Vokt deg for småbrødrene

 I demokratiske samfunn frykter han vår økende selvsensur. Mens de stadig mer autoritære regimene Russland, Tyrkia og en del land i Øst-Europa, har sine egne, mer håndfaste storebrødre. «Småbrødrene» inviterer vi selv inn i våre liv, ved å etterlate oss mengder med digitale spor. Hver time på dagen.

«Storebror» så deg alltid, leser vi i George Orwells roman «1984», som den britiske forfatteren og journalisten skrev i en iskald hytte i Skottland uten strøm i 1948. «Storebror» er ikke blitt mindre siden. Eller rettere sagt, han er kanskje avløst av en lang rekke småbrødre. Salget av Orwells dystopi har uansett tatt fullstendig av i USA, og Torshovteatret har fulgt opp med en dramatisering av Robert Icke og Duncan Macmillan. 

– Hvorfor er vi så opptatt av en britisk fremtidsvisjon om et totalitært samfunn, skrevet for nesten 70 år siden, som problematiserer sannhet, privatliv, språk og historie?

– Fordi det – litt overraskende – er brutt ut en ny kamp om sannhet, om hvem som eier sannheten, som egentlig også er en kamp om ideologiske verdier. Hva vi vil anerkjenne som sannhet, har å gjøre med hva slags samfunnsprosjekt vi har. Kampen er politisert og ideologisert og mye hardere og mer polarisert enn før, mener Knut Olav Åmås, direktør for stiftelsen Fritt Ord.

– Konspirasjonsteoriene blomstrer som aldri før. Vi ser stadig flere angrep – ikke bare på medier og vitenskap, som i enda mindre grad aksepteres som sannhetsprodusenter og derfor alltid debatteres – men også på andre, helt fundamentale samfunnsinstitusjoner, i USA, Tyrkia og Polen på for eksempel rettsvesenet. Det amerikanske Senatet hadde nylig en høring for et sentralt miljøorgan hvor Trump-administrasjonens kandidat ikke kunne gjøre rede for helt grunnleggende fakta om miljø og klima.

Skriver om historien

– I teaterprogrammet står Trump nevnt i en forklaring på hvorfor «1984» har slik relevans i dag. Hvorfor ham spesielt, og ikke Putin, Erdogan eller Polens president Andrzej Duda?

– Det er som du sier svært underlig at Trump skal være den eneste som nevnes, men det er vel et eksempel på den svake og liksom-aktualiserende tenkingen man ofte ser fra teaterfolk. Det hadde vært mer slående med de andre du nevnte, sier Åmås.

Foto

Winston Smith, spilt av Sigurd Myhre, har fått tak i en bok i en gammel bokhandel, der utformer han sine egne tanker. Noe av det første han skriver er: «Ned med Storebror! Ned med Storebror! Ned med Storebror!» Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

– Trump er, tross alt han kan kritiseres for, en demokratisk valgt president i et land som fremdeles er et av verdens frieste land. Mens Tyrkia, Russland og flere øst-europeiske land, også Ungarn og Tsjekkia, har autoritære statsledere som burde skremme oss mer. De er i ferd med å bli ganske ustabile og autoritære, om ennå ikke totalitære, regimer med sterke trekk av nasjonalisme og antisemittisme. Det jeg finner mest skremmende med Trump, er at han lyver og lyver, igjen og igjen. Vi er vant til politikerne som skjønnmaler, unnviker tema og snakker teknokratisk tomprat, men i vestlige land har vi ikke vært vant til politikere som direkte og åpenlyst og åpenbart lyver. I sammenligning kan man nesten – men bare nesten – få en trygghetsfølelse (riktignok helst falsk) ved synet av Erdogan og Putin, som i sammenligning er relativt konsistente autoritære statsledere.

Åmås peker på at et totalitært regime rett og slett ikke trenger nye tanker, forskning og vitenskap. Det trenger ikke mennesker som stiller spørsmål, for makthaverne og ideologien har absolutt alle svarene selv. Det trenger ingen fri og kritisk diskusjon. Et samfunn som anser seg som fullkomment, leter ikke etter utvikling, det vil si nye svar på nye spørsmål. Og opp popper gjerne også, påpeker han, forestillingen om at historien er forutbestemt, at vi nå, i dette «perfekte samfunnet», er ved historiens logiske ende, eller vet nøyaktig hvordan det vil utvikle seg – det Karl Popper kaller historisme.

Det er brutt ut en ny kamp om ­sannhet, om hvem som eier sannheten, som egentlig også er en kamp om ­ideo­logiske verdier

– Og da er det ikke behov for å huske fortiden? I «1984», som roman og teaterstykke, ser vi jo at alt fra fortiden systematisk viskes bort, både politikken og de personlige minnene, selv det som skjedde i går. Alt omskrives, slik at ingen husker hva som skjedd for noen år siden eller bare for noen uker siden ... Ser du paralleller til vår verden i dag?

– Åpenbart. De senere årene har autoritære regimer kastet seg over sin egen nære historie. I Polen ble Paweł Machcewicz, direktøren for et museum om andre verdenskrig, sparket fordi han ikke ville være med på den offisielle hvitvaskingen av polakkenes delaktighet i Holocaust. Og i Russland er det en stigende tendens til at bare den korrekte patriotiske historieskrivningen godtas, for eksempel om Sovjetunionens rolle og innsats i annen verdenskrig.

Elektronisk overvåking

«1984» innbyr til mange sammenligninger med 2017 utover fremveksten av autoritære regimer. En av de mest åpenbare er elektroniske media; hvordan store amerikanske selskaper kan holde øye med hva vi foretar oss i privatlivet, hvem vi e-mailer med, hva vi googler på, hva vi legger ut og «liker» på sosiale medier. Edward Snowden har sagt at et barn som vokser opp i dag ikke vil ha en forestilling om en verden hvor han har en eneste tanke helt for seg selv.

Foto

Winston er fascinert av en kollega, Julia. Men han tør ikke nærme seg henne. For er hun en venn eller en fiende? Winston og Jula spilles av henholdsvis Sigurd Myhre og Janne Heltberg. Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

– Den elektroniske utviklingen, pluss alle lekkasjene fra Snowden og Assange, er vel også noe som gjør «1984» ekstra ubehagelig aktuell? Og er det kanskje også skremmende for oss som bor i demokratier at vi begynner å mistenke våre myndigheter for å samarbeide med amoralske kapitalkrefter?

– Det er skremmende at privateide globale gigantselskaper som Google og Facebook, som kommer inn i privatsfæren i våre egne hjem hver eneste time i døgnet, vet mer om oss enn noen andre. Avsløringene fra Snowden og Wikileaks viser dessuten at frie land utveksler enorme informasjonsmengder og spiller på lag med globale teknologigiganter – for eksempel teleselskapene – som har fryktelig mye informasjon om hver enkelt av oss og kommunikasjonen vår. At den makten og den informasjonen skal møte hverandre, oppleves som ubehagelig, sier Åmås.

– Men jeg tror ikke vi skal være så redd for samkjøring mellom demokratier og de nye mediene. Disse store selskapene har ganske god ryggrad mot å bli misbrukt av myndigheter, fordi de har mye å tape på det i land med en kritisk offentlighet. I USA har for eksempel Apple ikke villet åpne telefoner etter spørsmål fra politimyndighetene. Google har en egen tankesmie som heter Google Jigsaw, som nå utvikler krypteringsmekanismer for menneskerettighetsaktivister. I den grad det er grunn til å være redd for slike strukturer i vestlige samfunn, er det de stadig mer omfattende hemmelige tjenestene vi bør frykte – militær etterretning og overvåkningspoliti. Derfor er det viktigere enn noen gang at hemmelige tjenester er under demokratisk kontroll. For frie samfunn trenger absolutt hemmelige tjenester for å ta vare på friheten.

Det jeg finner mest skremmende med Trump, er at han lyver og lyver, igjen og igjen

Politikk og journalistikk

– Noen vil hevde at vi sakte har fått et «skinndemokrati» i vestlige land – med «1984»-overtoner? Med etablerte politiske partier som etter hvert er blitt uten særlige forskjeller, og hvor politikere sier en ting og gjør noe annet, snakker seg bort fra kritikk ved hjelp av drevne informasjonsrådgivere, blir tatt i løgn eller korrupsjon og fortsetter uanfektet, holder visse tema utenfor politikken, og hvor media er blitt maktens medløpere?

– Dette synes jeg er en søkt og merkelig virkelighetsbeskrivelse. I de fleste demokratier foregår regimeskifter fredelig og løgn er ikke den del av den politiske hverdagen. Men det er grunn til å være skeptisk til økningen i antallet politiske kommunikasjonsrådgivere – selv om de også kan være nødvendige. Det er så stort trykk på rikspolitikere at de ikke kan greie seg uten informasjonsfolk for å få oversikt over fakta i de politiske sakene og for å kunne mestre medienes og offentlighetens krav. Det som er alvorlig i andre land enn Norge, er at vi ser antydning til en tillitskrise til etablerte politiske partier, en krise som blir pisket opp og dyrket bevisst av ytterliggående populister.

Foto

O’Brien, spilt av Håkon Ramstad, kjemper i en hemmelig organisasjon mot Storebror. Eller gjør han det? Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

– Bare i andre land?

– Vi så også noe av det i den geografiske dimensjonen i valget i høst, da Senterpartiet vokste på en måte som kan minne om utviklingen mellom by og land i Storbritannia, som var sterkt medvirkende for Brexit. Men mediene er heller ikke så ensrettede som du beskriver. Det er også et mer representativt politisk spektrum blant journalister som skriver ledere og kommentarer enn blant journalister generelt, der venstreorienteringen er sterkere og mer u- representativ sammenlignet med befolkningen som helhet.

– Men samtidig blir de mest erfarne journalistene førtidspensjonert? De over 50 er jo de første som må gå når redaksjonene innskrenker, og det har vært mønsteret i mange år nå ...

– Det er sant. Hver gang jeg selv, de siste årene som kulturredaktør i Aftenposten og senere, holdt en avskjedstale for en erfaren journalist, tenkte jeg at «der går det ut av døren for siste gang ikke bare en arbeidstaker, men et helt liv med erfaring og kompetanse og et enormt kildenettverk som ikke kan erstattes». Hver gang taper journalistikken mye som ikke kan erstattes. En annen og vel så stor utfordring i media er at sammenhengene i samfunnet blir mer komplekse og vanskeligere å forstå, slik at kvaliteten på journalistikken må være høy. Den fragmenterte nyhetsjournalistikken vi ser så mye av er ikke tillitsskapende. Den gir ikke mediebrukerne hva de trenger: forståelse, sammenhenger, analyser og forklaringer. Det er blitt for ressurskrevende for redaksjonene ikke bare å drive med ressurskrevende gravejournalistikk, men til og med å følge vanlige, litt krevende nyhetssaker med mange kilder over litt tid. Dette er en sterkere grunn til at små bakgrunnsaviser som Morgenbladet, Klassekampen og Dag og tid gjør det så bra, enn at de store mediene er blitt så ensrettet.

I de fleste ­demo­kratier foregår regime­skifter ­fredelig og løgn er ikke den del av den politiske ­hverdagen

Språket forvitrer

En av de mest interessante aspektene ved Orwell, er at han er så opptatt av makten over språket. Ikke bare rent direkte, at språket kan gi ny informasjon og mane til opprør, men hvordan språket kan brytes ned og utarmes slik at innbyggerne ikke er i stand til å huske, tenke eller kommunisere med det. Orwell introduserer «newspeak» – «nytale». Dette er en forenkling av vanlig engelsk, «oldspeak», som myndighetene i hans fiksjonsland Oceania (som består av USA, UK og Storbritannias gamle kolonier – forfatteren skrev jo boken før de fleste koloniene var blitt selvstendige) bevisst reduserer. Hver utgave av Oceanias «newspeak»-ordbok blir tynnere og tynnere. Det er ikke nødvendig med så mange ord, er myndighetenes linje. De hjernevaskede innbyggerne følger begeistret opp. Hver gang språket blir fattigere, glemmer folk de gamle ordene. Beslektet med «newspeak» er «double-think», det vil si at man tror på to motstridende «sannheter» samtidig.

– Orwell så veldig klart og veldig tidlig klart at skal man ha skikkelig kontroll, må man ha kontroll ikke bare ved å sette opposisjonelle i fengsel eller fangeleir, men ved å kontrollere dem helt inn i sjelen?

– Det er enormt dyrt å overvåke mennesker direkte. Bare i Kina finnes det visstnok et par millioner mennesker som kun har som oppgave å overvåke internettbruken. Det er langt mer effektivt å få folk til å sensurere seg selv, eller enda bedre, aldri engang tenke noe som er ufordelaktig for makthaverne. Jeg kan ikke komme på noen som var så opptatt av makten over språket før Orwell. Mange har vært opptatt av det siden. Da jeg skrev om totalitarismen på filosofi mellomfag, stod språk sentralt både hos min veileder Hans Skjervheim og hos Jon Hellesnes, en annen fremstående filosofisk essayist. Det er også sentralt i Poppers marxismekritikk og i Hanna Arendts totalitarismekritikk. Men det kan hende at Orwell så denne sammenhengen mellom språk og makt først, sier Åmås.

Foto

Winston og Julia må treffe hverandre ute i det fri – borte fra kameraer og mikrofoner. Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

Kandidater til nytale

– Her er noen kandidater til nytale i dagens Norge: Da politiet reduserte antall politikamre, ble det kalt «nærpolitireformen», da universitetene innførte nye gradssystem med kortere studietid, ble det kalt «kvalitetsreformen». «Humanitær intervensjon» og «humanitær bombing» er andre omskrivninger. Og når antall sykehus reduseres, følges det opp med en masse løfter om økt kvalitet, ditto når det kuttes ned på antall kommuner...

– Ja, det blir jo mer «robust»...

– Nå er du ironisk?

– He he, nå kan du gjette. Jeg mener allikevel at norsk politikk er lite påvirket av direkte nytale, men en del av teknokratisk språk. De politiske forskjellene i Norge er fremdeles små fordi de økonomiske forskjellene er små.

– Men økende...

– Vi er blant de rikeste, men også likeste samfunn i verden. Men det bekymrer meg at klassen av absurd rike vokser sterkt. Allikevel er de politiske forskjellene i Norge fra Siv Jensen til SV ikke større enn at de kan trives sammen i en liten lomme av det Demokratiske partiet i USA. Også Siv Jensen ligger vel trolig klart til venstre for Hillary Clinton. Men vi har fått noen tåpelige floskler i den offentlige debatten som ikke styrker det offentlige ordskiftet. Mange debatter på Facebook og i andre nettfora har dessuten en tendens til å danne ekkokammere, som heller ikke motarbeider tendenser til konspirasjonsteorier og historieforfalskning.

Det er tegn til at ytringsfriheten og kulturen for kritikk på arbeidsplassene går i feil retning

– Men synes du at alle tilløp til forestillinger om selvsensur, også i Norge, er konspirasjonsteorier?

– Nei, på ingen måte. Snarere tvert imot. Det er tegn til at ytringsfriheten og kulturen for kritikk på arbeidsplassene går i feil retning. En Fafo-undersøkelse fra i fjor viste at det er blitt vanskeligere ikke bare for varslere, men at også intern kritikk generelt oftere kan bli møtt med represalier. Jeg tror vi er i ferd med å få et mer autoritært arbeidsliv. Noen mener årsaken er mer kommersielle ledelsesmodeller etter næringslivets mønster også i offentlig sektor. Jeg vet ikke nok om det, men konkurransen om midler og budsjetter og politiske prioriteringer er stor og større enn noen gang i offentlig sektor. Kampen om midlene kan bli så intens at ledelsen i et direktorat, en etat, et tilsyn eller fagorgan vurderer virksomhetens omdømme – hvordan de kommuniserer og blir oppfattet utad – som et strategisk ledelsesredskap. Da må organisasjonen strømlinjeformes, kommunikasjonen sentraliseres og de ansatte kan ikke lenger snakke fritt. Vi har hatt en offentlighetslov i mer enn 30 år, men den sitter fremdeles ikke i ryggmargen hos lederne i offentlig sektor, sier Åmås

«Fraksjonering»

En grunn til at Orwells «1984» er blitt et slikt fenomen i alle tiårene som har gått etter at han skrev den, er åpenbart at den kan brukes til så mangt. Orwell selv levde jo i den mest dramatiske perioden av forrige århundre, som var svært annerledes enn vår tid. Han var tidlig og klartseende motstander av nazismen, og sluttet seg til motstanden mot Franco under den spanske borgerkrigen. Men da opplevde Orwell, som definerte seg til venstresiden politisk, at den enheten han kjempet i ble ansett som «trotskister» av Stalin og sterkt motarbeidet, til og med bragt i livsfare – selv om den var svært politisk blandet og Orwell selv langt fra var noen trotskist. Da forfatteren kom tilbake til England, opplevde han at også den britiske venstresiden var ivrig etter å stemple ham og andre som trådte utenfor det politisk aksepterte. Tidsskriftene på den britiske venstresiden nølte med å utgi artiklene hans, og hans gamle forlegger Victor Gollancz ville til å begynne med ikke gi ut «1984».

– Ser du lignende tendenser på venstresiden i norsk offentlighet i dag?

– Mitt inntrykk er at det alltid er mer fraksjonering og intoleranse for «avvik» på venstresiden i politikken enn på høyresiden. Nå merker jeg det i hvordan korrekthetstenkningen avleirer seg på Facebook, for eksempel i debatter om islam og integrering. Man vurderes etter hvem man «liker», ikke ut fra hva som blir sagt. Man blir stilt til rette og holdt ansvarlig for hele pakka, selv om man bare har uttalt seg om eller trykket på «liker» på en liten enkeltsak. Det har jeg selv opplevd. Jeg la ut en «like» til Kjetil Rolness, som hadde postet en kritikk av boken til Bushra Ishaq om muslimer i Norge, skrevet av Lily Bandehy. En halvtime etterpå fikk jeg spørsmål på en annen tråd om direktøren for Fritt Ord anser Ishaq for en islamist, fordi Bandehy visstnok skal ha antydet det. Uten at verken Rolness eller jeg har sett det. Her kan man snakke om «guilty by assosication»! Fritt Ord har for øvrig støttet prosjektet til Bushra Ishaq tungt. Vi støtter mange prosjekter som sett sammen motsier hverandre og sier ulike ting.

Foto

Torturisten ikke bare piner, men trøster også sitt offer. For totalitære stater er det er mest virksomt å få innbyggerne til å føle skyld hvis de gjør opprør. Storebror vinner dersom vi ikke bare frykter, men også elsker ham. Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

Studenter vil styre

En arena i demokratiske samfunn hvor ekkoet fra «1984» merkes tydelig, er akademia. For eksempel når studenter krever at eldre litteratur – ellers utmerkede bøker – med stygge ord (ofte «nigger») skal inndras fra universitetsbiblioteket eller ikke lenger brukes i undervisningen, når studenter vil ha «trigger-warning» hvis undervisningen kan medføre ubehag og når at statuer av «store menn» blir revet fordi fortidens storheter iblant hadde holdninger som regnes som uakseptable i dag (de var eksempelvis slaveeiere).

– Jeg holdt to forelesninger om ytringsfrihet under press på Berkely-universitetet i USA i slutten av september. Der så jeg flere eksempler på mekanismer som reduserer ytringsfriheten. «Black Lives Matter» og andre protestbevegelser blir premissleverandører for hva man kan diskutere og hva man pent må holde seg unna. De mest ytringskritiske av studentene legger premissene for undervisningen. Gjesteforelesere som mener noe omstridt som studentene er uenige i eller mener er uakseptabelt, slipper ikke til for å forelese, forteller Åmås.

– Står vi i fare for å få «amerikanske tilstander» på norske universiteter også?

– I hvert fall på svenske! På det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Lund-universitet finnes det en tommelfingerregel om at minst 40 prosent av forfatterne på pensumlistene skal være kvinner. Nylig måtte en foreleser, Erik Ringmar, droppe et kurs i politisk idehistorie fordi han ikke fant nok kvinner som argumenterte til fordel for fascismen – altså før første verdenskrig, mens denne politiske retningen vokste frem. Kurset skulle kun ha primærkilder, originaltekster. Det var rett og slett ikke mange nok kvinnelige fascister! De fleste mørkeblå bakstreverne var menn. Foreleseren fikk dispensasjon fra universitetsledelsen og holdt kurset allikevel, men måtte droppe det fordi studentene protesterte. Slike ting er en katastrofe for undervisningen og en trussel mot universitetet, konkluderte Ringmar.

– Og du er enig?

– Ja.

Man vurderes etter hvem man ‘liker’, ikke ut fra hva som blir sagt

Angiveri og tortur

Mens sarte sjeler på universitetene krever å bli spart for ubehagelige fakta og politisk ukorrekt fiksjon, skånes ikke tilskuerne på Torshovteatret. Som mange oppsetninger den siste tiden, er denne versjonen av «1984» ganske eksplisitt voldelig. Sigurd Myhre, som spiller hovedrollen som Winston Smith, blir i lengre tid hengt opp etter føttene og «torturert» foran øynene på tilskuerne.

– Hva synes du om torturscenen? Enkelte publikummere skal ha besvimt under den scenen da stykket ble satt opp på Broadway, og anmelder Mona Levin i Aftenposten syntes det ble litt drøyt?

– Jeg reagerte ikke slik. Jeg synes ikke tortur på scenen kan bli så skremmende som på film eller i virkeligheten uansett. Tortur er viktig i totalitære og autoritære regimer, og bør vises og fremstilles. Det blir uansett bare en blek kopi. Virkelig tortur er urovekkende enkelt og brutalt i all sin gru.

– Hva med rottescenen – når maktmennesket O’brien truer med at Winstons hode skal settes i et bur med sultne rotter som vil spise ham levende?

– Ikke så skremmende som en av filmatiseringene jeg har sett. Det er begrenset hva man kan gjøre på en liten scene – selv om jeg var imponert over hvordan de utnyttet scenerommet. Jeg synes scenene med bokhandleren Charrington var mer følsomme, og dermed hadde større virkning. Uansett synes jeg den psykiske torturen er den mest skremmende. Hvordan totalitære regimer arbeider for å få dissidenter til å tvile på seg selv, tvile på alt, motarbeide seg selv og fornekte sine verdier. En internalisert selv-overvåking og selvmanipulering. Dette kom godt frem.

Foto

Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, finner George Orwells «1984» skremmende aktuell. Foto: Nina Kraft

Den siste rest

– Hva gjør det med oss når vi ikke kan stole på noen? Det eneste Winston klamret seg til var at han ikke sviktet kjæresten Julia ...

– Men så sviktet han også henne til slutt for å slippe mer tortur, og da ga han slipp på siste rest av seg selv og den lille biten av selvrespekt han hadde igjen. Når de to ikke kan stole på hverandre, har de ingenting. Det er ingenting igjen, ingen privatsfære, ingen følelser, ingen kjærlighet, ingen verdighet. De er den ultimate totalitære statens triumf.

– Og hva gjør det med oss når vi angir de som står oss nærmest for å overleve? Jeg ble minnet om en novellesamling om Holocaust av Tadeusz Borowski, «This Way for the Gas, Ladies and Gentlemen». Flere av historiene handlet om jøder som greide å overleve ved å hjelpe ledelsen i fangeleirene, for eksempel ved å dytte sine medfanger inn i gasskamrene. Og hvordan de overlevende i etterhånd ble spist opp av selvforakt ...

– Ofrene blir på en utspekulert måte gjort til medskyldige, de blir en del av undertrykkelsessystemet, og dermed ødelagt i egne og andres øyne. Å få med seg ofrene og få dem til å svike andre ofre, er en virksom psykisk strategi og torturstrategi. Et annet eksempel er hvordan DDR i Erich Honneckers glansdager på femti- til syttitallet, skaffet seg seks millioner Stasi-angivere. Foreldre anga sine barn, barna sine foreldre.

Når regimet blir teknologisert nok, er avteknologisering den eneste måten å overleve på

Småbrødrene

– Barn som angir foreldrene har jo Orwell også med i «1984», og nå har vi snakket om mange ulike aspekter i oppsetningen som kan minne oss om vår tid: fremveksten av autoritære, kanskje med tiden totalitære regimer, innskrenkning av ytringsfriheten via selvsensur, elektronisk overvåking ... Syntes du det var en svakhet ved oppsetningen at den ikke har et klart hovedspor, hvor den pekte på én spesifikk parallell til vår tid, men lot assosiasjonene flyte i alle retninger?

– Nei, jeg synes ikke teater skal være entydig. Dette var effektivt og godt teater. Det hevet seg ikke over godt og anstendig bruksteater etter min mening, men det var godt håndverk, gode skuespillere, gode sceneløsninger. Særlig likte jeg begynnelsen, da alle vi som satt i salen ble reflektert i scenebildet. Vi så oss selv som i et speil. Jeg likte også hvordan enkelte «publikummere», som egentlig var skuespillere, begynte å diskutere relevansen av «1984» i dag.

– Levin ga oppsetningen fire av seks prikker, jeg lurer på om jeg hadde gitt den en prikk eller halv prikk til...

– Jeg hadde gitt den tre. Det var ikke stort teater som sitter i kropp og sinn særlig lenge, men godt og tankevekkende teater

– Hva tror du at Orwell hadde syntes om reality-programmet på TV som het «Big Brother»?

– Jeg tror han ville være mer opptatt av de mange «little brothers» som vi selv ønsker velkommen inn i livene vårt. Hvordan vi gir slipp på alt vi har av privatliv ved at vi legger så ut mye informasjon om oss selv, og ikke minst legger igjen enormt med digitale spor hver time på dagen. Når jeg møter dissidenter fra flere land i Øst-Europa, forteller de at den eneste måten de kan møtes på, er å møte hverandre fysisk. I et rom uten elektronikk, aller helst under åpen himmel. Når regimet blir teknologisert nok, er avteknologisering den eneste måten å overleve på. Vernet om privatlivet og privatsfæren er det aller viktigste spørsmålet i de fremvoksende overvåkingssamfunnene i frie land.