De olympiske lekers opprinnelse

Ved helligdommene i Olympia vest på Peloponnes ble det holdt idrettsleker hvert fjerde år – fra 700-tallet før Kristus til godt ut i senantikken mer enn 400 år senere.

Hva konkurrerte de i? Noe som ligner det vi konkurrerer i fortsatt; sprint, langdistanse, femkamp med løp, kast og bryting, men også noen for oss såpass fremmedartede grener som lengdehopp med vekter i hendene, roping (!) – og løping med fullt krigsutstyr. Tilskuerne måtte være menn, og stort sett var det også menn som deltok, men konkurransene var i prinsippet åpne også for ugifte kvinner. Den spartanske prinsessen Cynisca ble den første kvinnelige vinneren i hestekappløp. Det skjedde i år 396 f. Kr., og sannelig vant hun ikke lekene fire år senere også.

Til gudenes ære

Lekene i Olympia var en institusjonalisering av en allerede innarbeidet tradisjon: Kampleker i forbindelse med gravlegging eller likbrenning av betydningsfulle menn «til gudenes ære». Men hvorfor ære gudene med å konkurrere i idrett i forbindelse med en stormanns død?

Historikeren Herodot, som levde på 400-tallet før Kristus, og dermed kunne oppleve olympiske leker hvert fjerde år i hele sitt liv, bringer oss nærmere et svar på dette spørsmålet. Han forteller om vanene til innbyggerne i Fokaia.

Byen heter i dag Foça, ligger i det nordvestlige Tyrkia og har rundt 27 500 innbyggere, altså omtrent som Hamar. Da perserne truet dem med invasjon, flyktet hele befolkningen i Fokaia vestover, og da de kom dit vi i dag kaller Sør-Frankrike, grunnla de Marseilles. Derfra gjorde de mange slags reiser, blant annet til den etruskiske byen Agylla på Italias vestkyst, hvor mange av dem ble angrepet og stenet til døde, og begravet på stedet. En tid senere ble det rapportert om underlige tildragelser ved disse fokaienes graver: Både mennesker og dyr som nærmet seg gravene, besvimte og falt sammen. Det ble straks sendt et bud til Orakelet i Delfi med spørsmålet: Hva skal vi gjøre? Herodot skriver, at Pythia, Orakelets yppersteprestinne, befalte dem å bringe ofre til de døde og feire dem med kampleker og veddeløp.

En slags soning

Det var med andre ord en slags soningsvirksomhet, dette: Drives det ikke kampleker rundt mektige menns død, går det oss ille. Vi mister kraft og sykner hen. Idrettslekene, sammen med ofringer, befrir oss for frykten for den døde.

De romerske gladiatorkampene startet også i forbindelse med gravlegging, og tilsvarende forhold mellom død og idrett gjaldt trolig også på bronsealderens Kreta. Den døde helten har krav på kamp! Men i antikkens Hellas utviklet dette seg til en institusjon: De kultiske handlingene skulle gjentas hvert fjerde år. Premiene og æren var uttrykk for en guddommelig kraft som ble overført til vinnerne og inspirerte dem som så på. Og skal vi tro Homer, kunne premiene være krigsutstyr, dyrebare bronsegjenstander, hester, okser og kvinner. Men den største premien var nok, da som nå, æren, med alt som fulgte med den.

De moderne lekene

Da den franske historiker og pedagog Pierre de Coubertin tok initiativet til de moderne olympiske leker på slutten av 1800-tallet, var idealene oppdragelse av det enkelte menneske ved hjelp av fysisk fostring, og vennskap gjennom fredelig kappestrid, og gjennom lekene å gi bidrag til fred, fordragelighet og harmoni mellom folk av forskjellige nasjoner.

Mange idrettskonkurranser skiltet med betegnelsen «olympiske leker» før dette, spesielt i Hellas og i England. Men først med Coubertin kom ambisjonene om å gjøre lekene til en storstilt internasjonal begivenhet. Det tok sin tid; i Athen i 1896 deltok 241 utøvere fra 14 nasjoner, dessuten var nesten 200 av utøverne greske. I Rio i 2016 var det tilsvarende 11 000 deltakere fra 204 nasjoner. I mellomtiden fikk vi vinter-OL, Paralympics og ungdoms-OL.

OL er blitt global underholdningsindustri med fremvisning av klodens beste sportsprestasjoner til spenning, glede og inspirasjon for en hel verden. OL er også blitt nasjonaløkonomisk gigantreklame og big business, bestikkelser, skandaler og korrupsjon.

Den olympiske ed

De gamle grekere avholdt sine leker for å feire de døde og til gudenes ære. De moderne lekene hadde langt mer rasjonelle begrunnelser: Fysisk fostring og fred. Men til lekene i 1920 kom Den olympiske ed til:

«We swear. We will take part in the Olympic Games in a spirit of chivalry, for the honor of our country and for the glory of sport.»

Det er ikke mye ikke-rasjonelt i dette heller, bortsett fra at det altså er en ed. Og det er betydningsfullt nok: IOC fant det nødvendig, ved de syvende olympiske leker i nyere tid, å be Gud hjelpe seg å bevare den olympiske ånd. 50 år senere, i år 2000, fant man det ut fra erfaring hensiktsmessig å legge til «committing ourselves to a sport without doping and without drugs». Den olympiske ånd tilsa dessuten at utelukkende amatører, altså ikke-profesjonelle idrettsmenn, kunne få delta. Den aggressive markedskapitalismen som fikk fart på 1980-tallet presset effektivt prinsippet tilbake: Fra 1988 kunne profesjonelle sportsutøvere delta fritt, uten at eden med «ridderlighet» og «til ære for idretten» ble berørt.

– En parodi

Trener, økonom og ekspertkommentator Johan Kaggestad sa i desember 2017:

«Jeg tror faktisk idretten er best tjent med å kutte ut OL som mesterskap. Det i Rio var en parodi, det samme med Sotsji. Et OL er ekstremt nasjonalistisk, prestisjen er enorm – og så har du korrupsjonen.»

Det er ikke lenge siden en slik uttalelse ville vært utenkelig. Kanskje ikke fra en motstander av eliteidrett og alt som smaker av kapitalisme og nasjonalisme, en skeptiker godt plassert på venstresiden. Men Kaggestad er en stødig mann, en godkjent autoritet, en av Norges største kapasiteter innen idrett. Det kan være at uttalelsen er det første seriøse tegnet på de moderne olympiske lekers død.

La det uansett være utgangspunkt for følgende tankesprang: Antikkens grekere holdt sine idrettsleker til ære for gudene og av frykt for de døde i mer enn 400 år. Våre leker er 122 år gamle, og på tross av langt mer fornuftige begrunnelser ser de ut til å begynne å rakne i sammenføyningene.