– Antigone er fullt og helt tro mot sine ­overbevisninger

Antigone, som i oppsetningen «Antigone av Sofokoles» på Det norske teatret, spilles av Sara Khorami, er niesen til Kreon, den eneveldige kongen av den greske bystaten Tebe. Hun er en kvinne med sterke prinsipper – som hun ikke viker fra uansett hva som skjer. Hun er dessuten en søster med sterk kjærlighet til broren sin.    

Broren, Polyneikes, er allerede død når stykket begynner. Han ligger på marken som et istykkerrevet og halvråttent lik som blir spist av fugl og hund, får vi høre. Polyneikes falt i kamp da han kjempet imot sin egen bystat, Tebe, for fiendehæren, og derfor har Kreon nedlagt forbud mot jordfestelse. Men dette er i strid med gudenes vilje og de allmenne og evige lover, mener Antigone. Hun trosser Kreon og gravlegger broren. Kreon bestemmer så at niesen skal mures levende inne i et gravkammer og bli der til hun dør. Dette skjer til tross for at hun er forlovet med sønnen hans.

Slik begynner «Antigone av Sofokles» – og det er vel ikke å røpe for mye å si at det slett ikke går bra til slutt. Dette er tross alt en antikk gresk tragedie, som per definisjon ender riktig ille.

Gjør det rette

Hvordan reagerer vi på en slik renskåren og utilslørt tragedie i dag? Er det fjernt, eller snakker den eldgamle teksten til oss? Kjenner vi igjen noe i samfunnet vi lever i, eller i våre egne liv? Plot har invitert LO-leder Gerd-Liv Valla er med på Det norske teatret for å se stykket, og noe av det første hun sier etter forestillingen er:

– Før jeg gikk inn, hadde jeg jo lest manus, som du sendte meg. Jeg hadde bestemt meg for at denne tragedien dreier seg om Kreon og hvordan han er hovmodig og steil og styrer Tebe som han vil. Hovmod står for fall, tenkte jeg. Etter å ha sett stykket, er jeg blitt mer opptatt av Antigone-skikkelsen. Hun er seg selv, fullt og helt. Antigone gjør det hun mener er rett selv om det har store omkostninger for henne. Det har jeg sans for. Hun er fullt og helt tro mot sine overbevisninger. Ikke stykkevis og delt.

Hun viker ikke selv om hun kan få fordeler av det. Hun velger ikke minste motstands vei

– Du halv-siterer Brand nå. Ibsens skikkelse blir jo av noen sett på som en fanatiker. Er ikke Antigone også det?

– For meg er hun sterk og prinsippfast. Hun kjemper for det det rette, og må betale for det med døden. Men kanskje døden ikke er så farlig for henne? Hun snakker jo om hvordan hun får se sine foreldre og sin bror igjen i dødsriket. Jeg ser at noen har sammenlignet henne med en IS-kriger. Det synes jeg ikke er noen interessant sammenligning.

Foto

Gerd-Liv Valla, tidligere leder i LO, opplever at den greske tragedien «Antigone» er en gammel tragedie som ikke virker så gammel likevel: – Tragedien viser noen helt grunnleggende verdikonflikter og valg som trolig er gyldige til alle tider, sier Valla. Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

– Blant kjennere har debatten lenge gått om hvem som er den egentlige hovedpersonen i stykket, Kreon eller tittelpersonen, og mange heller mot førstnevnte. Han er en mer komplisert skikkelse, har mer scenetid, utvikler seg mer i løpet av stykket ...

– For meg er hovedpersonen Antigone. Hun er den alt dreier seg om, den som setter alt i gang. Han reagerer mest på hennes ord og handlinger. Uten Antigone, ingen tragedie. Kreon er en mer uklar skikkelse for meg. Han vet ikke hvor han vil og skifter mening. Hun viker ikke selv om hun kan få fordeler av det. Hun velger ikke minste motstands vei.

– Og det er du for?

– Ja.

Evige lover

– Er ikke Kreon lettere å forstå for oss i 2018? Han har makten i Tebe, hans makt er absolutt, men den er legitim etter datidens mål. Han er handlekraftig. Så innser han at han har tatt feil, og forsøker å rette det opp igjen – men da er det for sent. Det er da noe mange kan kjenne igjen? Og han viser jo menneskelig vekst ved å innrømme at han tok feil og endre seg ...?

– Ja, absolutt. Å innrømme feil og så endre kursen er selvsagt viktig. Men hvorfor kom han på dette så sent? Kreon er eneveldig. Han lager lovene. Da er det egentlig ganske dumt at han ikke endrer dem raskere. Jeg kom til å tenke på det vi lærte i tysktimene: «gegen Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens», som Schiller sa. Mot dumskapen kjemper selv gudene forgjeves.

Mot dum­skapen kjemper selv ­gudene forgjeves

– Vi vet ikke hvor lenge de har hatt disse lovene i Tebe. Hvis lovene er gamle, ligger de trolig mer fast, og da er det vanskeligere for Kreon å endre dem, legger hun til.

– Antigones lover, derimot, er de evige, de som er gitt fra gudene.

Foto

– Av alt som menn på denne jord har funnet på, er pengene det verste.(...) De lærer menn å skifte sinn og gjøre skammelige gjerninger og bruke list og svik og te seg gudløst, sier Kreon i stykket. Kreon spilles av John Bleiklie Devik. Foto: Erika Hebbert, Det Norske Teatret

– Hun følger sin samvittighet?

– Ja. Og hun er motivert av kjærlighet til broren. Hun er, som hun sier, født til kjærlighet.

– Hadde du gjort det samme som Antigone i hennes sted?

– Det blir hypotetisk. Antigones handling må forstås ut fra sin tid. Men holdningen om å følge sin samvittighet, den deler jeg.

– Erik Wello ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo fortalte meg at Antigone også kan forstås som et drama om den kvinnelige og den mannlige sfæren, hvor Kreon står for det offentlige livet og maskuline verdier, mens Antigone står for samholdet og kjærligheten i familien og dermed feminine verdier ...

– Det så jeg ikke. I denne oppsetningen ble dessuten Kreon spilt som en typisk lavmælt akademiker, han er ikke så mye konge. Jeg oppdaget ikke noe tradisjonelt kjønnsrollemønster her.

Hvis Antigone ­hadde gitt etter, tror jeg hun hadde fått et dårligere liv

– Hvordan reagerer du på de andre figurene i stykket? Søsteren Ismene for eksempel, som først ikke vil gå sammen med Antigone om å brenne liket, for hun vil ikke dø, men senere er villig til å dø med Antigone ...

– Til å begynne med hadde jeg ingen sans for Ismene. Feig. På slutten tok hun seg opp, og jeg begynte nesten å like henne.

Å se seg i speilet

Selv om det er elleve år siden, vil mange huske den dramatiske konflikten mellom Ingunn Yssen og daværende LO-leder Gerd-Liv Valla. Konflikten som førte til at Valla trakk seg. Etter teateroppsetningen forteller Valla at noen har skrevet i en avis at det som skjedde den gangen var en gresk tragedie.  

– Hvem sa det?

– En filosof som anmeldte boken min.

Foto

Det norske teatret har valgt et minimalistisk scenebilde til oppsetningen om Antigone. Her er det skuespiller Nina Woxholtt, som spiller Eurydike – Kreons kone, som står i front på den nakne scenen. Foto: Erika Hebbert, Det Norske Teatret

– Tenker du sånn på det selv?

– Jeg går ikke rundt og tenker på at det jeg opplever er som noen tragedie, nei. Det var en maktkamp. Trond Berg Eriksen hadde også en veldig god anmeldelse av boken min, men han sa at jeg «presterer å si at den sterkeste står alene». Det mener jeg ikke, jeg var leder for LO. Vi står sterkest sammen. Men av og til kan det være nødvendig å stå oppreist og si klart ifra hva man mener, selv om ikke alle deler ens oppfatning. Det mest relevante ved Antigone i dag er at hun gjør nettopp dette, uten å frykte konsekvensene.

– Du har ikke tenkt i etterhånd at du var for steil?

– En ting jeg er glad for fra den tiden, er at jeg ikke lot meg presse til å legge meg flat og be om unnskyldning for noe jeg etter å ha gransket hjerte og nyrer mente jeg ikke hadde gjort. Jeg kunne ha gjort livet enklere for meg selv ved ikke å gjøre det jeg mente var riktig. Men det hadde vært minste motstands vei, for å berge min posisjon – skjønt jeg valgte å gå av frivillig. Men da ville jeg ikke vært i stand til å se meg selv i speilet etterpå. Hvis Antigone hadde gitt etter, tror jeg hun hadde fått et dårlig liv.

Nedstrippet

– Kan man, eller kan du, få andre tanker i ettertid, og kan teater bidra til det?

– Det tror jeg absolutt. Teatret er en arena hvor man kan få inntrykk utenfor hverdagen; inntrykk som man kanskje kan speile seg litt i. På så mange vis. Her ved hjelp av en gammel tragedie som ikke virker så gammel, som viser noen helt grunnleggende verdikonflikter og valg som trolig er gyldige til alle tider. I Bjørn Eidsvåg-stykket som jeg så på dette teatret for en stund siden, kjente meg igjen i mange detaljer fra oppveksten som lignet min egen oppvekst. Da kjente jeg meg igjen på en annen måte, sier Valla og legger til:

– Jeg har lyst til å takke dere i Plot og redaktør Magne Lerø for denne invitasjonen. Særlig for at jeg fikk teksten og var forberedt, og at vi snakket sammen etterpå. Da få man mye mer ut av det. Så dette vil jeg gjøre oftere. Det var en liten oppvåkning.

Foto

Gerd-Liv Valla beskriver skuespiller Gjertrud Jynge, som spiller koret og spåmannen Teireisias, som imponerede sterk. – Kanskje fordi hun er nordlending?, spør Valla retorisk. Foto: Erika Hebbert, Det Norske Teatret

– Hvis vi skal være tradisjonelle kritikere, hva skal vi si om oppsetningen? Det nedstrippede, minimalistiske scenebildet?

– Det likte jeg kjempegodt. Jeg synes også at den nakne scenen ble utrolig sterk. En eneste rekvisitt – en spade – var alt de hadde på scenen. Hvor sterk ble ikke den! Med skuespillerne i enkle, mørke hverdagsklær – unntatt dronningen som hadde på seg en gul bluse. La du merke til hvordan blusen skalv, hvordan skuespilleren uttrykte følelser ved et skjelvende plagg?

– Hva med skuespillernes rolletolkninger?

– Den beste på scenen var Gjertrud Jynge, som spilte koret og spåmannen Teiresias. Hun var imponerende sterk. Kanskje fordi hun er nordlending? Klar og distinkt når hun snakket på sitt vakre nynorsk var hun også, det er det ikke alle som er.