dit og rope ord som «killer» eller «uhyre» over gjerdet, har de installert kameraer rundt om på eiendommen. 

Moren, Gail Carter (50), en dame med blondt, farget hår og dressbukse sier at datteren urettmessig sitter i fengsel. At hun ikke har drept noen. Michelle er ikke noe dårlig menneske. Faren, David Carter (52), en storvokst mann med kort grått hår og myk stemme, sier at datteren er uskyldig. Hun hadde en vanskelig tid selv da hun drev Conrad Roy til å ta livet sitt. 

Foreldrene forteller at Michelle vokste opp hos dem, godt beskyttet, som enebarn, men at hun hadde dyre hobbyer. Faren viser vei til det gamle soverommet hennes. Der står det en seng med en drømmefanger over og en rosa sofa, som om hun fortsatt var der. Foreldrene sier at de har latt alt være slik som det alltid hadde vært. Det ser ut som rommet til ei ordentlig jente. Kanskje skal det gi akkurat dét inntrykket. 

På veggene henger det ingen plakater, men musikkinstrumenter. En fiolin og en cello. Michelle Carter fikk undervisning fire ganger i uken. På King Philip Highschool i Plainville hadde hun hoppet over et år, og hadde likevel de nest beste karakterene i klassen. «Hun kunne studert hva som helst, oppnådd alt i livet» sier faren. Ansiktsminen hans avslører en bitterhet. «Noe i henne som vi ikke kunne se, var ødelagt.»

Også Carter var ulykkelig i livet. Det hentydet legeerklæringer, lenge før arrestasjonen. Som barn ble hun ertet fordi hun var overvektig, som tenåring led hun av spiseforstyrrelser. Når medelever kalte henne «fete jomfru», rispet hun mang en gang opp håndleddene sine med kulepenn til hun begynte å blø, fortalte faren. 

I mai 2014, to måneder før Conrad Roys selvmord, blir Michelle Carter lagt inn på en psykiatrisk klinikk i Belmont, Massachusetts, på grunn av impulskontroll-forstyrrelser. Det viser innleggelsesdokumenter. Det heter at hun heller mot «sykelige affekthandlinger». Da hun blir utskrevet, skriver en lege ut citalopram, antidepressiva; et medikament som også Conrad Roy tar som kan føre til selvmordstanker eller emosjonell avstumpethet. 

I løpet av de ni dagene i juli hvor hun tilsammen tre dusin ganger befaler Roy å henge seg, å hoppe fra en bro, å skyte seg, å drukne seg eller å forgifte seg, sluker Michelle Carter en gang om dagen medikamentet under tilsyn fra foreldrene.

Menneskene rundt henne opplever ikke at hun forandrer seg på noen måte. Hun hører ikke på dyster musikk som mange andre på hennes alder. Hun spiller heller ingen voldelige dataspill. På laptopen hennes, som har passordet «fuckingfuck47», er det ingen skrekkfilmer, slik løssalgsavisene senere spekulerer i. I litteraturundervisningen på skolen leser hun bare ett teaterstykke av Shakespeare. Det er «Othello». En tragedie som handler om kjærlighet og intriger.

Helten i stykket lider av en vrangforestilling, blir manipulert gjennom ord og tar til slutt sitt liv. 

Foto

Under rettssaken ble det vist bilde av bilen Conrad Roy satt i da han tok sitt eget liv. Han forlot på et tidspunkt bilen, men Michelle Carter oppfordret ham til å gå tilbake. Foto: Pat Greenhouse, AP/NTB Scanpix

Den siste dagen i Conrad Roys liv, lørdag 12. juli 2014, begynner med en SMS fra Michelle Carter: «Det er på tide. Du er klar. Du vet det. Ikke tenk på det mer. I natt er natten. Nå eller aldri.»

Roy svarer: «Jeg vil jo gjøre det i dag, men jeg er ikke sikker lenger. Jeg har panikk.»

«Det er jo ingen stor ting», skriver Carter. «Bare parker bilen og skru på motoren. Det tar kanskje 20 minutter. Du har alt du trenger. Du kommer ikke til å feile.»

Carter vet at Roy har skaffet seg en bensindrevet vannpumpe som slipper ut karbonmonoksid. Hun vet også at han var på et byggevarehus for å kjøpe et tetningsmiddel som han skulle bruke til å tette rundt vinduene med. Hun spør ikke hvordan Roy føler seg. Hun ber ham bare om å slette alle meldingene. Hun spør: «Er det greit at jeg forteller at jeg var kjæresten din etter du er død?» Roy svarer: «O. K.»

Han tilbringer hele formiddagen med familien sin. Han spaserer på stranden sammen med moren og inviterer sine yngre søstre på is. Han ler med dem. Tøyser. Om ettermiddagen, da han sitter i stua sammen med foreldrene sine, skriver han til Carter: «I dag gjør jeg det.»

Carter skriver tilbake: «Lov meg det.»

«Jeg lover, baby. Hvor skal jeg gjøre det?»

«Du får aldri lov til å bryte et løfte. Gjør det på en rolig parkeringsplass.»

Rundt klokken 18 forlater Conrad Roy huset. Han stiger inn i sin svarte Ford-Truck og forteller moren at han har noe han må ordne. Hun skal ikke vente med kveldsmaten. Så kjører han omtrent ti kilometer vest for Mettapoisett, til nabobygda Fairhaven. Der kjører han bilen inn på en tom parkeringsplass foran et supermarked. Bak ham i baksetet ligger vannpumpen som han vil forgifte seg med. 

Også Carter var ulykkelig i livet. Det hentydet legeerklæringer, lenge før arrestasjonen

Han tetter igjen alle vinduene, slik at det skal gå så raskt som mulig. Klokken 18.28, mest sannsynlig før han skrur på pumpen, ringer han Michelle Carter. Kanskje vil han si ha det. Kanskje vil han at hun skal hindre ham i å gjøre det. 

Samtalen varer i 43 minutter. Ingen bortsett fra de to vil få vite hva de snakket om. Klokken 19.11 avsluttes samtalen. Klokken 19.12, kun ett minutt senere, ringer Michelle Carter Conrad Roy tilbake. Roy svarer. Han er altså fortsatt i live. Rekonstruksjonene til rettsmedisinerne antyder at han ble redd og at han forlot den forgassede trucken. Det tyder fotsporene på parkeringsplassen på. Carter får med seg alt, og overtaler ham der og da til å gå tilbake til bilen igjen – slik skal hun selv fortelle det til en medelev bare noen få dager senere. Og dette kommer hun selv til å innrømme under avhør under varetektsfengslingen. Carter sier – ifølge dokumentene i saken, og slik kommer statsadvokater også til å sitere henne foran retten og TV-kameraene: «Gå inn i trucken igjen med en gang !»

Roy følger anvisningen hennes. I minuttene som følger hører Michelle Carter ham dø. Hun sitter i Plainville på jenterommet, i sin rosa sofa, 50 kilometer borte. Hun hører pumpemotoren dure i Roys bil. Karbonmonoksid sprer seg uten å lukte.. Etterforskerne går ut fra at Roy ikke merker at han puster inn gift. Kanskje merker han hvordan han langsomt mister bevisstheten. Rettsmedisinerne er sikre på at han etter omtrent ti minutter ikke lenger kan snakke. Senest etter tolv minutter er han bevisstløs. Den nærmeste politistasjonen ligger bare et par gater unna. Michelle Carter kunne ha ringt etter hjelp om hun ville. Hun kunne kanskje fortsatt ha reddet Roys liv, men hun ringer ikke noen. Hun holder forbindelsen i 46 minutter og 35 sekunder. Klokken 19.58, da det andre anropet avsluttes, må Carter gå ut fra at Roy ikke lenger er i live. 

Foto

Under rettssaken i Taunton Juvenile Court brukte Dr. Peter Breggin tavle for å forklarer et av poengene i ­vitneutsagnet sitt. Foto: Faith Ninivaggi, AP/NTB Scanpix

Hun ringer ham likevel ti ganger til samme kveld, sannsynligvis for syns skyld. Hun skriver også meldinger, «Hey Babe, er alt i orden?» og «Vær så snill svar meg», men Conrad Roy svarer ikke lenger. Da turgåere finner liket hans neste dag, ligger karbonmonoksidverdien i blodet hans på over 80 prosent. Mobilen hans ligger fortsatt på fanget hans, med tomt batteri. 

Hvem drepte Conrad Roy? Var det ham selv da han kjøpte en vannpumpe og egenhendig skrudde apparatet på for å vente på døden i trucken sin? Eller var det Michelle Carter som hvisket idéen til ham, som i dagevis oppfordret ham, og som til slutt også beordret ham til å gå tilbake i trucken? 

Men er det mulig å drepe et menneske som befinner seg mer enn 50 kilometer borte som man ikke har noen fysisk forbindelse til, uten våpen, uten å sette opp en felle, bare gjennom ord? Og hvis det var mulig: hvor begynner og hvor ender den straffbare skylden? Hvilken skyld har Roys far, som stadig kalte ham doven og udugelig; «en døgenikt»? Hvilken skyld råker hans medelever, som noen ganger kalte ham en «psycho» bare fordi han var stille?

Michelle Carters forsvarer ba om frifinnelse. Hun sa at Conrad Roy drepte seg selv og at ingen som sier fryktelige ting til en annen kan bli dømt for mord eller drap. 

Statsadvokatene ba om fengsling i inntil tolv år. De argumenterte med at Carter handlet forsettelig, at hun brukte ord som våpen og at ord virket «som gift» på den psykisk syke Conrad Roy. 

Dommer Lawrence Moniz trakk seg tilbake og brukte lang tid på å felle en dom. Da han igjen inntok plassen sin i retten fortalte han de tilstedeværende en historie. Den handlet om en historisk dom som har vært veivisende for det amerikanske rettssystemet. Et lignende tilfelle fra Massachusetts som fant sted for rundt 200 år siden, i år 1816. 

Dommeren tolket ­Michelle ­Carters atferd dit hen at hun ville ende Roys liv for å ­forbedre sitt eget

Dommeren fortalte at en fengselsinnsatt den gang hadde overtalt sin cellenabo som ventet på dødsstraff til å ta sitt eget liv før bøddelen gjorde det. Cellenaboen, en morder som skulle bli henrettet, hengte seg i et rep. Den innsatte som satt i cellen ved siden av, som bare verbalt hadde drevet ham til å ta sitt eget liv, måtte stille for retten, tiltalt for drap. «Murder by counseling», mord gjennom veiledning, lød tiltalen. Men juryen frifant den anklagede. Hans ord alene drepte ikke cellenaboen, mente juryen den gang. 

Dommeren i Taunton, som etter forsvarets ønske skulle avgjøre Michelle Carters skyld uten jury, siterte fra denne dommen. Men i år 2017 dømte han annerledes – for første gang i amerikansk strafferettshistorie. Han besvarte spørsmålet om hvorvidt man kan drepe med ord med rolig stemme: Riktignok hadde ikke Carters ord pumpet karbonmonoksid inn i Roys lunger, riktignok hadde hun ikke forårsaket hans dødsfall direkte, forklarte han. Men hun hadde lagt seg som en løkke rundt Roys hals. Da hun beordret ham tilbake i trucken, lot hun ham «bokstavlig talt ikke puste mer». Carter var ikke på åstedet, men likevel «virtuelt til stede». Carter drepte ham ikke egenhendig, men handlet med klar hensikt om å drepe. Hun hadde når alt kom til alt, ut fra hva instansene hadde funnet ut i avhør, et motiv.

Foto

Det var en – i verdenssammenheng – unik dom som skulle avsies i saken mot Michelle Carter. Her er Carter avbildet sammen med forsvarer Joseph Cataldo. Foto: Glenn Silva, AP/NTB Scanpix

I rapporten fra de psykologisk sakkyndige heter det at Carter lider av sterke mindreverdighetskomplekser og at hun for enhver pris vil bli lagt merke til. I rapporten står det også at hun sikret seg «bekreftelse, anerkjennelse og kjærlighet» gjennom Roys død. Hvorfor spurte hun Roy om hun kunne kalle seg hans kjæreste rett før han tok livet sitt? Hvorfor var det så viktig for henne? 

Tidligere medelever har fortalt i retten at Michelle Carter ikke hadde nevnt Conrad Roy en eneste gang på de to og et halvt årene de var sammen. De fortalte under ed at hun først hadde begynt å snakke om ham etter hans død, og det i alle sammenhenger. 

Hun var i begravelsen hans, gråt ved kisten hans. Også digitalt iscenesatte hun seg selv ut av ingenting som hans kjæreste. På Instagram postet hun bilder av seg selv og Conrad hver eneste dag. 

En måned etter selvmordet hans, da hun for lengst hadde innrømmet sannheten overfor medelever, da hun fryktet at politiet ville finne ut alt og da hun åpenbart var klar over sin skyld, skrev hun på facebooksiden sin: «Conrad, mitt livs kjærlighet, min helt, du var den beste vennen man kunne ønske seg. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten deg.» På bursdagen til Roy to måneder senere skrev hun på Twitter: «Happy Birthday. Jeg håper englene synger for deg!»

Da det nye skoleåret begynte, lot Michelle Carter seg omfavne av medelever, hun poserte på bilder i lokalavisen, organiserte informasjonsdager om temaet «sinnsykdom». I en innsamlingsaksjon på Facebook skrev hun: «Selv om jeg ikke kunne redde livet til kjæresten min vil jeg nå engasjere meg så mye som mulig for å redde så mange andre liv som mulig.»

Dommeren tolket Michelle Carters atferd dit hen at hun ville ende Roys liv for å forbedre sitt eget. I henhold til straffeloven for mindreårige dømte han henne til to og et halvt års ubetinget fengsel, og ytterligere fem på prøve – ikke på grunn av mord, men uaktsomt, tøylesløst drap.

Mens Carter, som gjennom hele prosessen stirret taust ut i luften, måtte støttes, og foreldrene brøt ut i tårer på tilhørerplass, snakket dommeren om en «tragedie». Som i et Shakespeare-stykke etter at sceneteppet er gått ned, står det to ødelagte unge liv tilbake, to ødelagte familier – og, som i mange dramaer som omhandler selvmord: Et avskjedsbrev. 

Det var dette brevet, som sannsynligvis aldri skulle ha bli funnet og som inneholdt hans tre siste ord, som gjorde politietterforskerne mistenksomme og som ledet dem inn på sporet som førte frem til Carter. Roy hadde som avtalt slettet alle SMS-ene og meldingene hennes på Facebook. Bare det gammeldagse brevet han en eller annen gang hadde skrevet til henne, som han aldri hadde sendt og som han tydeligvis hadde glemt, var tilbake. Foreldrene hans fant det bak skrivebordet på rommet hans tre måneder etter hans død. En lapp fra en spiralbok med kladdet skrift til «Michelle, min engel».

Conrad Roy skriver at han er glad for at han traff ei jente som henne, et menneske som forsto hans ønske om å dø. Han skriver at hun ikke skal være redd. Ingen kommer til å mistenke henne. Ingen kommer til å gi henne skylden. 

«Du er det beste som noen gang har hendt meg», slik avrunder Conrad Roy brevet sitt. «Takk for alt.»

© 2017 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversettelse til norsk: Håkon-Benedikt Harnes.