I Valencia finnes en gatestump som er blitt rehabilitert på privat initiativ. «Kysset» er en viktig del av dette.
Stuerent opprør
Det er tidlig i grålysningen. En mann beveger seg raskt bortover den folketomme gata. Målet er en vegg lenger framme. Han har sekk på ryggen. Oppi der ligger flere spraybokser fulle av maling. Samt noen ruller med maskeringsteip og utklipte sjablonger. Han har kjøpt alt for flere dager siden, planlagt fargevalg og motiv, gått og kikket på den store veggen i lange tider. Den er provoserende flat og naken. Den bare roper på at han skal komme og sette sitt preg på den. I natt skal det skje.
På Tøyen har veggmalerne Steffen Kverneland og Monica Tellnes blitt en del av byfornyelsen bydelen fikk av kommunen fordi Munchmuseet ble vedtatt flyttet til Bjørvika.
Lovlig
Slik var det for en del år siden, og slik er det kanskje fortsatt en del steder. Men mye har skjedd på gatekunstens område. I dag maler folk også store bilder på veggene i full åpenhet, og helt uten risiko for å bli jaget eller arrestert. Ja, de dyktigste får til og med betalt, og blir invitert til å dekorere bestemte fasader.
I mange byer brukes kunstnerne aktivt av politikere og byråkrater som ønsker å rehabilitere slitne byområder. Dette har for eksempel skjedd i Oslo, der bydel Tøyen har fått en skikkelig ansiktsløftning de siste årene. Her finner du blant annet Steffen Kverneland og Monica Tellnes sitt gigantiske veggmaleri «Munch» og et motiv fra tegneseriekunstneren Jasons roman «Schhhh!» i Kolstadgata 15. Regningen kom på oppunder 30.000 kroner og ble delvis betalt av borettslaget, som satte stor pris på at den kjedelige, gule veggen ble litt mer inspirerende.
I Kolstadgata finner vi dette motivet fra tegneseriekunstneren Jasons roman «Schhhh!».
Lang tradisjon
For omtrent fem år siden ble foreningen Urban samtidskunst stiftet i Oslo. Den består av en vennegjeng som ønsker å fremme veggmalerier som kunstform. De maler selv, og henter i tillegg inn andre kunstnere både fra inn- og utland. Den ledes for tiden av Viktor Rakov Gjengaar.
– Hva kjennetegner gatekunsten i Oslo sammenlignet med andre byer?
– Oslo har en lang graffititradisjon. Det er jo her sprayboksen ble oppfunnet! Vi har dessuten eldgamle helleristninger, graffiti på runeben fra 1200-tallet og «Vær tro mot H7» som eksempler på graffiti fra andre verdenskrig. Graffitibølgen som oppsto i USA på 70-tallet kom også til Oslo tidlig på 80-tallet. Christopher Nielsen malte figurativt på t-banestasjoner på den tiden. Det er fremdeles en aktiv scene med mye naiv graffiti og enkeltkunstnere som virkelig kjører sin egen greie. Det er store muligheter for veggmalerier i Oslo nå. Grønland og Tøyen har den høyeste konsentrasjonen. Jeg har vært pådriver og bidragsyter for å få Oslo kommune til å vedta den eksisterende handlingsplanen for graffiti og gatekunst.– Hva gjør det med gatekunsten at den blir akseptert og noen ganger bestilt?
– For meg er gatekunst og veggmalerier to forskjellige ting. At gatekunst blir akseptert, innebærer til en viss grad popularisering av en tidligere undergrunnskultur. Jeg sammenligner gjerne graffiti med opera, en høykulturell form hvor terskelen for forståelse krever en viss innsats av publikum. Gatekunst er mer å sammenligne med pop.
Gjengaar forsøker å rydde litt i begrepene. Under paraplyen urban samtidskunst plasserer han graffiti, gatekunst, innendørskunst som er inspirert av det urbane, samt det han selv er mest opptatt av: samtidsmuralisme. Kjær aktivitet har mange navn.
I bakgården hos Tøyenkirken finnes dette bildet, malt av den libanesiske artisten Tania Saleh. «Hjemlandet» står det på kista de bærer.
Gatekunst i Valencia
Alle vet at New York og London har et frodig utvalg av gatekunst – ofte knyttet til områder med lav prestisje og sosial nød. Men trenden er blitt ganske verdensvid. Det handler om et eruptivt folkelig og som regel ungdommelig engasjement, som kommer til uttrykk fort og gæli uten mye dikkedarer. I Spania er det framfor alt Valencia som har markert seg med mye av dette. Også her har utviklingen gått fra rablete tagging og rufsete «throw-ups» slengt opp i nattens mulm og mørke, til skikkelig forseggjorte bilder som åpenbart er laget i samarbeid med myndigheter og huseiere.
Kysset
Særlig berømt er den lille gatestumpen La calle de los Colores blitt. Den het inntil for et par år siden Calle Moret, og var en kjip, forsøpla bakgate i det strøket i gamlebyen som heter Carmen. Men en dag tok fotografen Alfonzo Calsa grep. Han hadde studio i denne gata, og ville gjøre noe for å ruste den opp. Så han inviterte noen kunstnervenner til å dekorere veggene. Nå er gata blitt en turistattraksjon.
I bakgården hos Tøyenkirken finnes dette bildet, malt av den libanesiske artisten Tania Saleh. «Hjemlandet» står det på kista de bærer.
Særlig populært er bildet som ble malt etter et fotografi av et kyssende par som Calsa hadde tatt på Bridge Station i London 14. august 2012. På veggen henger de nå i stort format, med skriften: Forbudt ikke å kysse! Folk oppfordres til å ta bilder av sine egne kyss, som de så publiserer på nettet med emneknaggen «kissmevlc». Slik knyttes den høyst jordnære gatekunsten til den vide verdensveven. Spontaniteten og tilgjengeligheten passer som hånd i hanske.
Guider til gatekunst
Det finnes uskrevne regler for dem som maler på veggene der ute. Ofte organiserer de seg i grupper som de kaller «stammer», på den måten får de større prestisje. Jo høyere prestisje, desto lenger får verket stå før noen andre våger å male over det. Dette forteller Valencias guide til gatekunst, Christina Murgui. En av malerne, han signerer som Vinz, har nådd så høy anerkjennelse at han ble bedt om å lage en dekorasjon på rådhuset, forteller Murgui.
Broderi kan også brukes som graffiti. Denne veggen er i Valencia.
Temme gatekunst?
Men hvordan påvirkes gatekunsten av plutselig å bli omfavnet av makter og myndigheter? Er det fortsatt en røff og kritisk stemme fra samfunnets dyp som bobler opp, eller blir bildene bare pyntelige dekorasjoner?
Jaume Gómez Muños har tatt doktorgrad på de sosiologiske og estetiske aspektene ved graffiti i Valencia de siste 25 år. Han er ikke bekymret for denne utviklingen – tvert imot. I en e-post forklarer han:
– Når man kan male bilder på veggene på lovlig måte, blir det mulig for graffitikunstnerne å bruke lengre tid på arbeidet, som dermed får anledning til å bli mer utbrodert. Kvaliteten blir bedre.
Ytringsfrihet
Muños ser positivt på gatekunstens plass i bybildet. Det åpner en allsidig mulighet for folk til å uttrykke seg på en rekke ulike måter, enten det dreier seg om graffiti, «Street Art» eller veggmalerier (murales) både på det politiske, sosiale og religiøse feltet. Dessuten bidrar det ofte til å gjøre områder vakrere, i alle fall bevisstgjør det innbyggerne og gir dem en opplevelse av myndighet. Det vil også kunne trekke turister, noe som bare er positivt. I hvert fall til et visst nivå. Blir det for mange av dem, er det verre.
– Hva er den viktigste grunnen til å tillate graffiti?
– Den viktigste er nok dens verdi som en av ytringsfrihetens metoder. Bildene som dukker opp, kan tjene som indikatorer – eller termometer om du vil – på hvordan folk har det i byen. Nå er det jo et faktum at mesteparten av graffitien er ulovlig, andre deler er hva man kan kalle «a-lovlig» – altså den er ikke lovlig juridisk, men aksepteres likevel, og så har du den delen som er lovlig. Jeg tror at hvis alt ble lovlig, ville det bli mindre graffiti i gatene, fordi mange av dem som maler, liker komponentene av risiko som følger med det å være litt på kanten og kunne risikere å bli jaget av politiet. De liker å være en del av byens subkultur, sier Jaume Gómez Muños.
