De som reiser og de som blir

Mari heter hovedpersonen i teaterstykket til Kristin Auestad Danielsen som spilles på Det norske teatret. Men foreldrene kaller henne bare «Vår vesle», og det heter stykket også. Tittelen sier mye. Hun er deres, mener foreldrene, og hun er liten, altså ikke voksen.

Anywhere-­mennesker kan i prinsippet bo hvor som helst, men de foretrekker storbyer.

Her har vi et nyskrevet teaterstykke som sier mye om grunnleggende konflikter i vår tid, mener professor i kultur og samfunnspsykologi, Ole Jacob Madsen.

– Det som slo meg først, var at stykket skildrer to grupper mennesker i samfunnet som den britiske journalisten David Goodhart beskrev i en bok som kom ut i fjor, «The Road to Somewhere».

De som reiser og de som blir

Madsen forteller at Goodhart kaller de to gruppene anywheres og somewheres. Den første gruppen er liten. Anywhere-mennesker kan i prinsippet bo hvor som helst, men de foretrekker storbyer. De er godt utdannet, har gode sosiale kontakter, gjerne god økonomi. De har liberale verdier, er positive til multikultur og globalisme, og gjør seg bemerket i offentligheten.

Foto

Ole Jacob Madsen, professor i kultur og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, synes stykket tar viktige forhold i vår tid på kornet. Han viser til gruppene som en annen forfatter, David Goodhart, har omtalt som «anywheres» og «somewheres»: de som reiser ut og de som bor der de alltid har bodd. Foto: Nina Kraft

Den andre gruppen, the somewheres, er større. De bor der de alltid har bodd, eller er i hvert fall ikke så mobile. De har ikke en type utdanning eller kompetanse som gjør dem ettertraktet overalt, så de har ikke de samme mulighetene til å reise ut. De ønsker det ofte ikke heller, for de er knyttet til den lokale kulturen, til tradisjoner og tradisjonelle verdier. De er ikke tilhengere av multikultur og globalisme, og de kommer i mindre grad til orde i offentligheten. Deres livsanskuelse og livsverden er noe man gjerne snakker ned, den har ifølge Goodhart fått mindre gjennomslag i politikk og media.

Kjenner seg igjen

– Mari er en anywhere-person som har flyttet hjem til sine somewhere-foreldre, og det opplever hun som et nederlag?   

– Nettopp. Hun dro ut, studerte kunsthistorie i Gøteborg, reiste på ferier til New York og Berlin og Marokko og Kassel – det siste var sikkert til Documenta, utstillingen for moderne kunst som finner sted der med noen års mellomrom. Hun fikk en svensk kjæreste som var arkeolog. Mens foreldrene er tradisjonelle og stedbundne og driver en optikerbutikk. De er ikke arbeiderklasse, men ikke akademikere heller. De har fått ganske god råd etter hvert, som store deler av Norge har fått, men de er grunnleggende slik de alltid har vært, sier Madsen.

Foto

Det er mange som fjerner seg fra barndomsmiljøet sitt når de blir voksne, både geografisk og mentalt. Det kan føre til konflikter. «Maja» er en av dem som opplever dette. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Han viser til at Mari scorer høyt på kulturell kapital, selv om hun ikke har så mye økonomisk kapital.

– Jeg kan delvis kjenne meg igjen. Hun kommer fra et lite sted på Jæren etter scenebildet å dømme, og jeg kommer fra Moss, og er den første i min familie som har fått universitetsutdannelse. Da jeg studerte, fikk jeg en del økonomisk hjelp fra foreldrene mine, som Mari har fått – skjønt hun fikk nok mer og det varte lenger. Når jeg er tilbake i Moss, er det som det alltid har vært der, slik hun også opplever. Det er ingen som er spesielt interessert i hva jeg jobber med, der er ikke min kulturelle kapital like mye verdt.

Realisere seg selv

Madsen synes det er en styrke at stykket er nyskrevet og helt eksplisitt tar opp ambisjoner og tapte illusjoner slik det arter seg for oss som lever i dag.

– Jeg så nettopp Ibsens «Byggmester Solness» under Ibsenfestivalen. På en måte var det mye av den samme tematikken. Byggmesteren greier heller ikke å realisere sine idealer, han faller til jorden. Men for meg var «Vår vesle» en sterkere opplevelse. Her var det en del ting jeg selv kjenner helt igjen, helt konkret.

– I min generasjon har mange fjernet seg fra det fysiske og mentale utgangspunktet i barndomsmiljøet og fått idealer om å realisere seg selv. Det kan føre til konflikter, og disse konfliktene er fint tegnet i stykket. For eksempel foreldrenes stolthet over datteren som skal ut i verden og gjøre noe stort og kreativt, og så får ikke barnet deres det til. Det er veldig allmennmenneskelig. Jeg likte godt hvordan det store temaet var integrert naturlig i den «lille» historien, altså Maris individuelle historie og etter hvert nederlag, uten at forfatteren eller regien var for overtydelig.

Foto

På et bakteppe går det en film der publikum iblant får nærbilder fra bilen, noen ganger den som snakker, andre ganger av den som lytter. Publikum ser hvordan de reagerer, eller ikke-reagerer. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Det er mange tråder i fortellingen man kan dikte videre på, påpeker Madsen. For eksempel: Hva opplevde Mari sammen med kjæresten i Gøteborg, hva som førte til at hun dro hjem? Var det bruddet med kjæresten? Kom bruddet fordi hun ikke greide voksenlivets ansvar, for eksempel å ta ansvar for et barn? Fikk hun ikke jobb etter at hun var ferdig med studiene?

Overbeskyttet enebarn

– Teatrets program legger vekt på at Mari ikke «greier selve livet».  En artikkel omhandler såkalte snøfnuggbarn, altså den unge generasjonen som skal være så overbeskyttet hjemmefra at de ikke greier seg på egen hånd?

– Jeg kan se noe av dette i stykket. Mari er enebarn og åpenbart bortskjemt, sier Madsen.

Den andre gruppen, the somewheres, er større. De bor der de alltid har bodd.

Men han synes ikke det er noe hovedtema. I media blir snøfnugg-generasjonen gjerne beskrevet som ungdom som ikke tåler å bli krenket fordi de ikke har opplevd motstand og ikke takler ubehag, vanskelige tema eller utfordringer. Begrepet blir gjerne satt i forbindelse med unge som er ekstremt sensitive overfor det de oppfatter som respektløshet når det gjelder etnisitet, seksuelle minoriteter, kjønn, religion og annet. Og som derfor kan ønske å begrense ytringsfriheten for å unngå å bli krenket. Dette passer ikke for Mari.

Foto

Mor – spilt av Hilde Olausson, far – spilt av Stein Roger Karlsen og datteren Mari – spilt av Kaja Varjord. Mari sitter i baksetet, nå er hun plutselig ikke i 20-årene lenger. Hun behandles som en liten pike. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

– Er denne teorien med «snøfnugg» og deres «curling-foreldre», en viktig tilnærmingsmåte for å forstå de som er unge i dag? Er dagens unge virkelig så hjelpeløse?

– Jeg synes kanskje det har vært litt overdreven medieoppmerksomhet rundt det. Forskningen støtter ikke opp om at ekstremt overbeskyttende barn som blir livsudugelige som voksne, er et utbredt fenomen. Mange foreldre er veldig tilstede og støttende når barna er små, men da blir barna heller selvstendige og trygge som voksne.

Betaler datterens gjeld

– På meg virker Mari mer deprimert enn en person som er spesielt sensitiv overfor krenkelser. Men foreldrene duller jo voldsomt med henne, og det ligger også en del komikk i hvordan det er fremstilt?

– Det er både komisk og tragisk. Faren tror det er Mari som er blitt drept når han hører at det har vært en dødsulykke på veien. Moren betaler umiddelbart 150.000 kroner som Mari har i gjeld, uten å konfrontere datteren med det. Men når Mari har kjøpt økologiske aprikoser til 79 kroner blir hun fornærmet, for en pakke aprikoser koster 19,90 på Rema 1000. Og at hun har kjøpt avokado! For en enkel avokado kunne moren ha kjøpt et helt brød. Mari har åpenbart levd utenfor vestlandsbygda i over ti år og tilegnet seg vaner og en livsstil som krasjer med foreldrenes. Sannsynligvis har faren rett når han sier at moren forsøker å gjenerobre formynderrollen. Jeg liker godt at foreldrene er litt klar over hva de gjør, de er ikke karikerte. De har kanskje de beste intensjoner.

Foto

Kaia både splitter og knytter naboparet – spilt av Kyrre Hellum og Ellen Birgitte Winther – sammen. Men til slutt er det ingen plass for Kaia. Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

– Og Mari er ingen sosial outsider. Hun fikser det sosiale spille på hjemstedet, så hun er ikke helt livsudugelig?

– Enig, og hun viser også tegn til opprør. Mari er ikke bare offer for andres handlinger. Hun forsøker blant annet å innlede et forhold til naboen Håvard. Hun skriver på en kronikk om feminisme. Hun forsøker å kjøpe eget hus. Det siste er urealistisk slik økonomien hennes er, men hun har planer.

Nøkkelscenen

Skuespillet begynner med at Mari forteller en liten historie om en familie hun har møtt på en ferge. Et par har med seg en søt, liten jente på fire-fem år, kledd i rosa lodden jakke, med solbriller. Den lille jenta later som om hun soler seg, som en kjendis. Men hun er også ekstremt passiv, hun legger seg ned på gulvet og skitner til de pene klærne sine. Et annet sted i stykket beskriver Håvard Mari slik hun ser ut på et fotografi, stående med armene utstrakt, i fuskepels; hun ser nesten ut som modellen Kate Moss. Også Mari har solbriller, og de er skikkelig kule, synes Håvards lærling. Det trekkes altså klare paralleller mellom småjenta og Mari. Helt til slutt gjentas historien med den lille jenta på fergen, så dette er tydeligvis en nøkkelscene, mener psykologiprofessoren.

– Kanskje er det en parallell til Mari, kanskje ser hun seg selv som liten pike. Foreldrene til Mari spiller opp til dette bildet av datteren. Hun skal være et skinnende og morsomt lite vesen som andre skal beundre og fascineres av på samme måte som de selv, sier Madsen.

I min ­generasjon har mange ­fjernet seg fra det ­fysiske og mentale utgangs­punktet i barndomsmiljøet

Han peker på at foreldrene solte seg i glansen av den søte datteren sin da Mari vokste opp. Flink på skolen var hun også, flinkere enn barna til naboen, Håvard og hans søster. Håvard og kona Karen er begge somewheres. Der er gift, har barn, begynte å spare i BSU tidlig, har eget hus og begge har gode somewhere-gode jobber, som henholdsvis elektriker og lærer. Karen er aktiv i Arbeiderpartiet og håper kanskje å komme inn på Stortinget.

Generasjon prestasjon

– Hva kom først her, tror du, høna eller egget? Er Mari primært en person som nekter å bli voksen og ta ansvar, eller er hun primært et offer for foreldrene?

– Skuespillet kan forstås både som en støtte for høyresidens kritikk av snøfnuggbarn med curlingforeldre, eller som en støtte til venstresidens bekymring for generasjon prestasjon. Tvetydigheten er en styrke, synes jeg. Mari skulle jo bli til noe her i verden. Det drømte foreldrene hennes om, og sikkert hun selv også. Men selvrealiseringen som vi blir avkrevd i våre dager, har en bakside. Mye tyder på at dagens ungdom blir den første generasjonen som ikke får mer prestisjefylte jobber eller tjener mer enn foreldrene sine. «Selvrealiseringens matte bakside», som psykolog Linn Julie Skagestad kalte det i en hovedoppgave om unge deprimerte i dag, som jeg veiledet. Ungdom overveldes av så mange valg, og så mye ansvar. Så mange forventninger, så stor konkurranse og så mye tvil rundt egne evner. Hvordan skal de leve livet? Hva er et godt liv? Å flytte tilbake til somewhere-land kan virke som en utvei.

Foto

Maia, alene i baksetet. Hvor går turen videre for denne unge damen som er blitt så overveldet av livet? Er hun knekket eller kan hun reise seg igjen? Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

– Er det så rart at unge mennesker tar valg som noen ganger viser seg å være ukloke, når man som ung vet så lite om det hva velger? Hva et yrke innebærer for eksempel, om det er klokt å studere kunsthistorie, som Mari gjør?

– Absolutt ikke, og det gjør stykket så allmenngyldig. Jeg selv hadde ikke begrep om psykologi før jeg begynte på studiene. Mange begynner på noe litt tilfeldig, fordi en venn også skal det det eller fordi de synes det virker gøy, de følger et instinkt eller innfall. Når man er ung, varer livet evig.

– Mari kunne ha lyktes? Du ble jo professor, skjønt det er vel færre jobber innen kunsthistorie enn for psykologer ...

– Ja, men hun kunne ha fått en jobb på museum eller i akademia og levd et godt middelklasseliv med svensk arkeolog-mann og barn.

– Og Håvard og Karen, som har vært i bygda hele tiden, virker ikke så lykkelige sammen de heller?

– Håvard har tydeligvis hele tiden hatt en drøm om anywhere-Mari. Han går på nettet og leter frem dette fotografiet av Mari der hun ligner Kate Moss. Somewhere-land er heller ingen idyll.

Det nyrike Norge

– En annen måte, eller en tilleggsmåte kanskje, å se på stykket på, er som samfunnskritikk av et Norge som blir mer og mer et forbrukersamfunn. Filmsnuttene bak skuespillerne viser en flat landsdel ved sjøen; jeg tenker Jæren, og teksten snakker om rikdommen i denne delen av landet; jeg tenker olje. Representerer Maris kunsthistorie og kulturelle kapital noe positivt også, noe annet enn penger, en positiv motvekt til sørvestlandet eller til Norge som somewhere?

– Det er en mulighet. Det virker som om foreldrene har fått god råd. De har ingen problemer med å understøtte Mari eller betale gjelden hennes. Det har jo skjedd med hele Norge, gjennomsnittsinntekten vår har økt kraftig. Samtidig som vi ødelegger klimaet og overlater vårt hus, eller hele vår verden i videre forstand, i en dårligere tilstand enn vi mottok den. Den danske sosiologen Rasmus Willig og den norske filosofen Arne Johan Vetlesen drøfter dette i en bok som kom nylig; «Hva skal vi si til våre barn?».

Selvrealiseringen som vi blir avkrevd i våre dager, har en bakside

En flukt fra ansvar?

– Det viser seg at Mari har tatt abort, og det har Karen en gang i tiden også gjort. Finner du noe element av kritikk i stykket mot abort som rask utvei – men som på lengre sikt kan føre til depresjon?

– Jeg synes det er vanskelig å se dette, for Mari snakker om ikke om det mulige barnet. Hun viser ikke anger. Det er også bare én scene som omhandler aborten. Hun sier at hun var 24 da hun tok abort, hun var voksen. Hun greide kanskje ikke å ta et valg som innebar å ta ansvar for et lite barn, da kunne hun jo ikke fortsette å være barn selv lenger. Det kan ha vært det som overveldet henne slik at hun nesten ble psykotisk. Hun kan ha reagert ved å trekke seg helt inn i seg selv, ved å ha gått inn i en shut down. Men her er det bare hentydninger i teksten, så vi vet ikke.

– Hva fikk du ut av at Håvards kone Karen, som fremstilles som en slags handlekraftig anti-Mari, tok aborten på strak arm og har overlevd Utøya? At hun er en tøffing som overlever alt?

– Jeg fikk ikke så mye ut av det. Karen er mindre klart tegnet enn de andre karakterene. Utøya er en så liten del av stykket at det er vanskelig å vite hvorfor det er med. Det kan være at forfatteren bruker det som en opplevelse som kan virke karakterdannende, som har gjort Karen sterkere. Men vi får også vite at Karen ble reddet av en båt, kanskje den samme båten som hentet AUF-lederen. Karen var en av de som forlot de andre, blir det antydet, det kan være at hun er litt feig hun også, ikke så perfekt. Men hele skikkelsen virker uforløst, som om hun er med i skuespillet fordi det er nødvendig for stykkets oppbygging at Håvard er gift, slik at han ikke velger Mari.

– Hva med dette at Karen var forelsket i en annen jente på Utøya?

– Det forklarte heller ingenting eller ga ikke noe ekstra. Muligens sa hun det for å pirre Håvards seksuelle interesse for henne. På meg virker det lite troverdig.

Tross alt ressurssterk

– Ender skuespillet totalt tragisk? Mari blir avkledd som en liten pike, eller dukke, som foreldrenes har full kontroll over. Finnes det glimt av håp?

– Det er tvetydig. Hun er tilsynelatende tilbake til den idylliske barndommen som en følge av foreldrenes dysfunksjonelle oppdragelse, men vi vet ikke om hun blir værende der. Hun er i en alvorlig livskrise, men kan etter hvert reise ut og etablere seg på ny. Mari er tross alt en ressurssterk person, med mindre bagasje og tross alt en bedre prognose enn mange deprimerte som kommer i kontakt med psykisk helsevern har.