Betraktninger fra en Liverpool-supporter

Avgjørelsen ble tatt momentant. Det var den 2. mai. Min sønn Edward var i Roma i anledning Liverpools Champions League-semifinale i fotball. Jeg var hjemme i Brooklyn, og lot som om jeg forberedte en undervisningstime, men det jeg egentlig gjorde var å se kampen. Vi er hengivne fans av Liverpool fotballklubb. Vi sendte tekstmeldinger til hverandre hele kampen igjennom. Selv om Liverpool tapte kampen mot Roma, stod vi igjen som vinnere etter at begge semifinalene var spilt. Vi kvalifiserte oss til Champions League-finalen, der vi skulle møte mektige Real Madrid den 26.mai.

I Champions League-finalen, Liverpools første på 11 år, ville vi ha sjansen til å vinne den viktigste fotball-konkurransen i verden – ja, verdens viktigste. VM skulle starte i juni, men de europeiske lagene som konkurrerer i Champions League er, som alle seriøse fotballelskere vet, mye sterkere enn noen av landslagene. Champions League er det viktigste trofeet.

Bestemoren min har et Liverpool Football Club-­emblem på grav­steinen sin

Edward og jeg måtte se finalen sammen. Men hvor og hvordan? Vi vurderte alternativene. Kampen var i Kiev. Det var ikke mulig å få tak i billetter. Vi vurderte å se finalen på en kjempeskjerm på Liverpools Anfield Stadion, men det var utsolgt. Hva med en pub i London? Men hver eneste bar i byen ville bli stappfull av mennesker, og vi ville fokusere på kampen. Så vi bestemte oss for å se kampen hjemme hos min sønn i Brixton i Sør-London.

Jeg fløy til byen og møtte Ed på en bar ved Brixtons Ritzy Cinema, hvor vi drakk vår første øl. Det var tre timer til avspark. Luften i London var tett, sommerlig og fuktig, men det truet med å bli uvær. Vi spiste thai-mat på Brixton Market, omgitt av røykos og den hyggelige summingen av mennesker på handletur. Så kjøpte vi litt øl på Sainsbury’s supermarked og dro hjem til Edward for å se kampen.

Foto

Simon Critchley er filosofi­professor og har forfattet romaner, bøker om filosofi og en bok om David Bowie. Hans to siste bøker er «What We Think About When We Think About Football» og «ABC of Impossibility». Sammen med Peter ­Catapano har han blant ­annet skrevet «Modern Ethics in 77 ­Arguments». Foto: Simon Critchley

Vi dominerte kampen de første 25 minuttene. Så rev Sergio Ramos, Real Madrids alltid smilende kaptein, vår stjerne-angrepsspiller Mohamed «Mo» Salah, over ende i idet han låste sin egen arm i hans, og knuste ham med vekten sin. Ramos visste hva han gjorde; han satte Liverpools beste spiller ut av spill. Salah forlot banen i tårer, med knust skulder. Det var et ekstremt kynisk trekk og burde ha blitt straffet med rødt kort, eller muligens fengselsstraff på livstid. Men utrolig nok, det ble ikke engang frispark. Etter at Salah forlot banen, mistet vi rytmen og vi fant den aldri igjen.

Til slutt tapte vi på tragisk vis, nesten komisk, med to uforklarlige feil fra vår ellers utmerkede målvakt, Loris Karius, og et vidunderlig mål (et brassespark) fra Real Madrids Gareth Bale. Men våre fans, alle kledd i rødt, var fantastiske hele veien, og utklasset Madrids supportere fullstendig. Vi sang sangene våre helt til siste slutt: «Mo Salah, Mo Salah, Mo Salah running down the wing … the Egyptian king.»

Det er vanskelig å beskrive følelsen etter å ha tapt en kamp som denne. Vi var lamslåtte, tomme, hadde ikke lyst til å snakke noe særlig. Ed og jeg satt i stillhet og drakk mer øl. Jeg foreslo forsiktig at vi kunne gå på puben, men Ed ville ikke, sa han ikke følte for det. Det gjorde egentlig ikke jeg heller, for å være ærlig. Akkurat da, som en god metafor, kom det en kraftig storm over Sør-London. Det rant elver av regn gjennom gatene.

Hva lærer det å være fotballtilhenger oss om det å være menneske? Det gir oss et levende, pustende samfunn av medsammensvorne fans og en følelse av identitet og tilhørighet, selv når tilhørigheten er virtuell og utspinner seg i sosiale nettverk på nettet. For Liverpool-supportere bringer tilværelsen som supporter også med seg et sett med verdier: medfølelse, internasjonal samhørighet, anstendighet, ære, selvrespekt og respekt for andre, selv Manchester United-fans (i alle fall noen ganger).

Fotballgalskap binder oss sammen i kjærlighet. Det gir oss tilgang til en rik felles historie som også er intenst personlig. Bestemoren min har et Liverpool Football Club-emblem på gravsteinen sin. Fotball var det eneste jeg kunne snakke ordentlig om med faren min om, helt fram til han døde. Åtti prosent av tekstmeldingene og samtalene jeg har med sønnen min handler om det laget vi elsker. Det er historiefortelling fra et helt århundre.

Millioner av fans over hele verden har lignende erfaringer. Og disse erfaringene lenker seg sammen til et enormt kollektiv som utgjør supporternes univers. Supporterne er et levende arkiv. Spillere kommer og går, men fansen blir værende og skaper Liverpools eksistensielle minne. Uten dem er fotball ingenting. Med dem er det mer enn et spill.

Den eneste ­religiøse ­forpliktelsen jeg har, er til Liverpool ­fotballklubb

Men hovedsakelig handler det å være supporter om å lære å akseptere feil og skuffelser. Å tape mot Real Madrid på den måten vi gjorde var hjerteskjærende. Likevel holder fansen sammen som aldri før. Liverpools hymne er en rørende tolkning av Rodgers and Hammertunes melodi «You’ll Never Walk Alone». I tap står vi fortsatt sammen. Min sønn og jeg har sett Liverpool tape mange ganger – mot Sevilla i Europaligaen i 2016 og mot AC Milan i Champions League-finalen i 2007. Og vi skal tape igjen. Det som er viktig, er å være sammen når vi gjør det. Fotball lærer deg verdien av solidaritet.

Den eneste religiøse forpliktelsen jeg har, er til Liverpool fotballklubb. Jeg tilber lagets guder, helter og forfedre, gjenforteller klubbens myter og deltar i det ofte høyt utviklete sosiale ritualet med å se laget minst en gang i uken på TV. Men hvis fotball er en religion, så er det en polyteistisk religion. Fotball oppmuntrer oss til å ha sterk tro på vårt favorittlag – dets guder, myter og legender – samtidig som vi anerkjenner den like sterke troen andre fans har.

Alt går galt med religion når ekslusiviteten til ens lokale gud blandes med et universielt dogme om at ens egen gud er den eneste sanne gud. I all ydmykhet, for meg er polyteisme å foretrekke fremfor monoteisme. Og når man snakker om lokale guder... Før jeg tok avskjed med sønnen min i London, dro vi for å se veggmaleriet av David Bowie utenfor Brixton T-banestasjon. Bowie tilbrakte sine seks første leveår i nærheten av dette stedet. Vi skravlet og tok bilder av hverandre, og jeg studerte de mange inskripsjonene på veggen. På en eller annen måte, av grunner det er vanskelig å sette sammen, ga det livet mening.

Å være menneske er å være supporter.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.