Moni Begon (19) har vært prostituert siden hun hoppet av skolen i 13-årsalderen. Både moren og mormoren var prostituerte. Moni er oppgitt, nesten apatisk, og ser ingen veier ut av bordellet.
Bengt Sigvardsson
Bordellbyene i Bangladesh
En teglsteinsmur omringer Kandapara-byen i Tangail-distriktet i Bangladesh. Innenfor murene er det et virvar av trange gater, blikkskur og enkle hull-i-veggen-butikker. Sterkt sminkede tenåringsjenter og kvinner står lutet opp mot skjulveggene. Stanken av søppel blander seg med duft av parfyme og røkelse som siver ut av skjulene. I ett av dem sitter 19-årige Moni Begon på en stor seng som tar opp det meste av plassen.
– Jeg begynte å selge sex da jeg var 13 år. Da jeg tok imot min første kunde var jeg kjemperedd, men jeg var nødt til å venne meg til det. Dette er det jeg kommer til å drive med resten av livet, sier hun.
Mukta Begon (35) ble født i Kandapara-bordellet og ble tvunget til å prostituere seg i 10-årsalderen. Datteren hennes begynte å prostituere seg da hun var 13. Mukta har forsøkt å forlate bordellet, men blir ikke akseptert utenfor bordellets murer. Foto: Bengt Sigvardsson
Det er over 600 prostituerte jenter og kvinner i Kandapara, som er den nest største av cirka 20 bordellbyer i Bangladesh. Moni er en av dem. Bordellbyen har eksistert i 200 år. For Moni, og mange av de andre kvinnene, har prostitusjonen gått i arv fra mor til datter.
– Jeg har prøvd meg på livet utenfor bordellet, men var ikke velkommen, sier Moni.
Hun begynte på en skole da hun var åtte år, men hoppet av i femte klasse.
– Jeg hadde bare ett alternativ – å bli sexarbeider. Ingen mann vil gifte seg med meg, sier hun. Hun tar imot opp til åtte mannlige kunder per dag. Prisen for å utnytte kroppen hennes er 30 norske kroner.
– Jeg, som alle andre, har selvsagt drømmer, men jeg har ingen muligheter for å realisere dem, sier hun oppgitt.
Jeg begynte å selge sex da jeg var 13 år
Litt lenger borte i gaten står moren til Moni, 35-årige Mukta.
– Min drøm var at Moni skulle bli lege, men hun hoppet av skolen og ble sexarbeider, konstaterer Mukta.
Mukta er født på bordellet og har aldri gått på skole. Da hun var 10 år, anså moren hennes, som også var prostituert, at hun var moden til å ta imot horekunder.
– Jeg var kjemperedd for dem og pleide å forsøke å gjemme meg. Jeg var for trang for å ha vaginal sex, men de prøvde å trenge inn i meg likevel. Jeg måtte trygle og be før de ga opp. I stedet pleide de å runke mellom lårene mine til de var tilfredsstilte, sier Mukta.
Da hun var 13 år gammel tok en horekunde uskylden hennes.
– Det verste med denne jobben er fortsatt selve sexakten, sier hun.
Ute på gata ferdes både barn, horekunder og kvinner i ulike aldre.
– Det er et farlig miljø for barn å vokse opp i. Det forekommer mye vold kvinnene imellom. Mange bruker narkotika, først og fremst tabletter. Et annet stort problem er kjønnssykdommer, sier Mukta.
Mousam Dhiba (21) og hennes sønn Forhad (3) bor i et skjul i Kandapara-bordellet. Da Mousam ble forlatt av mannen sin, drev fattigdommen henne inn i prostitusjon. Foto: Bengt Sigvardsson
Hun har prøvd å dra fra Kandapara flere ganger.
– Men jeg har alltid blitt tvunget til å komme tilbake hit. Jeg tar hvilken som helst annen jobb jeg kan få, men ingen vil ansette meg. Utenfor bordellene blir vi behandlet dårlig. Folk herser med oss på markeder, i butikker og til og med på sykehusene.
I et annet skjul sitter 21 år gamle Mousam Dhiba med sønnen sin, Forhad, 3 år, i armene sine. De kommer fra Nord-Bangladesh.
– Jeg sluttet på skolen i åttende klasse, giftet meg og ble gravid. Da jeg fikk barn, forlot min mann oss. Jeg begynte å prostituere meg fordi jeg er fattig og trengte penger for å forsørge sønnen min, sier hun.
Da jeg var ti år ble jeg kidnappet av en kvinne som solgte meg til en bordellmamma
Guttene forlater som oftest bordellene i tenårene eller blir halliker, noe som betyr at de «gifter» seg med en prostituert kvinne som forsørger dem. Ekteskapet har ingen juridisk binding og varer sjelden lenge. En annen type halliker er bordellmammaene, eldre kvinner som kjøper jenter. Det var på denne måten Anorwa Begon (60) havnet hos bordellene.
– Da jeg var ti år ble jeg kidnappet av en kvinne i byen der jeg bodde, som solgte meg til en bordellmamma, sier Anorwa.
Bangladesh
-
Republikk i Sør-Asia som vesentlig består av deltaområdene til elvene Ganges og Brahmaputra. India omkranser landet på alle kanter, bortsett fra et lite område helt i sørøst hvor Bangladesh grenser til Myanmar (Burma).
-
Bangladesh er blant verdens tettest befolkede land, og samtidig et av verdens fattigste og minst utviklede land. Det ligger svært utsatt til for å bli rammet av flommer og sykloner.
-
Med et folketall på 156,6 millioner (2015) fordelt på 144.000 kvadratkilometer er folketettheten høy, og befolkningspresset stort.
Kilde: Store Norske Leksikon
I dag betaler en bordellmamma cirka 6000 norske kroner for ei jente. Jenta får ikke forlate bordellet, og må gi alt hun tjener til bordellmammaen, til «gjelden» er betalt. Det tar vanligvis to til tre år. Etter dette kan jenta forlate bordellet om hun vil, men de fleste blir værende. De har blitt stigmatisert av både sine familier og av samfunnet for øvrig. Flesteparten av dem ender sine dager på bordellet.
– Jeg har ingen kunder lenger og ingen inntekt. Jeg vet ikke hvor jeg skal ta veien, sier Anorwa.
En annen kvinne, Lipi Begon (37) forteller at tidligere ble avdøde kvinners kropper slengt i en elv i nærheten. Nå har de fått sitt eget gravsted rett ved bordellet. Imamene vegrer seg for å begrave dem i helliget jord.
– Selv om vi starter et nytt liv utenfor bordellet, så kommer kroppene våre til å bli brakt hit når vi dør. Gjennom hele livet utnyttes kroppene våre, men når vi dør får vi ikke engang en verdig begravelse. Vi er som søppel for dem, sier Lipi.
Da Anorwa Begon (60) var 10 år gammel ble hun kidnappet og solgt til en bordellmamma. Etter 50 år i bordellets verden, vet hun ikke hvor hun skal ta veien. I dag må bordellmammaene betale rundt 6000 kroner for ei jente. Foto: Bengt Sigvardsson
Det finnes ingen statistikk over hvor mange prostituerte det finnes i Bangladesh, men det dreier seg om over 100.000. Anslagene fra ulike organisasjoner varierer fra 100.000 til rundt 200.000. Lovgivningen er selvmotsigende. En kvinne kan få tillatelse av myndighetene til å prostituere seg om hun er over 18 år, men samtidig er det forbudt å tilby seksuelle tjenester. Det er likevel allment akseptert at det skjer på bordellene. I Kandapara er de prostituerte organisert i «Nari Muktu Sana». Organisasjonen er ikke imot prostitusjon, eller sexarbeid, som de kaller det. De kjemper for bedre leveforhold.
– Det handler ikke om hvorvidt vi vil være sexarbeidere eller ikke. Det er vår virkelighet, sier Aklima Begum Akhi (42), organisasjonens talskvinne.
Nari Mukti Sangas mål er blant annet å få en helsestasjon, en barnehage for barna utenfor bordellet og å få respekt for sine borgerrettigheter.
– Nå må vi skjule arbeidet vårt og adressene våre når vi skriver barna våre inn på skolen. Mange blir utvist om det kommer fram hvordan mødrene deres forsørger seg, sier Aklima.
Da Aklima var 13 år ble hun og søsteren solgt til en bordellmamma av stemoren sin.
– Da var det totalt kaos her. Selvmord var vanlig. En del sexarbeidere brennmerket kroppene sine og skar seg i armene. De følte seg råtne fordi kroppene deres ble utnyttet av menn. Mange ble torturert av hallikene sine, sier hun.
Bangladesh er et av de mest overbefolkede landene i verden. På et område på størrelse med en tredjedel av Sverige, lever det over 160 millioner mennesker. Hovedstaden Dhaka har 20 millioner innbyggere og vokser stadig. Foto: Bengt Sigvardsson
Det var forbudt for prostituerte å ha på seg sko og tradisjonelle kvinneklær. Nesten alle var analfabeter. Frøet til Nari Mukti Sanga ble sådd da organisasjonen CARE dro i gang et HIV-forebyggende arbeid i Kandapara i 1996. 40 prostituerte kvinner ble utdannet og ansatt for å spre informasjon om HIV og reproduktiv helse. Det ble til og med ble åpnet en helsestasjon og det ble startet ulike prosjekter for barn.
– Vi ble også skolert i økonomisk planlegging og hvordan man åpner en bankkonto. Tidligere var det ingen som sparte penger. Nå har over 100 kvinner brukt sine sparepenger til å bosette seg utenfor bordellet, forteller Aklima.
Ifølge Aklima skjedde det flere forbedringer fram til 2014, da gravemaskiner rullet inn i Kandapara.
– Lokale politikere ville ha landområdene. Mange bygninger ble jevnet med jorden, andre ble brent ned. Alt skjedde raskt. Vi ble ikke tilbudt noe alternativ til noe annet liv.
Tusenvis av kvinner og barn havnet på gaten. Hendelsen havnet i domstolen. Etter sju måneder fastslo den at kvinnene hadde rett til å vende tilbake og bygge opp igjen hjemmene sine.
– Men etter dette har alle prosjekter blitt stoppet. Det største problemet er at helsestasjonen ble stengt og at virksomheten for barn ble lagt ned, sier Aklima.
Det største problemet er at helsestasjonen ble stengt og at virksomheten for barn ble lagt ned
Myndighetene tillater ikke at nye kvinner begynner å selge sex i Kandapara. Aklima hevder at dermed har sex-traffickingen av mindreårige blitt stoppet. Rowshon Ara, prosjektleder i kvinnerettighetsorganisasjonen Naripokkho som holder til i hovedstaden Dhaka, kan verken fornekte eller bekrefte Aklimas påstander.
– Men sex-trafficking og barnesexhandel er svært vanlig i Bangladesh. Menneskehandlerne vet at kundene liker unge jenter og bordellene etterspør dem. Det er ulovlig å ha sex med noen som er under 18 år. Likedan er det med trafficking, men det forekommer til tross for at straffene er harde, sier hun.
Rowshon sier at trafficking-forbrytelser er vanskelige å bevise. Familiene til kidnappede døtre leverer sjelden inn politianmeldelser. Jenter som lykkes med å forlate bordellene blir vanligvis forsørget av familiene sine. Samtidig skjer barnesexhandel foran åpne gardiner på bordellene, men politiet gjør ingenting.
Stemoren solgte Aklima Begum Akhi (42) til en bordellmadam da hun var 13 år. I dag er hun tallskvinne for Nari Mukti Sanga, en organisasjon som kjemper for bedre levekår i Knadapara-bordellet. Foto: Bengt Sigvardsson
– Den eneste gangen at politiet sjekker sexarbeidernes legitimasjon er når bordeller skal rives, sier hun.
Bordellenes rotete rettslige status fører til at politiet sjelden legger seg opp i hva som skjer der, og til at de offentlige tjenestene ikke fungerer som de skal. Under de rådende omstendighetene anser bangladeshiske kvinneorganisasjoner at legalisering av prostitusjon er den beste løsningen. Et av argumentene som brukes, er at om kvinnene betaler skatt, kan de stille krav om bedre samfunnstjenester. Det argumenteres også med at det vil bli lettere for myndighetene å stoppe trafficking og barneprostitusjon.
– Samtidig må kvinnene og barna deres få muligheter til å utdanne seg, sier Rowshon.
Omkring halvparten av landets 163 millioner innbyggere, først og fremst kvinner, er analfabeter. Barna til prostituerte er spesielt utsatt ettersom far vanligvis er ukjent. For å få fødselsattest kreves det begge foreldrenes navn. Det samme kreves når barna skal skrives inn på skoler.
– Vi presser på regjering og skoler for at de skal akseptere kvinner som enslige omsorgspersoner, sier Rowshon.
Rowshon Ara er prosjektleder i kvinnerettighetsorganiasjonen Naripokkho i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Hun sier at tidligere prostituerte blir stigmatisert på arbeidsplasser: – Det må skje en holdningsendring for at de skal få en sjanse til å starte på nytt. Foto: Bengt Sigvardsson
Halvparten av innbyggerne i Bangladesh lever i fattigdom, noe som er nok en årsak til at det er vanskelig å komme seg ut av prostitusjon. Rowshon forteller at myndigheter og organisasjoner tilbyr yrkesutdanning til prostituerte kvinner, først og fremst utdanning innen søm.
– Men stort sett er ikke sexarbeidere interessert i å begynne å arbeide på tekstilfabrikker, sier hun.
Minimumslønna ligger bare på cirka 560 norske kroner i måneden, et beløp det er vanskelig for en mamma å forsørge seg og barna sine på. Dessuten blir tidligere prostituerte til og med stigmatisert på arbeidsplasser.
– Det må skje en holdningsendring for at de skal få en sjanse til å starte på nytt, sier Rowshon.
Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl
